Annonse
10:47 - 23. juni 2019

Hvorfor er psykisk helse i blindsonen, Ulstein?

Regjeringen har satt psykisk helse høyt på agendaen i Norge. Flott! Men den taler samtidig med to tunger.

Global helse: Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein holdt sin første utviklingspolitiske redegjørelse for Stortinget i slutten av mai. Kronikkforfatterne etterlyser sterkere innsats knyttet til psykisk helse i norsk bistandspolitikk. Foto: Gisle Oddstad, VG
Annonse

Norge er blitt en stormakt på global helse. Siden 2000-årsskiftet er helsebistanden doblet. Norge bruker nå nesten fire milliarder kroner årlig på dette internasjonalt. Vaksinering, tiltak mot ikke-smittsomme sykdommer og seksuell og reproduktiv helse er prioritert. Regjeringen skryter av å ha en «helhetlig og aktiv norsk politikk for global helse». Men det som gir størst helsetap i verden, psykisk helse, er neglisjert.

Psykisk helse er et lands viktigste ressurs. Befolkningens evne til å regulere følelser, tenke fornuftig, styre sin adferd og møte utfordringer er grunnleggende for et samfunns utvikling og evne til å utnytte de andre ressursene optimalt. Vår nye utviklingsminister Dag-Inge Ulstein holdt sin første utviklingspolitiske redegjørelse for Stortinget i slutten av mai. Psykisk helse får lite oppmerksomhet, sa han. «85 prosent av personer med psykiske lidelser i utviklingsland får ingen behandling overhodet.» Så var det sagt, men heller ikke med Ulstein som sjef for utviklingsarbeidet vil Norge prioritere fattige lands viktigste ressurs.

World Economic Forum estimerer at inntektstapet globalt de neste 20 årene (2016–2036) på grunn av psykisk sykdom vil være ufattelige 150 trillioner norske kroner. Det er mer enn én prosent av verdens samlede BNP. Mer enn 800 millioner mennesker lever i dag med forebyggbare psykiske lidelser. Global Burden of Disease Study regner at i 2030 vil depresjon være den ledende årsaken til tapte friske leveår i verden. Blant dem under 44 år er psykiske lidelser allerede den største årsaken til verdens helsetap. Mens en tredel av helsetapet i verden skyldes psykiske lidelser, brukes kun 0,4 prosent av verdens helsebistand på psykisk helse (Inst Health Metrics & Evaluation, 2015).

I mange utviklingsland sees psykisk lidende som en trussel. De fratas borgerrettigheter, fengsles, legges i jern, bindes til trestammer, jages ut i skogen eller befris for onde ånder med vold og bønn. Dette er grove menneskerettighetsbrudd. Vi kan bidra med kunnskap til avstigmatisering og alminneliggjøring av psykiske helseutfordringer. Få land har større åpenhet om psykiske helseutfordringer enn Norge.

Om lag 86 prosent av verdens nær en million selvmord årlig skjer i utviklingsland.

I fattige land er dårlig psykisk helse hos mor en alvorlig risikofaktor for barnets overlevelse, fysiske, kognitive og emosjonelle utvikling. Muligheten til å reparere slike skader reduseres med barnets økende alder og avhenger av mors psykiske helse. SOS-barnebyer har erfaring med at mange foreldre mangler grunnleggende kunnskap om foreldreskapet – mange steder fordi de selv ble foreldreløse under hiv/aids-epidemien på 1980- og 90-tallet. Konsekvensene blir ofte fatale for dem selv og barna.

Nasjonalt har regjeringen løftet utfordringene knyttet til psykisk helse. I regjeringens strategi for god psykisk helse sier syv departementer at psykisk og fysisk helse skal være likeverdige deler av folkehelsearbeidet. I arbeidet opp mot fattige land gjelder ikke dette. Da Stoltenberg-regjeringen la frem den første stortingsmeldingen om helse i utviklingspolitikken i 2012, ble psykisk helse neglisjert. Stortinget reagerte og utenriksminister Støre lovet at Norge skulle gjøre en forskjell også her. Siden ble ingenting gjort. Regjeringen Solberg hadde likedan ingenting om psykisk helse i deres nye utviklingsmelding. Likeså med Norads egenevaluering av innsatsen på helse siden årtusenskiftet har man ignorert psykisk helse.

Utviklingsminister Ulstein må løfte psykisk helse inn i bistandspolitikken og med det gjøre den forskjellen som ingen statsråd før ham har klart. Han må spørre: Hvordan kan vi bidra til at flere barn i fattige land ikke bare overlever, men også får gode liv og blir produktive samfunnsborgere? Hvorfor og hvordan bør Norge gå foran? Her er noen muligheter:

Tre av fire med psykiske lidelser bor i verdens lav- og mellominntektsland. Om lag 86 prosent av verdens nær en million selvmord årlig skjer i utviklingsland. Mye av dette kunne vært hindret om vi satset på forebygging. Folkehelseinstituttet (FHI) har 90 års erfaring med forebygging og vært med å lage folkehelseinstitutt i Palestina og Malawi. Men så langt har ikke psykisk helse vært inkludert i dette arbeidet. Utdanning av sosialarbeidere og arbeid opp mot lokale ledere er svært viktig skal vi bidra til den sårt trengte avstigmatiseringen av personer med psykiske utfordringer! I tillegg må vi innrette helsebistanden og utdanningsbistanden slik at den blir mer effektiv. 

Norske myndigheter er stolte av sin støtte til utdanning globalt. Men hva hjelper det når barna er så emosjonelt og kognitivt skadet at de ikke klarer å ta til seg læring? 200 millioner barn i dag har ikke utviklet sitt fulle hjernepotensial når begynner på skolen. Tidlig mor-barn-støtte og foreldretrening kan være et effektivt bidrag inn mot utdanningsløpet. Norge har lang erfaring med tidlig mor-barn-støtte i bistandsarbeidet. Fremover må det inkludere tung satsing på mødres psykiske helse og styrket mor-barn-relasjon. På den måten er barnet moden for læring ved skolestart. Psykisk helse og utdanning må spille sammen for å øke fattige lands viktigste ressurs - deres mentale kapital. Dette er fremdeles i blindsonen hos utviklingsministeren.

Sissel Aarak

Programsjef i SOS-barnebyer

Arne Holte

Professor i helsepsykologi, UiO. Tidl. ass. direktør i Folkehelseinstituttet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme
Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem