Annonse
12:46 - 11. september 2019

Vi er ferdige med krigen nå

Hvor mange drepte vi i Libya? Mange lurer fortsatt, skriver Terje Tvedt.

Nato-bombing og krig på bakken ødela flere byer i Libya i 2011. Her er fra Misrata som det gikk hardt ut over. Hvordan kunne Norge være med på å slippe mer enn et halvt tusen bomber over Afrika? Det skal vi helst ikke snakke om. Foto: Daniel Berehulak/Getty Images
Annonse

I 1914 skrev Sigmund Freud en berømt artikkel, «Å huske, gjenta og å arbeide seg gjennom», som handlet om at den som undertrykker eller benekter minner om traumatiske erfaringer, med stor sannsynlighet vil gjenta den samme adferden i fremtiden. Om dette gjelder for enkeltpersoner, kan det selvsagt også angå nasjoner i krig.

Aktuell bok

Libya: Krigens uutholdelige letthet

Tormod Heier, Rune Ottosen og Terje Tvedt

Cappelen Damm Akademisk

Jeg snakker ikke om Den andre verdenskrigen i Norge. Den diskuteres jo like heftig som alltid, selv om den ble avsluttet for snart 75 år siden. Det er skrevet tusenvis av bøker og avhandlinger om den, for krigen var en skjellsettende erfaring. Omtrent 10 000 nordmenn ble drept. Årene med okkupasjon ble etterfulgt av flere tiår med svært fremgangsrik stats- og nasjonsbygging. Og bøkene om terror, svik og heltemot vil fortsette å strømme ut fra norske forlag.

Om den brutale krigen i Libya har imidlertid det politiske lederskapet slått fast at det ikke er noe mer å snakke om. Den ble avsluttet for åtte år siden. Denne krigen tok livet av mer enn 30 000 libyere – et grovt overslag, fordi ingen har fått lov eller har hatt mulighet til å telle de døde. Det offisielle Norge støttet fullt opp om militæraksjonen som mange allerede i 2011 advarte mot ville føre til statssammenbrudd og vedvarende kaos i regionen. Konsekvensene ble verre enn selv de mest realistiske fryktet. Hele verden vet nå at menneskesmuglere, islamister og klanledere tok makten. Libya-krigen er i ferd med å bli en svært formende erfaring for millioner av nordafrikanere. Den vil definitivt også få dype konsekvenser for hele Europas fremtid.

Imens går Norge videre – som om ikke noe har skjedd – hverken arrogant selvfornøyde eller kritisk selvransakende, men snarere søvngjengeraktig. Mediene er ikke nysgjerrige på å finne ut hva som skjedde. Ingen forfattere forteller om krigens seire, lidelser og død, og diktere dikter ikke som Grieg og Øverland om nakne flaggstenger eller at du må ikke sove.

Kontrasten mellom hvordan de to krigene er blitt behandlet i norsk offentlighet peker mot et nasjonalpsykologisk paradoks, og er historisk interessant.

I boken Libya: Krigens uutholdelige letthet, redigert av Tormod Heier, Rune Ottosen og meg selv og hvor både jurister, historikere, militære, statsvitere og professorer i journalistikk og fredsforskning skriver om hva som skjedde, analyserer jeg blant annet hvordan den offentlige tausheten om Libya skyldes en kombinasjon av mektige verdensbilder og selvbilder og bevisst politikk. Boken diskuterer hvordan Norge – dette landet som hadde profilert seg som en nasjon for fred og dialog – med entusiasme og oppslutning fra så å si en samlet offentlighet kunne slippe mer enn et halvt tusen bomber over Afrika. For dette var spesielle bomber; de ble sett på som «gode bomber» fordi de skulle beskytte de forfulgte mot diktaturet og fremme demokrati og menneskerettigheter.

Denne offentlige tausheten avspeiler dominerende tenkemåters makt. Det ble bekreftet på nytt da Regjeringen Solberg etter press nedsatte Pettersen-utvalget for å «granske» krigen. Det konkluderte nemlig i 2018 med at norske politikere handlet rett, og ikke kan klandres for resultatene av krigen. Statsminister i 2011, Jens Stoltenberg, sa til NRK at han ville ha gjort det samme igjen. Daværende statssekretær i Utenriksdepartementet, Espen Barth Eide, gikk enda lenger; det var en moralsk plikt å sende F-16-fly til Libya siden «det internasjonale samfunnet» ba om det. Da regjeringen høsten 2018 i Stortinget la frem sin plan for hvordan politikerne burde diskutere erfaringene fra 2011, slo utenriksminister Eriksen Søreide fast som et grunnleggende premiss for hele «debatten» at det politiske lederskapet handlet rett. Og at etterpåklokskap måtte avvises. Stilt overfor et kommende folkemord, kunne man, sa hun, enten gjøre ingen ting, det vil si stille seg likegyldig til libysk lidelse, eller handle moralsk, og det var det Norge gjorde da de bombet på verdenssamfunnets vegne. Mer var det ikke å si om den saken.

Bildet er tatt fra galleriet i Stortinget den 2. april under den «livlige» Libya-debatten. Foto: Terje Tvedt

Retorikken som begrenser seg til politikernes gode intensjonene er blitt en ugjennomtrengelig mur, og rasjonalitetens fengsel. Den offisielle begrunnelsen for Libya-krigen og forsvaret av den i ettertid er et ytterst radikalt uttrykk for sinnelagsetikkens posisjon: Siden bombene var godt ment, behøver politikerne ikke ta ansvar for konsekvensene.

Men den offentlige tausheten skyldes ikke bare internaliserte verdensbilder og selvbilder; den er også et resultat av politisk kalkulasjon. Det er åpenbart at det politiske lederskapets sentrale opinionsdannere ikke ønsker debatt om hva de tenkte og gjorde og om de kunne handlet annerledes. Ledelsen i Kirken og i de humanitære organisasjonene som også mente det var rett å gå til krig, sier ingenting nå. For å bevare sin egendefinerte posisjon som forvalter av nasjonens moral i en ellers kynisk verden, håper de nok at deres krigseufori våren 2011 blir glemt.

Mark Twain skrev som kjent at «Gud skapte kriger for at USA skulle lære geografi». Selv om lite tyder på at Gud hadde en finger med i spillet om Libya, vil vi med Libya: Krigens uendelige letthet at Norge skal lære både geografi, historie og internasjonal politikk.

Debatten om Libya bør derfor ikke ganske enkelt dreie seg om en er for eller mot krigen. Den bør handle om noe mye mer fundamentalt – om det politiske lederskapets evne til å analysere verdenssituasjonen og Norges rolle i den. Å brenne broer til en utfordrende, ubehagelig fortid er forståelig, men uklokt. Politikerne vil, men når det er for sent, komme til å oppdage at det var broene som ligger foran dem som de brant. De vil erfare at en av de få kildene til kunnskap er etterpåklokskap.

Mens Hareide så utover en nesten helt tom stortingssal og takket for den gode debatten, er det et faktum at ingen sentrale spørsmål ble stilt.

Det politiske lederskapet har søkt å avblåse debatten om Libya-krigen helt siden de første bombene ble sluppet. En åpen, offentlig selvransakelse kan ikke unngå å stille spørsmål ved det politiske lederskapets evne til å bedømme internasjonale politiske situasjoner. Det er jo åpenbart: Norge og Nato vant krigen knusende, men de, som libyerne, tapte freden. Man oppnådde ingen av de målene man sa at man hadde. Det har likevel aldri vært en seriøs debatt om analysene av verdenssituasjonene, Den arabiske våren og opprøret i Benghazi vinteren, våren og sommeren 2011. Det har ikke vært diskusjoner om humanitære intervensjoner som virkemiddel eller om hvordan Norge analyserte Sarkozys intensjoner (den tidligere presidenten står jo nå anklaget for å ha mottatt penger illegalt fra Gaddafi), og ikke minst om Saudi-Arabia, USA, Israel og Qatars regionale interesser. Langt mindre var det en diskusjon om hvorfor Norge var med på å bombe i stykker Den afrikanske unions seriøse fredsinitiativ, eller kjempet i hva som ble en borgerkrig på islamisters og klanlederes side. I stedet er det seierherrenes fortelling om sine gode motiver som skal blir stående som sannheten om krigen, for siden de var uten ansvar for konsekvensene, er det ingen flere spørsmål å stille.

Dette skjer samtidig med at det politiske lederskapet har store internasjonale ambisjoner. Norge bruker store summer og mye tid på å vinne konkurransen om å få en plass i Sikkerhetsrådet for å bli en av lederne av «det internasjonale samfunn». Men hva vil den politiske ledelsen med en slik rolle, og en fortsatt militær «engasjementspolitikk» globalt, når den ikke tilkjenner seg selv evnen til på egen hånd å forstå internasjonal geopolitikk? I tilfellet Libya hevdes det at Norge måtte stole på informasjon fra sine allierte (land som åpenbart hadde sine egne interesser), for Norge har ikke selv kompetanse til å foreta selvstendige analyser. I tråd med sine læringsambisjoner avviser også de politisk ansvarlige for krigen systematisk å delta i enhver offentlig debatt om hva som skjedde i Libya.

Denne artikkelen startet med Freuds artikkel fra 1914 om minnebehandling og traumer. Den avsluttes med saksordfører Knut Arild Hareides oppsummering av Stortingets første debatt om hva Norge gjorde i Libya, åtte år etter at de var ansvarlige for å sende norske F-16 på 2820 oppdrag for å slippe 588 bomber over Libya. Den 2. april 2019 avrundet saksordføreren møtet om Libya slik: «Me går mot slutten av det som har vore ein veldig god debatt», og politikerne hadde lært mye, sa han.

Mens Hareide så utover en nesten helt tom stortingssal og takket for den gode debatten, er det et faktum at ingen sentrale spørsmål ble stilt. Hva mener politikerne nå om humanitære intervensjoner? Hvordan forstår de nå Midtøstens utvikling? Svekket krigen FN, og også NATOs legitimitet? Og mens Hareide tilsynelatende ubekymret ruslet ned fra talerstolen, kanskje mens han gikk gjennom sitt neste utspill om å tenke på «de utsatte» i verden, lurer mange på: Hvor mange drepte vi i Libya?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»