Annonse
13:27 - 05. juni 2019

Liberalisme og populisme

Ser vi konturene av et nytt, postdemokratisk system? Rune Slagstad om Carl Schmitt og Hannah Arendt.

Den liberale rettsstat fikk en utdypet fremstilling via Hannah Arendts perspektiv om menneskets skapende makt, som ligger i dets evne til å kunne etablere institusjoner som beror på gjensidig forpliktende anerkjennelse ­– og ikke på monopolisert voldsmakt, skriver Rune Slagstad. Foto: The Granger Collection / NTB Scanpix
Annonse

1

Min interesse for Hannah Arendt og Carl Schmitt har kommet i to faser. Den første var omkring 1980. På den tiden lanserte jeg «Sosialisme på norsk», en venstrepopulistisk selvforvaltningssosialisme, teoretisk utdypet gjennom forslaget om «en liberal marxisme». Begge ble heftig diskutert.

Rune Slagstad

Rune Slagstad er en norsk samfunnsviter og historiker. Har gjennom 40 år gitt næring til norsk demokratidebatt  gjennom å introdusere en rekke sentrale tenkere, særlig på politikkfeltet. Særlig kjent for sin lesning av norgeshistorien med boken De nasjonale strateger (1998). 

I disse dager er han redaktør for to utgivelser: Hannah Arendt, “Politikk i dystre tider” og Carl Schmitt, “Politikk og rett. Et antiliberalt tema med variasjoner”. 

Denne teksten gir en introduksjon til begge, og ble fremført av Slagstad under lanseringen 27. mai. 

«Jeg har de siste årene studert Weimar-Tysklands fremste rettsteoretiker, Carl Schmitt,» fortalte jeg i artikkelen «En liberal marxisme?» (Kontrast 5-6/1982). «Hos Schmitt vil en finne i en meget skarpsindig og konsekvent form alle de argumentene som det nye venstre siden 60-tallet har variert mot parlamentarisme og legalisme. (..:) Schmitt gikk ut til høyre, men ut fra sin liberalismekritikk kunne han like gjerne ha gått ut til venstre.»

«Overgangen fra den liberaldemokratiske kapitalisme til sosialisme må ha karakter av en overgang – og ikke en undergang», skrev jeg, og la til: «Som politisk og rettslig teori er liberalismen marxismen overlegen, som økonomisk og sosial teori er marxismen liberalismen overlegen.» 

Tanken ble selvfølgelig hoderystende avvist av noen doktrinære marxistiske utgrupper – men også av enkelte venstreorienterte professorer fra Juridisk fakultet: Tove Stang Dahl, Thomas Mathiesen og Vilhelm Aubert var ingen av dem overveldende begeistret for min liberale marxisme. I mitt forsvar for liberalismen var jeg ifølge Aubert «falt for forkortelsens kunst». Torstein Eckhoff, den offentlig-rettslige nestor, fulgte opp da jeg ga et liberalt forsvar for domstolenes prøvingsrett – at Stortingets lover kunne prøves mot Grunnloven –, og lanserte en annen historie om dens plass i det norske system enn den Jens Arup Seip hadde fortalt, og som Eckhoff hadde gitt juridisk autorisasjon i Seip-festskriftet i 1975. Her hadde Eckhoff konkludert med at han tvilte på om prøvingsretten egentlig «vil bli brukt i nevneverdig utstrekning». Året etter kom, kunne jeg påpeke, Kløfta-saken, hvor Høyesterett atter gjorde bruk nettopp av denne prøvingsretten. Det ble opptakten til en renessanse for prøvingsretten som fortsatt varer ved.

Jeg utviklet min argumentasjon historisk-systematisk i min doktoravhandling Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner (1986). To par ble her stilt sammen: Jens Arup Seip og Francis Sejersted med deres ulike posisjoner i synet på rettsstat og demokrati i det norske system, belyst ut fra paret Schmitt og Arendt med deres ulike teorier om liberalisme og demokrati. At jeg kunne mobilisere den antiliberale Schmitt til støtte for Sejersteds liberale posisjon, var vel en smule overraskende. Langt mer paradoksalt var det nok, ser jeg i tilbakeblikk, at den israelske justisminister i 1949 hadde fordypet seg i Schmitts Forfatningslære (1928) for å avklare vanskelige konstitusjonelle spørsmål i utkastene til forfatning for staten Israel. En sentral konfliktlinje i min rekonstruksjon var spenningen mellom rettsstaten og et ekspanderende demokrati og styringsteknokrati, mellom «den «Enkeltes Ret» og «de Styrendes Magt», to hver for seg legitime hensyn i vårt system, men med ulike legitimitetskilder. For liberal rettsstat og radikalt demokrati er ikke sammenfallende fenomen.

Den liberale rettsstat fikk en utdypet fremstilling via Hannah Arendts perspektiv om menneskets skapende makt, som ligger i dets evne til å kunne etablere institusjoner som beror på gjensidig forpliktende anerkjennelse ­– og ikke på monopolisert voldsmakt. Dette perspektivet var grunnleggende i hennes sammenligning av den amerikanske og den franske revolusjon (On Revolution, 1963). Når den amerikanske konstitusjon holdt fast ved prinsippet om folket som maktens kilde, så tenkte man ikke på folket som en slik absolutt, nasjonal enhet, overordnet all autoritet og rett, som i den franske revolusjon, men som «det organiserte mangfold hvis makt ble utøvd i samsvar med lover og begrenset av dem». Den amerikanske konstitusjon institusjonaliserte en radikal adskillelse av rett og makt. Mens den politiske makt ble lokalisert i den sentrale statsmakts lovgivende og utøvende organ, ble rettens autoritet institusjonalisert i Høyesterett som konstitusjonelt øverste organ. – Det var den franske revolusjons tragedie at folket inntok kongens plass. Fra den franske revolusjon til oktoberrevolusjonen har en søkt erstatningen for den suverene monark. Den overordnede instans som kunne gi autoritet til den positiverte rett og legitimitet til den politiske makt, fant en i den absolutte suverenen – den nasjonale folkeviljen, som hos Rousseau, eller det avantgardistiske partiet, som hos Lenin, eller i en mildere form: hos de sosialdemokratiske styringsteknokrater. I denne tradisjonen sto ifølge Arendt også Schmitt og den totalitære bevegelsen han i noen år legitimerte: «Blant moderne samfunnsteoretikere er Carl Schmitt den mest solide forsvareren av suverenitetsbegrepet. Han innser at suverenitetens opphav er viljen: Suveren er den som vil og befaler.»

Da Tony Judt i Postwar (2007) påpekte gjenoppdagelsen av den liberale konstitusjonalisme i Europa på 1990-tallet, kunne Sejersted i sin monografi, The Age of Social Democracy (2011), med en viss tilfredshet minne om at det var en gjenoppdagelse som de forutgående tiår var foregrepet i den norske akademiske debatt, internasjonalt dokumentert i Constitutionalism and Democracy, som Jon Elster og jeg utga på Cambridge UP1988. Seip-Sejersted-kontroversen avfødte en fruktbar strid om fortolkningen av de skiftende regimer i Norge etter 1814, med forgreninger inn i juss, statsvitenskap, filosofi – og, smått om senn, også til det politiske miljø. Den liberale grunnlovsreformen i 2014–2015 kan sees som én utløper av denne akademiske debatten. Et pussig trekk var at det var det tradisjonelt ikke så påtrengende konstitusjonelt orienterte Ap som nå førte an – og ikke Sejersteds rettsstatlige Høyre, det tilhørte isteden den bremsende baktropp. På den annen side kunne Sejersted i dette se bekreftet sin tese om Aps «frihetsrevolusjon». Partiets kursendring siden 1980-tallet var «mer radikal enn den kursendring som fant sted ved Arbeiderpartiets maktovertagelse i 1935», fremholdt Sejersted i «Sosialdemokratiet og moderniteten», hans siste artikkel, publisert i festskriftet jeg fikk for noen år siden Rett og politikk (Jan Fridthjof Bernt, Cathrine Holst, Steinar Stjernø, red.). Dets tittel med rett foran politikk uttrykte den liberale konstitusjonalismens horisont med tanken om negativ makt: rettens bånd på og binding av politikken.

Carl Schmitt og Hannah Arendt representerer hver sin politiske tradisjon. Schmitt står i den statsorienterte tradisjon Machiavelli, Hobbes, Lenin, Max Weber, Haakon Lie og Jens Arup Seip: politikk som den strategiske kamp om makt. Den machiavelliske tradisjon ble dominerende i den vestlige verden gjennom 1900-tallet. Arendts tradisjon er den republikanske fra Aristoteles og Tocqueville til Rosa Luxemburg: politikk som den borger makt som utspringer av offentlig handling i frihetlig fellesskap. Det var denne republikanske forestilling om politikk som sivilsamfunnets borgermakt som ble gjenoppdaget av dissidentmiljøene i Øst-Europa på 1980-tallet med tsjekkiske Václav Havel i spissen. I norsk kontekst er det vanskelig å se sterke spor fra denne aristotelisk-arendtske tradisjon. Jeg trodde på et tidspunkt at Civita ved sitt navn og ved Kristin Clemets innlegg på 1990-tallet skulle innebære en sivilsamfunnsorientering i Arendts ånd. Men det viste seg etter hvert at Civita like gjerne kunne hett Libertas.

Carl Schmitt og Hannah Arendt representerer hver sin politiske tradisjon.

Tre motiver brytes i min rekonstruksjon av rettsstat og demokratisk politikk: det liberale, det machiavelliske og det aristoteliske. Hos Schmitt brytes det liberale mot det machiavelliske – det liberale brytes ned av det machiavelliske. Hos Arendt brytes det liberale mot det aristoteliske – uten å bli brutt ned.

2

Arendt, som vokste opp i en sekulær jødisk familie i Tyskland, studerte filosofi og teologi på 1920-tallet i Marburg, først og fremst hos Martin Heidegger. Forholdet til Heidegger ble en filosofisk love-story som gjorde at Arendt forflyttet seg til Heidelberg og tidens andre betydelige eksistensfilosof, Karl Jaspers, hvor hun tok sin doktorgrad på en avhandling om Augustins kjærlighetsbegrep. I 1933 flyktet hun via Paris til New York. – I min studietid interesserte jeg meg «hverken for historie eller for politikk», uttalte Arendt senere, men Riksdagsbrannen ble «et umiddelbart sjokk», «fra det øyeblikk av følte jeg et ansvar». Å ta politisk ansvar ble et grunntema i hennes politiske tenkning. I 1937 ble hun fratatt sitt tyske statsborgerskap, og i 1940 ble hun internert i Sør-Frankrike i en kvinneleir for «fiendtlige utledninger». Arendt kom seg unna, men adskillige av hennes medinternerte endte sine dager i Auschwitz. Selv representerte hun en ny type menneskeskjebne: «de som sendes til konsentrasjonsleirer av sine fiender og interneres av sine venner».

Arendt ble amerikansk statsborger i 1951, samme år som hun utga sitt første store verk, The Origins of Totalitarianism, som er blitt stående som en klassiker i beskrivelsen av den rettsløse totalitarisme i dens nazistiske og dens stalinistiske variant. Erfaringen av det totalitære – «vår tids byrde» – har en lignende status i Arendts tenkning som naturtilstanden hos Hobbes. Erfaringen av totalitarismens skrekk og gru med dens nedbryting av menneskelig individualitet, spontanitet og pluralitet ble nærmest den paradoksale drivkraften i Arendts søken etter det politiskes mening. Hun fant den i bestemte privilegerte, historiske øyeblikk som inkarnerte revolusjonens ånd: de institusjonelle tilløp til former for direkte demokrati, i townhall meetings i 1776, pariskommunen i 1871, sovjetene i den russiske revolusjon i 1917, rådsorganene i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968.

Erfaringen av det totalitære har en lignende status i Arendts tenkning som naturtilstanden hos Hobbes.

Arendt var kontinuerlig til stede med intervensjoner i det offentlige rom med foredrag, forelesninger og artikler i tidsskrifter og aviser om raseskillepolitikken, Vietnamkrigen, borgerrettsbevegelsen, Eichmann, Watergate-affæren og sionismen. Arendt dyrket overhodet essayet som form og medium med dets adresse til en videre offentlighet, så som i Between Past and Future (1961) og Men in Dark Times (1970). Arendt var selv en outsider og følte seg tiltrukket av en outsider som Rosa Luxemburg, som hun beskrev med varm sympati. En annen outsider, kommunisten Bertolt Brecht, betraktet hun derimot med kritisk distanse – diktere er sjelden «gode, pålitelige samfunnsborgere».

Når Arendt gjerne ansees som den mest prominente politiske teoretiker i tradisjonen fra Aristoteles i det 20. århundre, så var det ved Heideggers mellomkomst. Arendt fulgte Heideggers nyfortolkende forelesninger på 1920-tallet. Arendt reaktualiserte Aristoteles’ handlingsteori med skillet mellom poiesis (teknikk) og praxis (utlagt som kommunikativ interaksjon), utviklet i hennes teoretiske hovedverk Vita activa (1958). Habermas’ skille mellom «arbeid» og «interaksjon», som er helt sentralt i hans Marx-kritikk i Erkjennelse og interesse (1968), hviler tungt på Arendt – men uten spor av Arendt! Med sin analyse av det offentlige rom slo hun an sin teori om offentlighet og kommunikasjon, også den helt vesentlig for Habermas. Men i hans store verk, Teori om kommunikativ handling, som over mer enn 1200 sider la grunnlaget for hans Arendt-inspirerte teori om «deliberativt demokrati», er også her Arendts navn sporløst borte. Habermas hadde stått seg på noe mer sjenerøsitet overfor Arendt, men det endret seg etter hvert. Habermas var aldri nedlatende som de filosofiske herrer i Oxford og Cambridge: Arendt representerte ifølge Quentin Skinner en form for «undue self-importance». «I do not greatly respect the lady’s ideas» – det var dommen fra Sir Isaiah Berlin: «It is all a stream of metaphysical associations.»

Det var overhodet en saklig spenning mellom Arendts prosjekt og Habermas’. Med sin oppfatning om deliberativt demokrati trekker Habermas sin teori mer i retning av idealene for intersubjektiv, vitenskapelig sannhetssøken – noen vil si: teknokratisk ekspertstyre – enn mot den demokratisk-politiske offentlighet med borgeres meningsbrytning. Mens Habermas via analytisk språkfilosofi har orientert seg mot filosofiens grunnlagsproblemer med det politiske som en bisak, har det primære for Arendt vært å forstå det politiske.

3

Carl Schmitt var en av det 20. århundres betydeligste – og mest omstridte – politisk-juridisk teoretikere. I perioden etter første verdenskrig og frem til Hitlers maktovertagelse i 1933 utviste han en enorm faglig produktivitet. På rad og rekke kom utgivelsene som ga ham hans faglige posisjon, bl.a. Politisk teologi (1922), Parlamentarismens svanesang (1923), Begrepet om det politiske (1927) og Forfatningslære (1928). De var alle sentrert omkring det rettslige og det politiske, omkring statsmakten og dens samtidige oppsmuldring, Schmitt meldte seg inn i NSDAP 1. mai 1933 (for øvrig samme dag som Martin Heidegger) og ble «Hitlers kronjurist». Tre år senere falt han i unåde og ble deretter stort sett isolert fra regimet. Fra 1940-tallet ble Schmitts dominerende perspektiv mer historiefilosofisk og folkerettslig med en ny verdensorden som bærende tema. I Teori om partisanen (1963) trekkes linjen fra Clausewitz via Lenin til Mao, med en umiddelbar relevans for dagens diskusjon av postnasjonal terrorisme.

Med Parlamentarismens svanesang Schmitt innledet sitt generaloppgjør med liberalismen. Tilnærmingen var den ideologikritiske, nemlig å identifisere institusjonen i dens klassiske form. Denne ble målestokken for de samtidige institusjoner. De parlamentariske prinsipper om diskusjon og offentlighet ble stilt opp mot Weimarrepublikkens realiteter, realitetene ble vendt mot prinsippene, og parlamentet ble konstatert å være en institusjon i forfall. Institusjonens prinsipper kunne ikke lenger ansees som troverdige, og til sist ble prinsippene kassert som foreldet borgerlig ideologi.

Det demokratiet Schmitt slo et slag for, var «identitetsdemokratiet»: det direkte demokrati. Maktfordelingen mellom de ulike balanserende myndighetsorganer bryter med denne demokratiske identitetsforestillingen. Liberal pluralitet og demokrati står mot hinannen. Schmitts høyreradikale oppgjør med det liberale demokrati og forsvar for identitetsdemokratiet vant gjenklang – og gjenkjennelse – på motsatt fløy. Utover 1920-tallet var det et vedvarende vekselspill mellom leninistisk, schmittiansk og marxistisk politisk tankegods. Det var en gjensidighet mellom liberalisme-kritikerne til høyre som til venstre. Schmitts politiske tenkning var beslektet med Georg Lukács. Hans Historie og klassebevissthet (1923), et nøkkelverk i «den vestlige marxisme» (Frankfurterskolen mfl.), ble utgitt sammeår som Schmitts parlamentarisme-skrift. Lukács hadde utformet sin beslektede kritikk av den liberale parlamentarisme i et skrift et par år tidligere. Schmitt leste med begeistring Historie og klassebevissthet samme år boken utkom og kvitterte med å sende Lukács et eksemplar av Parlamentarismens svanesang. Lukács besvarte på sin side med å skrive en anerkjennende omtale av et av Schmitts skrifter.

Det demokratiet Schmitt slo et slag for, var «identitetsdemokratiet»: det direkte demokrati.

Lukács og Schmitt var begge elever av Max Weber. For både Lukács og Schmitt var Webers tese om modernisering som teknisk-økonomisk rasjonalisering grunnleggende, men de anså den begge som noe endimensjonal. Rasjonaliseringstesen kunne ikke redegjøre for de kvalitative dimensjoner ved den sosiale realitet – den vedvarende tilstedeværelse i det moderne samfunn av det irrasjonelle, det romantiske og det mytiske. Lukács og Schmitt kom begge til politikken via estetikken. De sluttet etter hvert opp om to ulike, beslektede varianter av politisk mytologi: den venstre-totalitære sovjetkommunismen og den høyre-totalitære nasjonalsosialismen. Hos Lukács ble Weber fusjonert med Marx, hos Schmitt med Nietzsche.

«Til demokrati hører således nødvendigvis for det første homogenitet, og for det andre – om nødvendig – utskillingen eller tilintetgjørelsen av det heterogene.» Det vesentlige var for Schmitt å kunne trekke grenselinjen mellom dem som tilhører demos, og de «andre» (i Schmitts vokabular: skillet «venn»-«fiende»). Nasjonen var for Schmitt den viktige, homogeniserende politiske enhet: «folket» som nasjon. Mens Lukács gjerne omtale s som den fremste marxistiske teoretiker i det 20. århundre, kan Schmitt sees som høyreradikalismens skarpeste teoretiker. Schmitt, som ikke var fremmed for populismens tidvise opportunistiske innslag, beveget seg ganske friksjonsløst mellom rollen som reflekterende rettsvitenskapsmann, kommenterende offentlig intellektuell og politisk operatør.

4

Min Arendt-Schmitt-interesses andre fase er mindre paradoksal enn den første, for så vidt som den gjelder gjenoppdagelsen av det politiske – det sentrale hos disse to. Det er en gjenoppdagelse etter noen tiår preget av en avpolitiserende liberalisme, hvis trekk Schmitt identifiserte allerede for 80–90 år siden. Liberalismen hadde ifølge Schmitt brakt de europeiske industrinasjoner tilbake til en tilstand som ikke var ulik den Hobbes hadde stått overfor ved den engelske borgerkrig og de kontinentale religionskrigene: «På overordentlig systematisk vis omgår eller ignorerer den liberale tenkning staten og politikken, og beveger seg i stedet innenfor en typisk, stadig tilbakevendende polaritet mellom to heterogene sfærer, nemlig mellom etikk og økonomi, ånd og forretning, dannelse og besittelse.» Liberalismen har med sin ideologiske triumfferd undergravet den statlige, politiske enhet og oppløst det politiske. I noen tilfeller har den liberalistiske avpolitisering skjedd ved sosialdemokratisk mellomkomst, som ved Tony Blairs og Anthony Giddens’ «New Labour»-retning med dens nyliberale utvisking av skillet mellom «de» og «vi» og dens diskre ditering av statlig legitimitet, eller i norsk kontekst ved sosialøkonomiske markedsteknokrater av Tormod Hermansens skole. På felt etter felt har politikerne abdisert til fordel for politikkutformende teknokrater som skyr den demokratiske strid i det offentlige rom.

De populistiske revolter markerer at det er en ny og stimulerende tid for det politiske – ente n det gjelder klima, bompenger eller sykehus. «Vi er folket» lyder det populistiske kampropet også i norsk kontekst, idet det revolteres mot maktelitens administrative okkupasjon av den offentlige sfære. I noen tilfeller, som på helsefeltet, har konstellasjonen bemerkelsesverdig nok ikke vært mellom folk og elite, men mellom grasrot i allianse med medisinsk fagekspertise mot et sjikt av styringsteknokrater og deres politikere – og på klimafeltet er det ungdom og fagkompetanse mot en unnvikende politisk elite. Demokratiet tørker inn, var Arendts påminnelse, om det ikke skapes rom for direkte demokratisk deltagelse og virksom kommunikasjon – for derved også, som hun betonte. å erfare lykken i det offentlige. Den som tror at den senere tids populisme kun er et irrasjonelt, retningsløst opprør, kan med fordel ta en titt på Schmitts tekster. Her vil en finne den aktuelle populismens i dens mest avanserte og teoretisk gjennomtenkte utforming, nøye innplassert i moderne politisk-rettslig teori, samt en påminnelse om den politiske strids kjerne: kampen om makt. – Når jeg igjen har grepet til Arendt og Schmitt, er det altså for slik muligvis å kaste et visst lys over aktuelle konfliktlinjer, selvfølgelig også med et uttalt normativt sikte. Felles for Arendt og Schmitt er at de, om enn med høyst ulike perspektiver, søker å identifisere politikkens egenart som institusjonelt samfunnsfenomen. Samfunnets har i det politiske et sentrum, et identitetsdannende sentrum.

«Vi er folket» lyder det populistiske kampropet også i norsk kontekst.

I unntakstilstanden viker ifølge Schmitt rettsstaten for maktstaten: «Suveren er den som beslutter unntakstilstanden.» Den suverene monopoliserer den «siste» beslutning. Deri ligger «den statlige suverenitets vesen», som Schmitt definerte som et «beslutningsmonopol». Til staten som politisk enhet hører muligheten til i en gitt situasjon å peke ut fienden «i kraft av egen beslutning» og bekjempe ham: «Unntakstilfellet åpenbarer den statlige autoritets vesen aller klarest. Her skiller beslutningen seg fra rettsnormen, og (for å formulere det paradoksalt) autoriteten beviser at den, for å skape rett, ikke behøver å ha rett.»

Schmitts ideer om unntakstilstanden har hatt en renessanse etter 11. september 2001 med Bush-administrasjonens «Global War on Terror», med parolen «Den som ikke er med oss, er mot oss». De to amerikanske juristene Eric Posner og Adrian Vermeule har med The Executive Unbound (2010) villet bidra til «mainstreaming Carl Schmitt»: «Carl Schmitt er for viktig til å bli overlatt til Schmitt – spesialister.» De vil gjøre Schmitts studier operative for aktuelle analyser av «konstitusjoner, unntaksmyndigheter og administrativ statsmakt». I det amerikanske politiske system er den utøvende makt, dvs. presidenten, «its dominant institutional player», som er vanskelig kontrollerbar med legale og konstitusjonelle mekanismer. Posner/Vermeule utga sin studie under Obamas relativt betryggende regime, men under Trump har deres analyser fått en mer foruroligende klang. – Pierre Rosanvallon har ikke, som Posner/Vermeule, gått om bord i Schmitt, men søker i sin siste bok Good Government. Democracy beyond Elections (2018), med Schmitt som en viktig referanse, å tematisere fra en liberal-demokratisk synsvinkel, historisk og aktuelt, den utøvende myndighetsekspansjon, «the new presidentialism». Giorgio Agamben er en annen teoretiker som har fortsatt i Schmitts unntakspolitiske spor.

Bruk av unntakstilstand er blitt et hyppigere brukt politisk instrument.

Bruk av unntakstilstand er blitt et hyppigere brukt politisk instrument, ikke bare i Trumps USA, men også i Frankrike, hvor presidenten ved flere anledninger har grepet til unntakstilstanden, og i Tyrkia, og ikke bare der: Er unntakstilstanden i ferd med å bli mer regel enn unntak? Autokratiske populister som Trump og Orbán – og flere med dem, så som Putin og Erdogan – utfordrer den moderne stat i dens kjerne: som partidemokrati og liberal rettsstat. I stedet for partiene opptrer førerskikkelser, som i likhet med Machiavellis fyrste evner å mobilisere «folket» direkte uten formidlende mellomledd som partier og media. Ser vi konturene av et nytt, postdemokratisk system: en plebisitær omforming av demokratiet til et autoritært elitestyre, hvor de institusjonelle kontrollmekanismer er avviklet og den diskuterende offentlighet er avløst av folkets akklamasjon – via Twitter?

Essayet er en omarbeidet versjon av en introduksjon Rune Slagstad holdt 27. mai ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo.  

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.