«Død er fravær av liv», skriver Lindhardt og Hartling (2019) i Den store danske. Døden og livet er komplementære: Alt som lever, må dø. Så enkelt, så utfyllende, og samtidig så motsetningsfylt: For døden er ikke bare et grunnleggende biologisk fenomen, men også et følelsesladet erfaringsfelt. I dette ligger den dype frykten for å miste seg selv og nære andre. Hvordan kan vi så forholde oss til døden? Kamp mot, aksept eller fornektelse er ulike strategier, og kanskje eksisterer de side ved side hos mange. Vi kan ha en rasjonell oppfatning om at livet må ta slutt, samtidig som vi vanskelig kan forberede oss på den uvisse døden. Det finnes også dem som, av ulike grunner, lengter etter døden. For dem som er «mette av dage», lever med smerter eller i dyp fortvilelse, kan den komme som en befrielse. Mange fikk nok med seg fortellingen om Inger Staff-Poulsen, som var alvorlig kreftsyk da hun i år skrev en kronikk til Dagbladet og argumenterte for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Hun signerte med «avdød art director» og begikk deretter selvmord. Publikasjonen kom posthumt, som en oppsiktsvekkende «stemme fra graven».
Aktiv dødshjelp er knyttet til samtidens idealer om autonomi og kontroll. Selv om døden er uunngåelig i alle menneskers liv, brytes og formes forestillingene om døden og praksisene som omgir den, innenfor en tidsånd. I vår tid er medisinen nærmest enerådende når det gjelder å håndtere døden. Mange dør av kreft og hjerte-karlidelser – tilstander som behandles aktivt inn i døden. Selv om vi blir syke, kan mange holde døden unna langt inn i alderdommen. Når vi dør i Norge er det oftest i helseinstitusjoner. I 2017 døde 52 prosent på sykehjem, 30 prosent på sykehus, mens kun 13 prosent døde hjemme. At døden er blitt et medisinsk anliggende, viser seg i politikkutformingen hvor palliativ eller lindrende omsorg for døende pasienter og deres pårørende utredes. Et sentralt dokument er NOU 2017:16 På liv og død. Palliasjon til alvorlig syke og døende. Her fremstilles den døende primært som pasient, og som aktivt medvirkende til alle beslutninger om helsehjelp. Gjennom persontilpassede forløp skal logistikk og samhandling i helsetjenestene forbedres, risikonivået for uønskede hendelser reduseres, og pasienten får oversikt over behandlingsforløpet. Detaljerte planer for kompetanse, standardisering og kvalitetsmål skal bidra til forbedret palliasjon. Tilnærmingen og språkbruken i NOU-en er tankevekkende. Menneskene den angår, fremstilles som brukere av en tjeneste. Døden som sammensatt kunnskaps- og meningsfelt, som eksistensiell erfaring og skakende livshendelse, er viet lite oppmerksomhet.
Døden har ikke alltid vært medikalisert. Historikeren Philippe Ariès beskriver utviklingen av forestillinger og praksiser om døden fra middelalderen og frem til 1980-tallet. Ariès viste til at døden i tidligere tider var en naturlig og akseptert del av livet, og at dens forflytning fra hjemmet til institusjonen gjorde oss fremmedgjorte for døden. Den moderne døden ble ekspertenes død. Sosiologen Michael Hviid Jacobsen foreslår at vårt nye årtusen preges av det han benevner som «den spektakulære død». Døden er ikke lenger bortgjemt og taus, men fremstilles til stadighet, eksempelvis gjennom re-ritualiseringer som spontane minnemarkeringer med blomsterhav og lystenning, mer individualiserte bisettelser og minnesamvær. Utviklingen av palliasjon og omsorg ved livets slutt bidrar også til økt oppmerksomhet om døden. Og – oppblomstringen av en tverrfaglig akademisk interesse for døden inngår også i den spektakulære død. I så måte feller vi som skriver her oss inn i en tiltagende åpenhetskultur omkring døden: vi står selv i den sosiokulturelle konteksten vi er opptatt av å undersøke og forstå som forskere. Vi gjenkjenner at den døendes personlige verdier og preferanser tillegges stor betydning gjennom dødsprosessen. Samtidig dras det veksler på kollektive og tradisjonelle tenkemåter og væremåter. Det viser seg eksempelvis i klisjeer og metaforisk språk i dødsannonser og nekrologer, i hvem som våker over den døende, og i at kvinner fortsatt er de som arbeider nær døden.
Døden lar seg ikke overse, selv om mange av oss vil forsøke å holde tanken på døden på avstand. Men hvordan skal vi forholde oss til dødens påtrengende vesen? En måte, som mange tar til orde for i dag, er mer åpenhet om døden – personifisert av sosialmedisineren Per Fugelli, som fikk Fritt Ords pris for «å ha gitt stemme til … de som står ansikt til ansikt med døden», blant annet gjennom boken Døden, skal vi danse? (2010). Den nye åpenheten viser seg også når det inviteres til samtale rundt døden «over en god kopp te og en kake» (dodskafe.no). Kreftforeningen har arrangert «sistehjelpskurs», samt offentlige debatter, utstillinger og kampanjer om det å leve med og dø av kreft. I Storbritannia finner vi Dying Matters-bevegelsen, hvis formål er folkeopplysning og åpenhet om døden. Hvilke virkninger har slike tiltak i befolkningen? Det vet vi dessverre lite om. Men vi vet at de som arbeider med omsorg ved livets slutt, sjelden er aktive deltagere i den nye åpenheten: Helsepersonell samtaler lite om sine erfaringer med døden, selv om dette arbeidet preger dem. Tausheten fastholder forestillingen om døden som samfunnets siste tabu: et brutalt faktum som mennesket fornekter og kjemper mot med kraft gjennom hele sin meningssøken i tilværelsen. Mens samtidskulturen gir uttrykk for nysgjerrighet om døden, er det de færreste blant oss som vet så mye om det å dø. Derfor kan vi føle oss angstfylte, motløse og usikre når vi står overfor dødens realitet, enten den er vår egen eller en annens. Da konfronteres vi unektelig med dødeligheten som et eksistensielt grunnvilkår. Ved at vi forholder oss til døden gjennom tanke og ord, kan den kanskje integreres som en grunnleggende del av et rikt og meningsfullt liv, heller enn å forbli i det Freud omtalte som det «tilbakevendende fortrengte»?
Kronikkforfatterne er redaktører for den aktuelle boken Alt som lever, må dø. Døden som tverrfaglig kunnskapsfelt (Scandinavian Academic Press 2019).