Annonse
09:24 - 04. juli 2019

Går det bra, da?

Menneskeheten vil etter alt å dømme klare seg gjennom de kommende klimaendringene, men til store kostnader.

Vinn-vind: På mange vis har altså økosystemene en slags termostateffekt på klodens klima, de påvirkes i høy grad, men de påvirker også. Foto: Nasa
Annonse

Gaia-teorien

Utviklet av James Lovelock da han arbeidet for Nasa på 1960- og 1970-tallet.

Går i korthet ut på at Jorden er en selvregulerende planet. 

For å utdype: Ifølge teorien må Jorden og dens innbyggere forstås som en helhet, der klima og atmosfære regulerer seg selv til det beste for alle. 

James Lovelock, Gaia-teoriens far, fyller 100 år 26. juli. Hans betydning for å forstå vår planets respons på klimaendringer har vært fundamental på minst tre måter. For det første for å forstå hvor unik Jorden faktisk er i det store, kalde kosmos, for det andre for å forstå hvor avgjørende livsprosessene selv er for å skape en nær paradisisk planet, og for det tredje for å forstå hvordan tilbakekoblingsmekanismer kan stabilisere klimaet, men også forsterke den farlige klimautviklingen vi er inne i. Mer om det straks.

Bakgrunnen for Lovelocks gaiahypotese var et av vitenskapshistoriens mange eksempel på tilfeldighetenes betydning, her i form av et brev. Det dumpet ned i hans postkasse i 1961 og var fra Nasa, som spurte om han var interessert i å delta i en forskergruppe som skulle utforske månens overflate. Lovelock ble interessert i planetenes gass-sammensetning, og det faktum at livløse planeter som Mars og Venus hadde en gass-sammensetning i kjemisk likevekt med skyhøye nivåer av CO2 og knapt noe oksygen, mens vi på Jorden hadde en helt annen atmosfære. 

Jordatmosfæren er i termodynamisk ulikevekt. Denne gass-sammensetningen er skapt og opprettholdt av livet selv, i sine første to milliarder år hadde også vår planet en nesten oksygenfri atmosfære. Jorden er – så langt vi kjenner den – en unik planet ikke bare ved at den har liv, men ved at den har de rette betingelsene for avansert liv.

På mange vis har altså økosystemene en slags termostateffekt på klodens klima, de påvirkes i høy grad, men de påvirker også. Forvitring, fotosyntese og celleånding er avgjørende for planetens CO2 og oksygenbudsjett, derfor er mindre skog, tining av permafrost og surere og varmere hav dårlig nytt for klodens klima. Albedo er en tilsvarende fysisk effekt. Albedo er et mål på hvor mye lys som reflekteres fra Jordens overflate, og dermed hvor mye varme som absorberes. Lyse flater reflekterer mye lys, mens mørke flater absorberer. Dermed gir mindre is og snø økt temperatur, som igjen gir mindre is og snø. En positiv tilbakekobling, men med negative konsekvenser i den tilstand Jorden er nå.

Disse tilbakekoblingene var noe av James Lovelocks poeng da han i sin tid formulerte sin Gaia-teori. Opprinnelig ble dette synspunktet tatt til inntekt for at vi kunne tillate oss det meste av utslipp og påvirkninger uten at det fikk særlige konsekvenser, fordi Jordens regulerende, biologiske systemer ville takle dette og holde kloden i et behagelig likevektsnivå. Etter hvert endret imidlertid Lovelock sitt syn fordi han innså at det fantes grenser for denne evnen til selvregulering, og utenfor disse grensene risikerer vi at det hele løper løpsk. Hans egne pessimistiske spådommer var at denne grensen går ved omtrent 550 ppm (partikler per million) CO2 (et nivå vi ganske sikkert vil overskride i dette århundret). Over dette nivået, hevdet Lovelock, vil oppvarmingen kunne eskalere gjennom en rekke selvforsterkende tilbakekoblingseffekter og vår planet vil bevege seg inn i ukjent territorium, et varmeinferno Jorden ikke har opplevd på 55 millioner år.

Hverken Lovelock eller andre kan være sikre på om det finnes slike «magiske grenser», eller hvor de i så fall går. Lovelock har selv på sine enda eldre dager begynt å trekke sine egne beregninger i tvil, men har risset opp to graders økning som en rød grenselinje. «Togradersmålet» er heller ingen fasit og kanskje er det for slapp målsetting, men det er veldig mye bedre enn ingen grense. Det sentrale ved Gaia-teorien er allikevel ikke de katastrofale tilbakekoblingene som tar helt av, men tilbakekoblinger som virker regulerende på klimaet.

Hverken Lovelock eller andre kan være sikre på om det finnes slike «magiske grenser» og hvor de i så fall går.

Gaia-teorien har fått litt ulike betydninger, den opprinnelige som er koblet til at Jorden kan sees som en slags metaforisk superorganisme med evnen til å regulere sin egen temperatur, riktig nok ikke så effektivt som en vanlig varmblodig organisme, men innen rammer som gir livsvilkår. Ut av dette vokste en langt mindre faglig basert «moderjord» forestilling der planeten ble tillagt nærmest menneskelige omsorgsegenskaper av typen «moder jord vet best». Moder jord vet selvsagt ikke noe som helst, men det faktum at kloden klimatisk har hentet seg inn etter selv de mest katastrofale episoder kan jo etterlate et slik inntrykk. Det samme kan det faktum at livet som sådan har overlevd alle prøvelser i 3.5 milliarder år (riktignok ikke helt det samme livet), og at Jorden nå gjennom mange hundre tusen år har vært klimatisk sett relativt stabil – til glede for alle dens innvånere. Livet, også menneskeheten, vil etter alt å dømme klare seg gjennom også de kommende klimaendringene, men til store kostnader.

Lovelock har mange andre meritter bak seg. Han oppfant også elektronfangst-detektoren, et analyseinstrument for å måle atomer og molekyler i gasser. Indirekte ga dette støtet til oppdagelse av klor-fluor-karbonenes rolle i nedbrytingen av det stratosfæriske ozonlaget. Dette gjorde at disse stoffene ble faset ut, og «ozonhullet» er i ferd med å tettes. Slike suksesshistorier er viktig å ha med seg i dystre tider.

Den nå snart 100 år gamle Lovelock synes å ha et talent for nye innsikter og oppdagelser hva han enn tar tak i, og det blir en storstilt markering av ham ved Global Systems Institute, et ledende klimaforskningssenter som i stor grad er bygget rundt hans ideer. Det er også, i all beskjedenhet, vårt nystartede «Centre for Biogeochemistry in the Anthropocene» ved Universitetet i Oslo der vi studerer klima, karbonsyklus og tilbakekoblinger gjennom et samarbeid mellom biologi, geovitenskap og kjemi. Jorden er et komplisert system å forstå, forsiktig uttrykt. En av de sentrale innsiktene fra Lovelock er at man på tenke dypt og bredt samtidig, og vi innser at tverrfagligheten må strekke seg ut over naturvitenskapen. Ozonnedbrytingen kunne stanses ved å fase ut noen kjemiske komponenter. Klimaendringer – og tap av mangfold – krever allianser også med dem som har innsikter i vår psykologiske responser, endring i sosiale normer og også de sosiale og politiske tilbakekoblingsmekanismene.

Dag O. Hessen

Professor, Institutt for Biovitenskap, UiO. Leder av Center for Biogeochemistry in the Anthropocene.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»
«Thomas Nordahl utelater langt mer relevante fakta, nemlig statistikken for skriftlige eksamener.»