Norge og arven etter 22. juli. Hva gikk galt?

Fredningstilhengerne vant en liten seier nylig, da Kommunaldepartementet valgte å utsette rivningen av Y-blokka. Det finnes en mulighet for at Solberg-regjeringen nå snur og lar Einar Gerhardsens regjeringskvartal stå der for ettertiden, slik det ble skapt av etterkrigstidens fremste kunstnere og arkitekter for å gi velferdsstaten et estetisk uttrykk. Men det kan også være at dette bare er begynnelsen på en bitter og opprivende strid. Det som skulle vært et samlende prosjekt; gjenreisningen etter 22. juli, kan ende som en Alta-aksjon midt i Oslo sentrum. Blant Y-blokk-aktivistene snakkes det åpent om lenkegjenger og andre former for sivil ulydighet. Sterke følelser er i sving. Striden om Y-blokka og det nye regjeringskvartalet kommer på toppen av den ulykkelige historien om Jonas Dahlbergs Memory Wound. Den svenske kunstnerens vinnerforslag til minnesteder for 22. juli ved Utøya og i regjeringskvartalet ble annullert etter en opprivende konflikt.

Det er nå på tide å spørre seg hvorfor så mye har gått galt i minnepolitikken etter 22. juli? Hva er det vi ikke har forstått? Mitt forslag er å søke svar i den franske historieteoretikeren Pierre Noras skille mellom minnested og minnemiljø – lieux de mémoire og milieux de mémoire. Kort sagt er problemet at norske myndigheter i åtte år uten hell har prøvd å avgrense minnemiljøer til minnesteder, heller enn å respektere minnemiljøene.

Tradisjonelle samfunn lever i det Nora kaller minnemiljøer; minnet er spontant til stede i nåtiden gjennom ritualer, vaner, tradisjoner og fortellinger. Moderne samfunn omgås derimot fortiden kontrollert og reflektert i form av hva Nora kaller minnesteder, et ord som han gir en svært vid betydning. Minnesteder kan være historiske tekster, filmer, arkiver, monumenter og turistattraksjoner. I minnemiljøet lever minnet i menneskene både personlig og kollektivt. Minner kan være traumatiske. De kan fortrenges og undertrykkes for så å bryte frem igjen med voldsom kraft.