Skoleelevene går igjen til klimastreik 24. mai, og har fått berettiget oppmerksomhet. Spørsmålet er om dette er begynnelsen på noe varig nytt, eller om støvet legger seg der det lå når hverdagen kommer. Elevene er blitt møtt med velvillighet og honnør for sitt engasjement, og det er liten tvil om at det har etterlatt et visst inntrykk. «Realpolitikk» dreier seg imidlertid fortsatt om stø kurs, økonomi og arbeidsplasser. Jeg hører med til de 25 som signerte et opprop til støtte for skoleelevenes første streik. Oppropet var skrevet med utestemme, og inneholdt noen formuleringer som ble tolket som ikke-demokratiske, for ikke å si antidemokratiske. Slik var det ikke ment, men også demokratiet må vise at det evner å håndtere miljøproblemene vi står til knes i, og dette gjelder ikke bare klima. Preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, Hans-Petter Graver uttrykte dette med forbilledlig klarhet i sin årsmøtetale: «Vi må tørre å fremsette påstander om at de eksisterende beslutningssystemene kanskje ikke strekker til overfor de problemene som klimautfordringen reiser».
Om man hever sin stemme på klimaets vegne i dag er det stort sett som å slå i bomull. Man møter ingen motstand, men etterlater heller ikke noe avtrykk. Selvsagt er «alle» klar over at klima er viktig, og at «noe» må gjøres. Samtidig er det veldig klart at for den toneangivende fraksjonen av det politiske Norge er det avgjørende at dette «noe» ikke skal innebære noe som kan koste.
Om man hever sin stemme på klimaets vegne i dag er det stort sett som å slå i bomull. Man møter ingen motstand, men etterlater heller ikke noe avtrykk.
Vi har per dato en atmosfærisk restkapasitet på maksimalt 600–800 gigatonn CO2 dersom vi skal holde oss under 1,5 graders oppvarming (flere estimater setter en vesentlig lavere grense). Med dagens utslipp er vi der om 15–20 år. Vi vet også at det er investert i fossile reserver som utgjør tre ganger dette restbudsjettet–investeringer som blir «strandet assets» dersom de ikke tas opp og omdannes til CO 2. Investorer ønsker å unngå dette – åpenbart også den norske stat. Skoleelever og andres bekymring blir møtt med forsikringer (utvilsomt ærlig ment) og beroligende argumenter om at det grønne skiftet er på gang. Elbiler og vindmøller er på fremmarsj, og vi blir vi igjen fortalt historien om at Europa higer etter norsk olje og gass, og at vårt viktigste bidrag til verdens klima (og verdens fattige) er mer av dette.
En god grunn til å fraråde en tilbakelent holdning der man setter sin lit til at «det grønne skiftet» vil ordne opp, er risikoen for selvforsterkende tilbakekoblinger i klimasystemene. En slik tilbakekobling er endret albedo, det vil si at mindre is og snø gjør at mer varme absorberes i hav og på land, som igjen gir mindre is og snø, og så videre. Økt vegetasjon til fjells og mot nord har samme effekt. En enda mer fryktet tilbakekobling skjer også: opptining av permafrost som gir økte utslipp av CO2, i verste fall også metan. Når de enorme lagrene av organisk karbon som er bundet i frossen jord tiner, omdannes mye av dette til CO2, og også innefrosset metan kan begynne å røre på seg. En fersk rapport i det ledende tidsskriftet Nature advarer om at den raske tiningen av permafrost vi nå ser i nordlige områder i verste fall kan doble karbonutslippene fra tundraen. Jord i permafrostområder inneholder dobbelt så mye karbon som atmosfæren, og selv om alt dette karbonet naturligvis ikke vil bli til CO2 så er det blitt anslått at 15 prosent kan ende opp i atmosfæren i løpet av 300 år. Dette tilsvarer 200 milliarder tonn. Nå viser det seg at dette kan være et alt for konservativt estimat, både med tanke på tid og mengde, kanskje kan utslippene fra tinende permafrost bli det dobbelte.
Kanskje ikke så overraskende konkluderer studien med at for å begrense temperaturøkningen på jorda til 1,5 grader trengs store og umiddelbare kutt i utslippene, og tinende permafrost og andre forsterkende mekanismer gjør dette kravet enda mer presserende.
Tiningen gir store landskapsendringer også, fra et år til et annet kan skogsområder ha sunket sammen og blitt dekket av vann, andre steder forsvinner vann som ligger på permafrost, det blir som å trekke proppen ut av badekaret. En annen fersk studie beregner 60 gangers økning i antall ras eller utglidninger («landslides») i permafrostområder fra 1984 til i dag, og man ser også at sjøer og elver fylles med sediment som følge av slike utglidninger. Også permafrostområder i Norge (Svalbard og Finnmark) ser vi raske endringer som endrer terrenget. På Svalbard ser vi destabilisert bebyggelse, og synliggjør at dette også har kostnader i form av ødelagt infrastruktur. En tredje fersk studie har beregnet de økonomiske kostnadene ved tining av permafrost–og de er forsiktig sagt store. Førsteforfatteren av denne studien uttalte i sakens anledning at « … tinende permafrost og smeltende havis er to kjent vippepunkter i klimasystemene som kan trigge en syklus med ustoppelig oppvarming».
Slike utsagn kan ta nattesøvnen fra den mest garvede, og kanskje særlig unge skoleelever. Jeg får stadig spørsmål fra bekymrede unge som spør om det i det hele tatt er noe poeng å stå opp om morgenen slik verdens skjeve gang er det, og jeg svarer (ærlig) at det er det absolutt. For det første vil ikke verden «gå under» – jorda har vært utsatt store prøvelser før og hanket seg inn igjen, menneskeheten vil også klare seg–tror jeg. Men det vil bli vanskeligere tider, vi går ikke utfor stupet, men ned i en lang om mørk dal. Hvor lang og mørk avhenger av oss–også Norge. For mens det er politisk konsensus–stort sett–om at skoleelevene skal tas på alvor så finnes det en annen realitet: Oljedirektoratet lanserte tidligere i år sine optimistiske fremtidsutsikter for norsk sokkel under tittelen Sokkelåret 2018. Olje- og gasseventyret er knapt halvveis: «Det er et høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel. Produksjonsprognosene for de nærmeste årene er lovende og legger grunnlag for høye inntekter både til selskapene og samfunnet. Det er stor interesse for å lete etter olje og gass».
Det ble påbegynt 53 letebrønner i 2018, mot 36 i 2017. Selskapenes planer viser at antallet antagelig vil være like høyt i 2019. Prognosene tilsier en jevn tilvekst i reserver, altså ressurser som er vedtatt å bygge ut, opp til 7,5 milliarder fat olje i 2023. Ryktene om oljenæringens død var betydelig overdrevet. Kronargumentet er altså at norske fossile ressurser er bra for klimaet. Dersom norsk gass erstatter tysk kull er argumentet gyldig, men dette premisset setter stadig flere spørsmål ved. Som Kjetil Alstadheim i Dagens Næringsliv nylig uttrykte det så vil Norge selge «det grå skiftet», mens EU ønsker seg det grønne.
Tinende permafrost i vår bakhage kan illustrere hvordan veien er kort fra petroleumsaktivitet til klimaeffekter i nord. Og her er vi også ved det den klimapolitiske schizofrenien: Norsk politikk skal være grønn, men også fossil. Det skal være kursendring og stø kurs samtidig. Dette er selvsagt ikke noen særnorsk schizofreni, men i et land der bompenger seiler opp som det store valgtemaet blir dobbeltheten overtydelig.
Dag O. Hessen