Annonse
14:56 - 28. august 2019

Den perfekte forbrytelse

Hva dagens ledere vil huskes for: fraværet av lederskap i en verden i brann.

Regnskog i brann i Boca do Acre i Amazonas den 24. august i år.  LULA SAMPAIO/AFP/NTB scanpix
Annonse

Nå står den i flammer, Amazonas, verdens største tropiske regnskog. Ikke som følge av uhell, men som villet politikk for å rydde skogen for trær, dyr og mennesker med «utvikling» som erklært mål. Aldri før har rollefordelingen i dagens økonomiske verdensorden spilt seg tydeligere ut: den pengebaserte makten til å rasere fem fotballbaner med skog per minutt, døgnet rundt, i møtet med urfolk som står i veien for skogens forvandling til den biffen og soyaoljen som signeringen av handelsavtaler sikrer land som vårt tilgang til.

Mulighetsvinduet som alle fra Erna Solberg over Greta Thunberg og FNs klima- og naturpaneler har satt sin lit til, er i ferd med å lukkes med et smell. De elleve årene frem til 2030 som skulle være tiden vi har til å «redde planeten» skrumper drastisk nå som verdens grønne lunge punkteres for åpen scene. «Redde» fra hva og hvem? Jo, vi ser det nå: fra en samfunnsmodell der vekst er et mål i seg selv, hvor nok aldri er nok, og der naturen tas for gitt i rollen som middel. Det vi må erkjenne, er at modellen er problemet, ikke løsningen: oppskriften på en varslet kollaps.

Brasils utskjelte president Jair Bolsonaro har rett i at vestlige ledere er hyklerske i kritikken. Ledende i-land har hugget sine skoger og stadig utvinner nær sagt all olje og alt kull de territorialt og teknologisk har tilgang til – med et raskt smeltende Arktis som neste økonomiske eventyr. Intet gjør meg mer pissredd enn makteliten på 50 pluss som med våte blikk bedyrer at de er «fulle av optimisme» der de erobrer nytt og så langt urørt land i fremskrittets navn. Her hjemme er enorme vindkraftanlegg på land og til havs den siste krampetrekningen for å møte en aldri problematisert etterspørsel etter mer, alltid mer kraft fra det som ennå finnes av urørt natur, av stillhet og fri sikt; prisen for tviholdelsen på veksten som alle tings mål.

Optimismen det er tale om er bunnfalsk i teorien og livsfarlig som praksis. Den svikter sitt eget oppdrag ved å underminere alt som skal sikres for fremtidens mennesker og dyr. Dens lakmustest anno 2019 er eksemplarisk knyttet til Amazonas og Arktis – økosystemene som perverst nok «åpnes» som fullt utnyttbare som midler til nevnte vekst idet de legges øde som regnskogen de var, helårsisen og permafrosten. Da økonomifagets klassikere preget begrepet «kreativ ødeleggelse», så de neppe for seg utraderingen av naturgrunnlaget enhver moderne økonomi er avhengig av.

Urfolkene som med det vi kaller primitive midler kjemper for sine bare liv mens du leser dette, er trolig mye klokere enn oss: de praktiserer en innsikt i hva det vil si og hva som kreves for å organisere menneskesamfunn i samspill med naturgrunnlaget til forskjell fra i overutnyttelse og utpining av det: i langsiktig balanse med naturen, ikke mot den i form av systematisk overskridelse av dens tålegrenser. Derfor er det lille som ennå finnes av urfolk – uten at vi trenger gå psykoanalytisk til verks – en påminnelse om løgnen i vår store fortelling om de sivilisertes overlegenhet overfor de primitive; grunnet ubehaget de vekker, korrektivet de utgjør, må de siste eksisterende rester av annerledeslevende, ikke-moderne livsformer fjernes fysisk etter at vi gjennom århundrene har kolonisert dem territorielt og latterliggjort dem filosofisk.

Jeg skulle ønske at jeg overdrev, like mye som at Amazonas i brann og et smeltende Arktis var et mareritt eller en dårlig spøk. Når aktivistene i Extinction Rebellion erklærer at samfunnskontrakten er brutt, vet vi at statsråder som Torbjørn Røe Isaksen blir dypt bekymret – ikke for økosystemenes sammenbrudd, men for den systemkritiske ikkevoldelige motstanden mot at ødeleggelsene går sin gang. Som Thunbergene hjemme og ute har erkjent, tvinges de unge til å overta en klode i stadig dårligere forfatning, tross vitenskapelige advarsler i tiår etter tiår på både Stoltenberg og Røe Isaksen-generasjonens vakt.

Det er fristende å kalle den påtente Amazonasbrannen den perfekte forbrytelse, iverksatt med vitende og vilje og der brannstifterne og deres forretningsforbindelser belønnes og de som gjør motstand drepes uten noen risiko for straff. Fristende er det også å si at det eneste president Bolsonaro vil bli husket for, er ødeleggelsen av verdens grønne lunge. Samtidig er det som om denne forbrytelsen bare illustrerer den nye normalen, der handelsavtaler signeres og norske selskaper ser «optimistisk» på de nye mulighetene i Brasil. Kanskje aner vi hva den nåværende generasjonen ledere vil huskes for: fraværet av lederskap i en verden i brann og der kommersiell vinning er den blankpussede oppsiden, naturtap og dermed frastjålet fremtid nedsiden.

Arne Johan Vetlesen

Professor i filosofi, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Større studier er i gang og vil muligens føre til godkjennelse av MDMA i 2021.»
«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»