Kronikk

Penger kan trykkes

Koronapandemien vil vise hvordan samfunnet kan bruke nytrykte penger til å løse andre «uløselige» problemer i tiårene fremover.

Pengetrykking er en egnet metode til å finansiere ulønnsomme tiltak – som bygging av flytende havvind eller betaling av folks lønn mens de ikke får lov til å jobbe. Men pengetrykking bryter med etablerte tabu mot «å slippe seddelpressen» løs. Det er derfor gledelig å se at stadig flere land vedtar romslige koronapakker som vil demonstrere at inflasjonstrusselen ikke er så akutt likevel. Men vel å merke forutsatt at pengetrykkingen gjøres på riktig måte. I tillegg er det nyttig at koronapandemien vil demonstrere hvorledes samfunnet kan bruke nytrykte penger til å løse andre «uløselige» problemer i tiårene fremover – spesielt klimaproblemet.

Koronakrisen er en generalprøve på løsning av et problem markedet ikke kan løse. Men krisen er samtidig en forståelig introduksjon til en utfordring verden vil stå overfor flere ganger i tiden frem mot 2050. Nemlig problemer som ikke kan løses av et uregulert marked. Problemer der fellesskapet (staten) må trå til for å unngå store velferdstap for folk flest. Problemer som krever bruk av penger – mange penger.

Mitt hovedpoeng er at disse pengene kan trykkes – de behøver ikke lånes eller frembringes gjennom skattlegging. Pengene kan overføres fra sentralbanken til statens konti ved et tastetrykk. Og helt avgjørende: den digitale pengetrykkingen kan skje uten fare for høy inflasjon – så lenge den gjøres på rett måte. For pengetrykkingen vil ikke lede til inflasjon så lenge staten benytter de nytrykte pengene til å betale ledige folk og bedrifter for å lage ting samfunnet har bruk for, men som ikke er lønnsomme nok til å interessere profittsøkende investorer. Det er en ekstra sikkerhetsmargin at problemene, selv om de er store, kan løses for 5–10 prosent av BNP. Så lenge pengetrykkingen begrenses til dette, kan man ikke få hyperinflasjon.

Det er selvfølgelig et faktum at slike overføringer er forbudt ved lov. Så lenge det finnes penger i Oljefondet, er Norges Bank forpliktet til å ta pengene derfra – ikke trykke nye. Men dette er en selvpålagt begrensning, som kan fjernes av Stortinget (hjemmelen finnes allerede i den nye sentralbankloven). Akkurat som vår andre viktige strek i sanden, nemlig handlingsregelen. I praksis er det et spørsmål om staten skal betale tilbake gjeld til sentralbanken eller ikke. Det vil si å flytte penger tilbake fra venstre til høyre bukselomme.

Heldigvis får vi nå – takket være koronapandemien – en praktisk test på om dette er riktig tenkt. Vi lever midt i et fullskala eksperiment som samfunnsforskere ellers bare kan drømme om. Myndighetene har allerede vedtatt voldsomt dyre mottiltak, i utgangspunktet uten budsjettdekning. Heldigvis har de gjort det på en måte som vanskelig kan lede til inflasjon. Myndighetene har bevilget rundt 200 milliarder kroner (7 prosent av Norges BNP) for å bidra til at folk opprettholder sin inntekt (sånn noenlunde), mens de ikke får full lønn fra arbeidsgiveren. Denne kompensasjonen av bortfalt inntekt kan vanskelig lede til høy inflasjon, kun til å dempe et fall i prisene som ellers ville skade næringslivet. Kompensasjonen vil først og fremst bidra til at bedriftene fortsatt får solgt sine varer og tjenester (i alle fall til en viss grad), mens de ansatte sitter hjemme og underviser egne barn. I tillegg har myndighetene gitt rundt 100 milliarder kroner til norsk næringsliv for å betale nødvendige regninger, slik at ikke underleverandørene går konkurs. Dette kan heller ikke lede til faretruende inflasjon.

Med andre ord er norske myndigheter i full gang med å undersøke om en infusjon av rundt 300 milliarder friske kroner i systemet leder til inflasjon. De gjør det i trygg forvissning om at den forrige infusjonen – etter finanskrisen – heller ikke ledet til en inflasjonsbølge (snarere tvert imot).

Mitt første poeng er at Stortinget gjerne kunne vært enda mer rundhåndet, uten å bekymre seg om budsjettbalansen eller inflasjonseffekten. Og uten å planlegge nedbetaling av statens nye lån i sentralbanken. Og uten å be Oljefondet selge verdipapir i utlandet mens kursene er lave. Mitt andre poeng er at Stortinget står helt fritt til å repetere glansnummeret, så lenge de ber ledige folk og bedrifter om å lage noe Norge trenger – i bytte mot overføring av nytrykte penger.

Hvordan kan man forhindre at dette leder til utglidning over tid? Ved å insistere på at mottagerne må produsere noe landet trenger i bytte mot overføringene. Og at dette «noe» ikke er lønnsomt sett fra investorenes synsvinkel. For eksempel å levere grunnlaget for en grønn industri etter oljen. I praksis ville Stortinget kunne bestille x havgående vindmøller, y karbonfangst og -lagringsanlegg, z produksjonsanlegg for grønn hydrogen, samt q elektriske fartøy, og betale for dette med nytrykte penger. Og la størrelsen på x, y, z og q bli bestemt av hvor mye som trengs for å opprettholde full sysselsetting i offshorenæringen.

Målet burde være å fylle det hullet som vil oppstå når investorene ikke lenger er villige til å investere 150 milliarder kroner pr. år i leting og nye plattformer. Hvis dette tallet falt til 100 milliarder kroner per år, kunne Stortinget løse problemet ved å trykke 50 milliarder nye kroner pr. år (under 2 prosent av BNP) og bestille grønne industriprodukter for dette beløpet – uten inflasjonsfrykt.

Jeg ser utviklingen våren 2020 som en generalprøve på fremtidsrettet politikk: Statlig løsning av problemer som markedet ikke kan løse på egen hånd, ved hjelp av lån fra sentralbanken som staten aldri behøver betale tilbake. Med sikte på å bedre velferden for folk flest.

Mer fra Kronikk