Det nye Nasjonalmuseet i Oslo, tegnet av det tyske arkitektkontoret Kleihues+Schuwerk, er i skrivende stund under oppføring og dørene åpner i 2020. Allerede før bygningen er ferdig, har den fått hard medfart. Arkitekturkritikker Erlend Dokk Holm sier i Aftenposten at «bygningen er ignorant overfor byen.» I samme artikkel sier Kathrine Nyhus, arkitekt og tidligere leder for Oslo Arkitekturforening, «Jeg sliter med å forstå hvorfor juryen har valgt et bygg som er så introvert og lite opptatt av sitt naboskap med omgivelsene.» Den hardeste kritikken kommer fra Gaute Brochmann i Morgenbladet. Han skriver:
«Med tanke på hvor mye penger og prestisje som er involvert, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til hylekoret og si at Nasjonalmuseet på Vestbanen blir et nesten ubegripelig dårlig prosjekt. Huset blir en lukket borg midt i Oslo.»
Det kritikerne overser er at utviklingen av havnepromenaden og kanskje Aker Brygge især, har et skrikende behov for et øyeblikk av stillhet. Området trenger ikke enda en bygning som kjemper om oppmerksomhet gjennom skinnende fasader og overfladisk jåleri.
Dramatiker og Pulitzer Prize-vinner Annie Baker observerte tidligere enn folk flest at samtidens jag etter mer fart og dynamikk kombinert med en stadig streben etter å sjokkere lett kan bli uinteressant og innholdsløs. Hun er kjent for å ha etablert the quiet style. Hun beskriver sin egen tilnærming til teater slik:
«I feel so over – stimulated and bored by a lot of the theater I see these days because of the breakneck speed at which it’s performed. There’s this obsession with ‘pace’, and I think it’s because we’re terrified of boring audiences that are used to looking at the internet while watching tv while talking on their Iphone [ …] I think the one thing left that really makes people uncomfortable is empty space and quiet.»
Man finner de samme tendensen som Baker uttrykker overalt i samfunnet, også i arkitektur. Det er blitt en norm at påkostede offentlige bygg skal bli spradende signalbygg. Forventningen er at disse byggene skal løfte seg selv og sine omgivelser ut av sin anonymitet og skape et Instagram-motiv som tiltrekker seg oppmerksomhet fra fjern og nær. Nasjonalmuseet bryter med dette idealet og våger å tilby rom for stillhet og kontemplasjon. Bygningen har ikke behov for å skrike høyere enn sine naboer, og innholdet spiller hovedrollen. Sett i lys av samtidens jag etter å skille seg ut, er dette så radikalt at selv de man tenker på som radikale blir provosert.
Det nye Nasjonalmuseet har potensial til å bli det mest interessante prosjektet i Oslo siden operaen sto ferdig i 2008. Museet ligger som et bakteppe for Nobels Fredssenter og Rådhusplassen foran. Mellom de to byggene dannes det en skjermet forplass. Den introverte karakteren til dette plassrommet gir besøkende en mulighet til å roe ned før man går inn i museet, en sensorisk detox. Sett fra utsiden danner bygningen en bakvegg til sine omgivelser, man får ryggdekning og et sted å betrakte sine omgivelser fra. Den enkle monumentale formen setter bygningen i direkte sammenheng med Rådhuset og Akershus festning, en dialog mellom kjemper.
Den introverte karakteren er en av prosjektets styrker. Å bli utsatt for enorme mengder informasjon på kort tid er blitt en del av vårt moderne samfunn, men det finnes dimensjoner og tilstander i oss mennesker som bare kan nås dersom man tar seg tid til å søke dem. Bygningen hjelper oss til å stenge ute overfladisk informasjon, den er en moderne festning mot samtidens uavlatelige støy. Vegger kan være frigjørende, begrensninger kan hjelpe oss til å kanalisere oppmerksomhet.
Stillhet leder over i skjørhet og sårbarhet, gitt at man lar tiden virke. Da kommer det som er under overflaten til syne. Denne sårbarheten finner man i kunsten som kommer til å fylle museet. Marmor- og glasshallen som vil krone bygningen, formidler den samme skjørheten, men her som en del av arkitekturen. Spenningene som oppstår mellom de ugjennomtrengelige steinveggene og den gjennomskinnelige hallen vil bidra til å formidle det emosjonelle spennet som finnes i kunst og i menneskesinnet. Innsnittene i fasaden viser på en subtil måte at det er mulig å komme inn, det er ikke et lukket bygg.
Det er fortsatt ubesvarte spørsmål knyttet til museet, men disse svarene vil man ikke få før det er ferdig. Det viktigste spørsmålet er likevel ikke hvorvidt fasaden er for lukket eller ei, men om prosjektet har den iboende kompleksiteten som er nødvendig for et museum av nasjonal betydning. Det er viktig å påpeke at kompleksitet handler ikke om hvor vidt noe er komplisert. Tilsynelatende enkle bygninger kan være komplekse på en måte man bare erfarer lag for lag når man selv opplever dem og tar dem i bruk.
Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen har potensial til å bli akkurat det byens eksplosive og til dels kaotiske havneutbyggingen trenger; et pusterom hvor man kan søke innover. Bygningen evner allerede å kommunisere på flere nivåer samtidig og går i dialog med Rådhuset og festningen. Oslo trenger flere steder som ikke er ensidig opptatt av fart og spenning, men hvor det er rom for kontemplasjon, steder hvor det er provoserende stille.
Enok Gåsland
Arkitekt