Annonse
00:00 - 15. november 2019

Bare ord, tross alt

Et samfunn hvor det sirkulerer nedsettende, rasistisk retorikk, er et dårligere samfunn for alle.

Svekker fellesskapet: Et samfunn hvor det sirkuleres nedsettende, rasistisk retorikk, er et dårligere samfunn for alle, skriver kronikkforfatteren. Her demonstrerer Pegida rundt og utenfor Oslo rådhus i januar 2015. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Annonse

I 1918 hevdet Schmuel Hakaton i Jødisk Tidende at «den norske pressen kan kun skrive ondt om jøderne». Hakatons klage peker på én viktig grunn til at vi bør være på vakt mot rasistisk retorikk i offentligheten: Hvis slik omtale av minoriteter blir omfattende og til og med normalisert, vil det forsure og vanskeliggjøre minoritetenes liv i samfunnet. I boken Rasismens retorikk, som kommer ut i disse dager, har jeg forsøkt å beregne hvor vanlig antisemittisk retorikk kan sies å ha vært i perioden etter den Hakaton uttalte seg om, det vil si årene mellom 1918 og 1940. Norske aviser skrev forbausende mye om jøder og jødedom, tatt i betraktning hvor liten den jødiske minoriteten var. Og de beregningene jeg har gjort tyder på at nesten en fjerdedel av det som sto i norske aviser om jødene i perioden, var entydig negativt, fiendtlig og hatsk. Det må ha vært en vesentlig belastning for norske jøder.

Hva er så rasistisk retorikk? Det er uttrykksformer som enhetliggjør befolkningsgrupper, reduserer dem til bestemte vesensmessige egenskaper av kulturell eller biologisk art, slik at de implisitt eller eksplisitt blir forstått som mindreverdige, farlige og/eller «problematiske» på måter som fremstår som (bortimot) uforanderlige. Stereotypien er vesentlig i all rasistisk retorikk, og stereotype forestillinger kan gjentas ofte nok til at de for mange vil fremstå som «naturlige» og sanne.

Det finnes gode grunner til å se på antisemittismen som unik og spesiell, både fordi den har så lange historiske linjer, og fordi den ledet til holocaust. Men selv en relativt overfladisk analyse av antisemittismen vil vise at det finnes klare paralleller til andre former for rasistisk retorikk.

Rasismens retorikk hviler på stereotypier, og den er i mange henseende selv stereotyp, i den forstand at mange innholdsmessige påstander om minoriteter kan resirkuleres som nyoppdagede «sannheter» om andre minoriteter. Her vil jeg nevne tre antisemittiske grunnforestillinger, som det ikke er vanskelig å gjenkjenne, i lett revidert form, som stereotypier om andre minoriteter i sirkulasjon i dag. Den såkalte Eurabia-teorien har for eksempel klare paralleller til teorien om det jødiske verdensherredømmet. Og den underliggende teorien om at jødene utgjorde en slags stat i staten, og ikke var lojale mot de vestlige statene der de levde, er lett å gjenfinne.

Hege Storhaug hevder for eksempel i sin bestselgende bok, Islam. Den 11. landeplage, at forstedene i mange europeiske storbyer «har utviklet seg til å bli» det hun kaller «separate islamske stater». Og dette «forklares» med påstander om at «islam» bare «vektlegger det muslimske fellesskapet», og at muslimer ligger under for det hun kaller «stammementaliteten», som «fører til lav lojalitet til nasjonalstaten». Dette fryktinngytende bildet forsterkes ytterligere gjennom teorien om at det i islam ligger et dypt fiendskap mot «oss», mot alle ikke-muslimer. Ifølge Storhaug innebærer islam at alle de vantro, som hun kaller kafir, anses som fiender: «Hovedfokuset i islam er doktrinen om forholdet til kafir. Kafir har lavest status av alt dyreliv», sier hun.

Antisemittene mente at jødene ikke kunne være myndige borgere av staten fordi de var religiøst styrt, og en helt parallell tenkemåte om norske muslimer ble nylig utbrodert av filosofen Truls Wyller i en rekke avisartikler. Ifølge Wyller mangler «mainstream-islam», som han kaller det, «innsikt i prinsippene bak sekulær lovgivning». Påstanden er altså at «islam», og vanlige norske muslimer, ikke godtar «rettsstatlig, demokratisk selvstyre» og i stedet går inn for det han kaller «fremmedstyre, for eksempel gjennom religiøse autoriteter». Muslimene streber med andre ord etter heteronomi (fremmedstyre), ikke autonomi (selvstyre). Slik utdefineres en folkegruppe fra staten, de frakjennes status som myndige borgere. Kjetil Rolness har uttrykt den samme fordommen gjennom sentensen «Jeg er ikke myndig. Jeg er muslim.».

Antisemittene konstruerte ofte skremmende bilder av jøden som seksuell trussel, og når det gjelder parallelle tanker om innvandrere og muslimer i dag, er det minst like lett å finne eksempler fra norsk offentlighet. Rolness har for eksempel hevdet at norske menn med en eller annen «ikke-vestlig bakgrunn» utgjør det han kaller en «importert voldtektsrisiko». Slik blir hudfarge gjort til forklaringsfaktor i diskusjonen av et vesentlig samfunnsproblem. Hege Storhaug går enda lenger i boken, Men størst av alt er friheten, der hun antar at det hun kaller «seksualisering av menneskelige relasjoner» i islam «kan ende med overgrep mot barn, ikke minst misbruk innad i storfamilier». «Ikke minst» er ikke et helt presist uttrykk og behøver ikke bety «mest» eller «stort sett». Men Storhaug påstår at norske muslimer lever i storfamilier, etter mønster fra de landsbyene de skal ha kommet fra. Mer eksplisitt er da den etterfølgende påstanden: «At seksuelle overgrep mot barn skjer innad i en muslimsk storfamilie burde ikke vekke overraskelse.» Når noe ikke burde «vekke overraskelse», betyr det at det er vanlig: om ikke regelen, så i det minste en slags normaltilstand.

Alle disse stereotypiene er dehumaniserende, de frakjenner en minoritet deler av den menneskelighet man ellers tar for gitt i samfunnet. Minoritetsgrupper mistenkeliggjøres, de regnes ikke som lojale borgere, det skapes mistanke om at de kanskje egentlig har fiendtlige hensikter mot «oss», majoriteten. Og de påstås å være styrt av sin egen religion, de er uten full evne til å tenke selvstendig, kan ikke regnes som myndige borgere. Videre utgjør disse minoritetsmennene en seksuell trussel – både mot majoritetskvinner og mot sine egne, kvinner som barn. Hver for seg kan disse forestillingene skape frykt, forakt og hat, og i sum kan blandingen lett bli farlig.

Det er viktig å være klar over både det unike og det typiske ved retoriske fenomen av denne typen; islamofobi og antisemittisme er ikke det samme, det er store forskjeller, men det er også vesentlige paralleller. Og det å se slike paralleller kan være viktig fordi det setter oss i stand til å gjenkjenne en stereotypi også når den resirkuleres.

Men, vil noen kanskje si, er dette så viktig? Det er jo tross alt bare retorikk, språk kan vel ikke skade? Nå tror jeg nok at mange vil forstå at det vil oppleves belastende for en minoritet om avisene «bare kan skrive ondt» om dem, men det finnes også mye forskning som viser at det å leve i samfunn med utstrakt rasisme går ut over minoritetenes livsmulighet og livskvalitet. Og slik skades også helheten i samfunnet; et samfunn hvor det sirkulerer nedsettende, rasistisk retorikk, er et dårligere samfunn for alle. Det gjør det vanskeligere å leve sammen og lykkes som fellesskap.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»