00:00 - 30. april 2020

Jeg blir med på å leve som om det var korona, for klima, skriver Marta Tveit.

Jeg blir med på å leve som om det var korona, for klima, skriver Marta Tveit.

Jeg var ikke født en gang på åttitallet, men jeg savner slemmingene fra dette tiårets actionfilmer. Den gangen var volden like fordervet som den var fantasifull. De beste slemmingene var tvers igjennom bananas, de lo mye, og representerte på en måte ondskap med et ansikt vi kunne rive og slite i. Min tids film-slemminger har ikke ansikt. Hollywoods superheltfilmer insisterer på at New York skal tilintetgjøres, enten per marsboere, flyvende mekaniske djevelhvaler fra en annen dimensjon, bølger, jordskjelv, kulde. Eller et livsfarlig virus.

Populærkultur gir ofte uttrykk for tidens dominerende engstelser. Er vi virkelig så redde for at et gigamonster skal ta New York? Eller uttrykker superheltfilmene en dypere frykt for det overveldende? Noe utenfor menneskenes styring som er altutslettende – ja, om ikke vi legger våre uenigheter til side og jobber sammen for en gangs skyld? Ligger det en lengsel der?

Å se Folkehelseinstituttets advarsler med hender som former hjerter på T-bane-billboards får meg til å føle at jeg lever i en slik film. Men jeg kjenner også at det brenner i magen. Jeg har en følelse av å ha blitt lurt.

Annonse