00:05 - 17. april 2020

Intensiven lærte Boris Johnson at jo, det finnes noe slikt som et samfunn, skriver Gudmund Hernes.

Intensiven lærte Boris Johnson at jo, det finnes noe slikt som et samfunn, skriver Gudmund Hernes.

Koronakrise: Dronning Elizabeth II holder tv-tale til nasjonen. London 5. april. Foto: Leon Neal / Getty Images

Storbritannias konservative statsminister Margaret Thatcher (1925–2013), kjempet en steil kamp mot det hun så på som forstokkede fagforeninger og forkalket offentlig byråkrati – de som hemmet vekst og fart bak en retorisk vegg av fraser om solidaritet. Slik ga hun sitt samfunnssyn i 1987: «And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women and there are families». I dette atomistiske samfunnssynet er individer som elementærpartikler med helheten som en slags partikkelsamling. For å skjønne hvordan verden virker, må man studere dem.

Så kom koronaen. Den viste fort at individer er ulike. Rett nok kan epidemien ramme alle, men den rammer skjevt og de svakeste hardest. Ikke bare eldre og syke, men de med lav inntekt utsettes for det største smittetrykket: kassadamer, bussjåfører, hjelpepleiere. Når epidemien bekjempes ved at folk må lukke seg inne, er boligflate en klassevariabel: jo mindre inntekt, desto færre kvadratmeter å dele. Blant dem uten herberge, er overdødeligheten høy.

Prepolitisk kvarter

Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver annenhver uke om politikkens forutsetninger og ideene som former samfunnet over tid.

Så skjedde et middels mirakel. Folk er ikke dumme. De har sett hvem som tar støyten og gjør jobben. Epidemien har synliggjort dem som har mobilisert, i første rekke helsearbeidere, men, også lærere, kabinpersonale, politi, bussjåfører. De har trådt til og hjulpet andre ved å sette til side farene for seg selv. Verden rundt har mange av dem falt på sin post, selv smittet av sine pasienter og dem de skal ivareta. Likevel: Mange av dem melder seg så frivillig til land som er verre stilt. De vet de kan hjelpe. Og de vil hjelpe. Ikke for penger og gull, men av dyd og plikt. De har fått oss med på nasjonale dugnader og de har høstet applaus fra balkonger verden rundt.

Både førstelinjens modige innsats for hjelp, pleie og omsorg og alles bidrag til å stagge smitten, viser noe annet: at samfunnet nettopp ikke har fungert som et assortiment av atomiserte individer. Mer enn dét: Historiens list viste seg i meldinger fra Storbritannias nåværende statsminister, Boris Johnson, og hans foresatte, Dronning Elizabeth.

Med sedvanlig hovmod og nedlatenhet som gutta lærer på kostskolen Eton, hadde Boris uvørent fortsatt å håndhilse på alle han møtte – helseråd er for sveklinger! Så ble han smittet, slått ned og kom på intensiven. Da han kom ut, blek og bustet, bistått av utenlandske pleiere i det politisk vanskjøttede britiske helsevesen, sa han: «I owe them my life». Og med klar referanse til Thatcher om den formidable oppgaven nå: «We are going to do it, we are going to do it together. One thing I think the coronavirus crisis has already proved is that there really is such a thing as society.»

Han erkjente at viruset ikke rammet briter som isolerte, selviske individer, men utfordret det britiske samfunn som et fungerende hele. Da må relasjonene mellom folk endres, og grupper som leverer essensielle tjenester ved å utsette seg selv for risiko – ofte med dårlig betaling i usikre jobber – anerkjennes.

Å komme sammen for å hjelpe andre var også budskapet i den tale dronning Elizabeth II, selve personifikasjonen av den britiske nasjon, holdt den 5. april – hun inkluderte til og med alle nasjoner:

While we have faced challenges before, this one is different. This time we join with all nations across the globe in a common endeavour, using the great advances of science and our instinctive compassion to heal. We will succeed – and that success will belong to every one of us. We should take comfort that while we may have more still to endure, better days will return: we will be with our friends again; we will be with our families again; we will meet again. 

Så ja, det finnes noe slikt som et samfunn – til og med noe slikt som et verdenssamfunn.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse