19:01 - 08. mars 2020

Y-blokka – nullpunkt for Norges fremtid

I sin iver etter å rive Y-blokka river man også en viktig del av opprinnelsen til det norske samfunnet slik vi kjenner det i dag. Y-blokka er et resultat av historien om Norge.

Espen Dietrichson: «Unstable Column – Two Movements for Erling Viksjø» No. 1 (utsnitt).  Alle foto: Espen Dietrichson

Om prosjektet

Etter mange års samarbeid, som arkitekt og kunstner, har Espen Surnevik og Espen Dietrichson bak seg flere byggeprosjekter hvor kunst og arkitektur er integrert i et hele.

Her har de samarbeidet i et prosjekt om Y-blokka:

Teksten er basert på momenter fra Espen Surneviks «elleve samtaler med Y-blokka» som publiseres i Mur+Betong No.1 2020. 

I Espen Dietrichsons verk «Unstable Column – Two Movements for Erling Viksjø» har han jobbet med de formmessige kvalitetene og betongoverflatene i Y-blokka og skapt et nytt skulpturelt uttrykk som en hyllest til det eksisterende bygget. Verket inngår i en serie silketrykk som ble påbegynt i 2010, som i all hovedsak omhandler brutalistisk arkitektur med et skulpturelt blikk.

Fortellingen om Y-blokka starter kanskje allerede ved Stamford bridge i 1066, og dermed Norges spesielle vei gjennom middelalder, renessanse, selvstendighet, okkupasjon, frigjøring og frem til nye sosiale ideer. Vi har blitt rikere, men bare en nasjon hvor kulturen er på vikende front, vurderer å rive et av sine viktigste bygg og sette delene på utstilling i et monter.

For Norge ble 1814 et selvfølgelig vendepunkt. Stortinget ble reist i 1860-årene og ble et underlig bygg. Det formidler en sårbar fortelling om Norges vei til ny selvstendighet. Med begrenset politisk mandat, uten egen konge og selvstendig utenrikspolitikk, skulle en svensk arkitekt bruke virkemidler fra hele den europeiske arkitekturhistorien i det nye bygget. Sammen med nasjonale virkemidler, som treskjæring og rosemaling, ble bygningen et forsøk på å rekonstruere Norges tapte historie og egenart.

Med kraft våknet Norge til en gryende moderne verden i tiden rundt 1905. Trygg på sitt historiske opphav nedtonet nasjonen sine arkitektoniske røtter i byggverkene som skulle manifestere Norge, nå med egen konge og utadvendt politikk. Tiår før hadde dragestil vært det insisterende arkitektoniske uttrykket for landets suverene kultur. Nå skulle landet formes som del av det moderne Europa med tilropet «Alt For Norge». Med klassisk skolering i Berlin fikk arkitekten Henrik Bull oppgaven med å utforme Norges nye regjeringskvartal. Bull tegnet et storslagent anlegg som ikke vek tilbake for Stockholm eller København. Velforstått førte Bull norrøne ornamenter smygende inn i Europas helt nye organiske jugendarkitektur, og løftet samtidig frem en selvstendig moderne norsk arkitektur. Kun dagens Finansdepartement ble fullført.

I en spesiell arverekke av sosialt tenkende arkitekter i mellomkrigstiden, fra Magnus Poulsson til Ove Bang, leverte Erling Viksjø sitt konkurranseutkast for nytt regjeringskvartal i 1939, og med et skjelvende Europa som bakteppe. Basert på fremadskuende ideer, og tro på modernismens mulighet til å forme en ny og bedre verden, ble Viksjøs utkast valgt som et av fire mulige vinnerforslag. Krigen stoppet prosjektet, og fikk personlig betydning for Viksjø som i 1944 ble satt i fangeleiren Grini utenfor Oslo. Oppholdet på Grini delte Viksjø med sentrale deler av den norske arbeiderbevegelsen, blant andre Einar Gerhardsen. Freden kom, og allerede i 1946 ble Viksjøs regjeringskvartal hentet frem fra arkivet for igangsetting. Norge skulle gjenreises, og med nye progressive sosiale ideer som hovedinnhold. I en bred formidling ble arkitektur et viktig symbol for byggingen av det moderne landet, anskuet i en internasjonal kontekst.

Arkitekten Le Corbusier formulerte med sitt prosjekt Pavillon Suisse, Paris 1931, et urmodernistisk mantra gjennom sammenstillingen av en rasjonell vertikal blokk, hevet fritt på søyler over bakken, og en tilhørende sidestilt lav, horisontal og organisk bygning; Y-blokka. Den uadskillelige helheten i Le Corbusiers komposisjonen ble selve arkitekturuttrykket for en ny tid; modernismen. Med verdi manifesterer den de aller viktigste prosjektene for styringsinstitusjoner etter krigen; som Nasjonalkongressen i Brasilia, FN-bygget i New-York og Regjeringskvartalet i Oslo.

Årene 1814, 1905 og 1945 er viktige år i norsk historie. Stortingsbygget, Finansdepartementet, Viksjøs regjeringskvartal, er de bygde uttrykk for viljen i disse epokene, og samtidig de ypperste bygningene Norge kunne ta seg råd til. De ligger alle på rekke og rad, i en sammenheng, med nesten like mange meters avstand som årstallene som skiller dem. Plassert i Norges politiske sentrum, forteller de oss en samlet, lineær og intakt historie om hvordan Norge ble formet til det landet vi kjenner i dag.

Etter å ha fylt Bjørvika og Vestbanen med såkalte signalbygg skal et nytt«signalbygg» fylle Y-blokkas plass. Hva skal det signalisere denne gangen, og hvilke idealer representerer det gjennom sin arkitektur? Skal Regjeringskvartalet stå i tradisjon med tindesentre i nasjonale turistveier, ragende opp til den øverste tind; Høyblokka? Kanskje det med sine symbolske tre-elementer skal uttrykke et spesielt miljøvennlig land? Eller er det hele en Dubai-tilnærming hvor Norge skal vise seg frem gjennom «Design», bygget over fundamentene til landets historiske opphav? Det hele er uklart og står i fare for å bli pent og «riktig», snarere enn viktig.

Espen Dietrichson: «Unstable Column – Two Movements for Erling Viksjø» No. 1

En god utvidelse av regjeringskvartalet ville forutsatt en inviterende og diskuterende reguleringsprosess på tvers av samfunnet. En prosess som også sendte signal til bygningsmyndigheter, antikvariske myndigheter og eiendomsutviklere, om at lovgrunnlag og kulturminneintensjoner hegnes om i deres daglige arbeid med å ivareta bygningsmiljøer i enhver norsk avkrok. Åpne arkitektkonkurranser er et demokratisk verktøy for å belyse spesielt komplekse samfunnsspørsmål knyttet til arkitektur. Om enkelte utkast er urealistiske har de allikevel belyst nye tanker, farget debatten og det endelige resultatet. Regjeringskvartalet fikk en lukket arkitektkonkurranse hvor rivning var bestemt. Vi kjenner derfor ikke alle mulighetene, eller alle spørsmål som kunne vært verdifulle å diskutere bredt.

Eksplosjonsfare, på ring-1, har satt seg som et åpenbart vikarierende argument mot Y-blokka. Dette i en tid hvor vi bygger eksepsjonelle installasjoner i Nordsjøen, eller sikre veianlegg som motstår tankbileksplosjoner. Utviklingen sier at sentrumstrafikken i Oslo skal reduseres kraftig, og at sentrumsbrannstasjonen flyttes. Alt taler for at eksplosjons-spørsmålet, med vilje, kan finne gode løsninger. Dette om det så var å stenge det ene tunnelløpet under Y-blokka og opprettholde det andre, forbeholdt embetskjøretøyer og kollektivtransport.

Etter planene skal de integrerte Picassorverkene skjæres «ansvarlig» ut av Y-blokka, og samtidig ut av norsk kunsthistorie. Dette på tross av selve poenget; at bygg og kunst her er ett, sammen er de tenkt, og forent i Byggekunst og representerer en Nasjonalskatt.

Et imperialistisk Storbritannia tok med seg hele tempelgavelen til Partenon i Athen, hjem til London. Det ble en viktig kulturfortelling. Like fullt er de fleste enige om at den burde tilbakeføres og fylle sin opprinnelige historiske betydning. Snarere enn å «utsmykke» vil omplasserte Picasso-verk bli en konstant påminnelse om sammenhengen de ble skilt ut fra, men aldri vil kunne tilbakeføres til. Ville Picasso og Nesjar akseptert demonteringen, eller heller sett verkene revet sammen med visjonene bak Y-blokka?

Espen Dietrichson: «Unstable Column – Two Movements for Erling Viksjø» No. 2

Er Y-blokk-saken teknokratstyrt og det første eksempelet på at man har utviklet et så struktursammenhengende prosjekt, med så mange avhengigheter, at det selv i starten ikke finnes styringsmulighet for velmenende politikere? Er vi der at ministre viser til sine forgjengere, og ser mot sine etterfølgere? Om så er tilfelle bør man erfaringsmessig trekke i nødbremsen mens byggekonsekvensene er begrenset. Alternativt vil prosjektet måtte løses «koste hva det koste vil» i tradisjon med undergangen til Stortinget i 2018. Denne gangen med en helt annet forhistorie og dimensjon.

Det signaliseres at vi går inn i en bane med stadig lavere statsinntekter. En aldrende befolkning skal finansieres sammen med forsvar- og samferdselsprosjekter som står i kø. Er det troverdig, og bærekraftig, at stat og regjering gjennomfører prosjektet, slik det nå foreligger, i lys av en total prioritering? Står man i fare for å ha konstruert en så stor prosess at den er blitt selvstyrende, uten kostnadsrammer, og med en indre dynamikk hvor politikere blir maktesløse? Vil en rivning av Y-blokka kunne bli et nytt «Dittenhull», en betent påminnelse om en prosess som gikk i stå, hvor deler av Landets integritet ble knust og havnet i en veifylling til E18 i Bærum?

Som sine forgjengere bygget en ny generasjon Y-blokka bærekraftig, stein på stein, som bidrag til et nytt samfunn som overskuet 2020. Med «grønn» kamuflasje legitimeres rivning uten drøfting av at bergvarmebrønner kan gjøre den uisolerte bygningen klimanøytral. Y-blokka representerer høy bygningsverdi utført samvittighetsfullt av norske fagarbeidere nærmest på sølvsmednivå. Med usedvanlig bestandighet og høyst anvendbare arealer kan den romme nye tanker. Hvilket signal sender stat og regjering gjennom å rive Y-blokka? Dette i en tid hvor det skal skapes forståelse i folket for å halvere CO2-utslipp, redusere forbruk og fremme gjenbruk av verdier.

Som Romas antikke historie verdifullt leses gjennom ulike kulturlag, er hele Hammersborg en unik, sammensatt og upolert sedimentær fortelling om det moderne Norge. Området er fullt av potensiale til å videreutvikle fantastiske byrom i pakt med historien. Vi får den utviklingen vi selv ber om og fortjener. Det er slik like interessant om Y-blokka blir revet som at den blir bevart. Den er et bilde på hvem vi er blitt etter 2020.


 

Espen Dietrichson (1976) er billedkunstner som bor og arbeider i Oslo og Sandvika. Han jobber med skulptur og arbeider på papir, og verkene hans går ofte i dialog med arkitektur. Dietrichson har samarbeidet med Espen Surnevik i forbindelse med to kirker; kunsten til Våler Kirke der han arbeidet med lysinnslippet som et skulpturelt inngrep i alterveggen, og Porsgrunn Kirke der han samarbeidet med Marie Buskov om en altertavle i stengods. Dietrichson har hatt separatutstillinger i ved Haugar Vestfold Kunstmuseum og Bomuldsfabriken Kunsthall, og er våren 2020 aktuell med utstillinger på Galleri Haaken i Oslo og Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand. Høsten 2020 skal han reise et monument over de norske krigsseilerne i Moss.

Espen Surnevik (1973) driver sin arkitektpraksis i Oslo, og er professor ved Institutt for Arkitektur ved AHO. Han arbeider med ulike byggeprosjekter som søker å benytte historisk kontekst som kilde til å skape arkitektur for vår tid. Hans kirkeprosjekter i Våler og Porsgrunn utgjør de mest omfattende prosjektene som er utviklet over flere år. Han har mottatt flere priser, som Årets bygg, Innlandets Trepris, Archmarathon Award i Milano, European Steel Design Award i Brussel, Architectural Digest Award i München og Statens Byggeskikkpris. I flere av prosjektene har han arbeidet med integrert kunst i samarbeid med kunstner Espen Dietrichson.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse