Kronikk

De glemte historiers tale

Klokketårnet fra Bislett Stadion: Når kulturarv blir til suvenirer.

Jeg vil fortelle historien om klokketårnet fra Bislett Stadion som ble til et hoderystende eksempel på hvordan Oslo behandler sin kulturarv. Den kan kanskje gi nye refleksjoner rundt den største trusselen mot norsk moderne kunsthistorie i dette tiåret, den potensielle rivningen av Y-blokka i oktober 2019.

I januar 2005 var jeg student ved Statens Kunstakademi i Oslo, og jeg brukte mye tid på å sondere rundt i byen. En av vandringene mine i Oslo tok meg til BruktBo; et utsalg for gamle bygningsdeler på Veitvet. Her la jeg merke til det store kobbertårnet som sto stuet bort på parkeringsplassen. En av de ansatte forklarte at dette var klokketårnet fra Bislett Stadion.

Jeg hadde diskusjonen om rivningen av Bislett Stadion friskt i minne. Oslo kommune hadde jevnet det enorme funkisbygget med jorden noen måneder tidligere, mot enorme protester fra store deler av Oslos befolkning. Klubbhuset fra 1922 (som huset klokketårnet) og den omkringliggende betongkonstruksjonen i funkisstil ble hurtig destruert i juni 2004, og Oslo mistet et sentralt modernistisk byggverk.

Historien jeg nøstet opp ved BruktBo ble grunnlaget for verket jeg presenterte til Statens Kunstakademis avgangsutstilling på Stenersenmuseet i Oslo i 2005. Utsalget på Veitvet var eid av Rivningseksperten AS, firmaet som hadde vunnet anbudsrunden om rivningsjobben av Bislett Stadion. En av de ansatte ved BruktBo, Arnold Johansen, forklarte at det første de gjorde var å gå gjennom bygningsmassen for å avklare hvilke deler som var av verdi. Disse delene ble deretter flyttet til utsalget på Veitvet. I Bislett Stadions tilfelle mente Johansen at det var slående hvor mye Oslo kommune hadde etterlatt til rivningsarbeiderne. Inne på kontoret hans sto det kasser med gamle skøyter, fotografier, innrammede bilder og selveste kronen på verket – stjernen fra klokketårnets spir.

Klokketårnet var i en dårlig forfatning. Urskiven var fjernet, og deler av kobberet var i oppløsning. Men det hadde en patina som bare hundre år gamle bygninger kan erverve. Det irrgrønne kobberet hadde oksidert sakte i Oslo-lufta. Og klokken som hadde tikket og gått under alle rekordforsøk, og alle andre vanlige øyeblikk i byens liv, hadde etterlatt seg et sort hull i tårnet.

Avtalen jeg inngikk med Rivningseksperten var at jeg kunne leie klokketårnet for kr 1,- i utstillingsperioden. Tårnet ble heist over på en lastebil og transportert til Stenersenmuseet, og klokketårnet var dermed tilbakeført til en av Oslo Kommunes kulturarenaer. I denne situasjonen var klokketårnet ment som en inntrengende skulptur med et konfronterende uttrykk. Det ble til verket Let me move straight into history.

Verket ble nevnt i flere av avisene som skrev om avgangsutstillingen, blant annet i Aftenposten. Jeg hadde også trykket en plakat med dokumentasjonsbilder og fortellingen om tårnets vandring for formidlingen av historien til verket. Her var ideen at publikum skulle kunne bidra til å spre fortellingen om tårnets vandring.

Ved avgangsutstillingens slutt i juni 2005 ble klokketårnet transportert tilbake til BruktBo på Veitvet. Jeg ble kontaktet av et norsk museum som var interessert i å kjøpe verket, men de hadde dessverre ikke 100 000 kroner å betale for tårnet, og trakk seg. Det siste jeg hørte fra BruktBo høsten 2005 var at tårnet sto der jeg først fant det, og at det ikke hadde vært noen andre interesserte.

Et år senere, i juni 2006, besøker Aftenposten BruktBo og slår opp; «Bisletts gamle klokketårn til salgs ». Ingressen lyder: «Blant containere og gamle bygningsdeler på Veitvet står dette gamle Bislett-tårnet. Kupper’n og Jan Erik Vold krever det tilbakeført til hjembanen.»

Aftenposten har flere saker i føljetongen om klokketårnet i 2006. Avisen legger stor vekt på verdien av det hjemløse tårnet, som i mine øyne nå begynner å miste sin subversive kraft. Og det topper seg i september 2006. Da kan man lese at forretningsmannen Knut M. Ore har tatt skjeen i egen hånd, og betalt 80 000 kr for klokketårnet. Han donerer det til Oslo kommune, med den forutsetning at de betaler for oppussing av tårnet og plasserer det tilbake på Bislett Stadion. I desember skal tårnet på plass, og i avisen lover daværende byrådsleder Erling Lae «umiddelbart å imøtekomme Ores ønsker, og nå er klokkeplanene konkretisert ». Daværende byråd for Næring og kultur, Annette Wiig Bryhn uttaler: «Når vi først tar imot gaven, er det ikke noen vits i å sette det i en krok. Vi må gjøre noe ekstra ut av det»

Det blir også opplyst om at tårnet er blitt pusset opp med ny kobber og en urskive for en totalpris på 400 000 kroner. Oslo kommune fortsetter altså å betale for dette tårnet. Først for å få det fjernet, deretter for å pusse det opp og plassere det tilbake på Bislett Stadion, etter påtrykk fra en forretningsmann med skøytehelter i ryggen.

I dag er klokketårnet plassert stående under en lyskuppel ved nordre inngang. Denne er stengt med gitter mesteparten av tiden. Det siste Aftenposten skrev om det var en kort notis i 2011: «For tre år siden skjenket direktør Knut M. Ore et gammelt klokketårn til Nye Bislett Stadion. Tårnet ble plassert i inngang 2, men er lite synlig når stadionet er stengt. Ore mener klokketårnet bør få en bedre plassering. Idrettsetaten mener på sin side at plasseringen er bra, og at en plassering foran hovedinngangen blir for dominerende».

I sommer besøkte jeg tårnet på Bislett Stadion. Det er lett å finne, men enda lettere å overse. Merkelig nok, kan man kanskje si, der det nok en gang er blitt malplassert på en oppsiktsvekkende måte. Å sette et nyrestaurert klokketårn under tak, for så å utstyre det med en flunkende ny urskive uten visere, er på det beste forvirrende. Hva var tanken bak å gjenreise tårnet på nye Bislett Stadion? Det var naturligvis et forsøk på å hedre det, og å vise at «vi bryr oss om historien vår ». Men dette forsøket lyser av dårlig kontroll over virkemidlene, for å bedømme det kunstfaglig. Det er ingenting ved klokketårnet slik det står i dag som gir det en stemme å tale med. Det er blitt frarøvet sin mulighet til å fortelle historien om Bislett Stadion fra sitt overskuende perspektiv, og det er strippet for sin patina. Det er blitt redusert til et pynteobjekt. Uten spor av festet til taket som huset det, og uten tegn fra tiden det har stått der, så er det ikke mye igjen av dets iboende kraft, etter min mening.

Å verne om arkitektur handler ikke om å hermetisere historien. Det handler om å gi byggene, kunsten og byrommene mulighet til å være med i samtalen videre. Det er vedtatt at Y-blokka i Regjeringskvartalet skal rives i oktober. Bygget er tegnet av arkitekt Erling Viksjø og ble ferdigstilt i 1969. Samarbeidet mellom arkitekten og kunstnerne var tett, og resulterte blant annet i de stedsspesifikke verkene Fiskerne og Måken av Pablo Picasso og Carl Nesjar. Y-blokka er, med sin unike modernistiske arkitektur og grensesprengende kunst, knyttet til både Oslos historie og kunsthistorien, med en uendelig mengde nervetråder – slik det gjenspeiles i det voksende opprøret mot rivningsplanene. Som jeg har forsøkt å demonstrere i denne teksten, så måtte det private midler og sportshelter til for at Oslo kommune skulle ta steget for å bevare noe av gamle Bislett Stadion, og det endte som en flau fadese. Jeg frykter nå for fremtiden til både Y-blokka og de mange unike materialene, objektene og kunstverkene det består av.

Slik planene legges frem i Stortingsmeldingen «Nytt regjeringskvartal» skal Picasso/Nesjar verkene integreres i de nye regjeringsbyggene med både vekt på «eksponering og kontekst». Ut fra skissene å bedømme ser dette mistenkelig ut som nok et forsøk på å pynte seg med historien. Det er lite ved plasseringen og kommunikasjonen med fasaden som gir stemme til kunstverket Fiskerne i disse planene. Dessverre ser det heller ut som at det vil bli liggende påklistret det nye bygget på en anstrengt måte. Verket Måken er tenkt plassert mer synlig enn det er i dag, men også dette verket virker som det vil bli redusert til et unaturlig innslag bak glass og inngangsdører.

Kjære politikere, la for all del ikke fadesen fra Bislett Stadion skje på ny og i større omfang. Lytt til fagfolk! La Y-blokka stå! Men hvis dere skulle finne på å rive noe av det mest dyrebare vi har innen moderne norsk arkitektur, så vil jeg utfordre dere; tre frem og vis at dere kan stå inne for det dere gjør for ettertiden. Gi ressurser og rom for kunstnere og arkitekter å bearbeide arven fra Y-blokka på en grundig og respektfull måte. Ikke omgjør kulturarven vår til suvenirer. Og for all del, ikke prøv å gjemme dette vedtaket vekk for fremtiden. Historien lar seg ikke glemme så lett som dere kanskje tror.

Marte Johnslien, billedkunstner og PhD kandidat i Kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo

Mer fra Kronikk