Annonse
12:35 - 15. april 2019

Vår prekære situasjon

Arbeidslivet er stadig mer preget av midlertidige organisasjonsformer, stress, individualisering og meningsløshet. Politikerne sier vi må jobbe mer, men viktigere er hva vi skal jobbe med og hvordan.

Hva slags jobber ønsker vi at folk skal sysselsettes i. Det må være jobber som ivaretar arbeidsmiljølovens krav om at arbeidet skal være meningsfylt, ansatte må ha mulighet til å utvikle seg og de skal ha tilstrekkelig med utfordringer. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix  Gorm Kallestead / NTB scanpix
Annonse

Nrk-programmene Innafor og Trygdekontoret tok nylig for seg hvordan meningsløshet, midlertidighet og usikkerhet vil prege fremtidens arbeidsliv fordi flere jobber kan overtas av maskiner og teknologi. Fast jobb har lenge vært et privilegium, men dagens unge kan ikke forvente å ha en fast jobb fremover. Som en del av researcharbeidet til boken vi skriver om stress i arbeidslivet leste vi Løsarbeidersamfunnet av Elin Ørjaseter og Line Eldring. Det gikk opp for oss at vi faktisk har vært en del av prekariatet store deler av livet selv. Prekariatet er betegnelsen på proletariatet som lever i en prekær situasjon, et begrep etablert av professor i utviklingsstudier, Guy Standing.

På norsk kan vi kalle det løsarbeidersamfunnet. Vi som selger vår arbeidskraft, men som aldri har en trygg inntekt. Vi som veksler mellom frilansoppdrag, å være konsulenter, ringevikarer, trygd, midlertidige kontrakter, korttidskontrakter og vikariater. Og vi gjør det permanent. Norges og Europas politikk har gradvis åpnet opp for løsere tilknytningsformer til arbeidslivet, med den naivitet om at flere skulle få en fot innenfor arbeidslivet. Forskning viser at denne politikken hverken har økt den totale sysselsettingen eller hjulpet sårbare mennesker. Tvert imot har de som allerede var sårbare i utgangspunktet fått mer usikkerhet. De som rammes hardest av prekariatet er unge, kvinner og innvandrere. Og vi har ingen rettigheter, ingen stillingsvern og ingen mulighet til å spare opp til pensjon eller skaffe oss et permanent sted å bo. Vi kan ikke planlegge livet.

Vi kjente oss igjen i at det stadig blir vanskeligere å få hjelp av velferdsstaten og å finne jobb selv med mastergradsutdanning, noe Omdal og Eliassens skriver i boken Borgerlønn. Som medlemmer av prekariatet veksler vi mellom trygd og midlertidige stillinger. I vår siste jobbsøker-fase gikk vi god for rundt 10 000 kroner månedlig fra Nav, som skulle dekke bo- og levekostnader. Og i vår prekære situasjon er vi ingen attraktiv lånekunde hos banken. Selv om vi kunne betjent et boliglån, oppfyller vi ikke bankens krav om å ha rike foreldre (som kan stå som kausjonister) eller fast jobb. Jo, det finnes masse eksempler på unge mennesker som greier å kjøpe seg leilighet på egen hånd. Aftenposten hyller stadig Jens og Kari som har stått opp klokken 04 om morgenen de fem siste årene for å jobbe til å spare til egen bolig. Men om Jens eller Kari isolert sett greier å skaffe seg bolig, endrer det ikke at boligpolitikken hverken inkluderer de som lever i prekariatet, som er frilansere, gründere eller andre som av en eller annen grunn ikke har fast jobb, høy nok lønn eller en halv million i egenkapital. Og det gjelder ikke bare boligpolitikk. Prekariatet, gründere og frilansere blir også ekskludert fra andre samfunnsgoder som sykelønn, pensjon og trygd.

Prekariatet, gründere og frilansere blir også ekskludert fra andre samfunnsgoder som sykelønn, pensjon og trygd.

Ulempen med vår prekære situasjon er at vi ikke har valgt den selv og vi ser for øyeblikket ingen vei ut av den – ikke sånn som arbeidslivet er nå. Vi vil gjerne ha en fast jobb som gir oss en god inntekt og vi vil gjerne bidra i samfunnet, men ikke til enhver pris. Det er to hovedproblemer med arbeidslivet i dag. Det ene er at flere jobber stadig blir mer meningsløse og overflødige, som David Graeber poengterer i boken Bullshit jobs. Graeber fant i sin undersøkelse at 37–40 prosent av verdens befolkning synes jobben sin er meningsløs. Nederlandske forskere spurte 100 000 arbeidstagere fra 47 land om de oppfatter jobben sin som nyttig for samfunnet. 8 prosent mente at jobben er unyttig, og 17 prosent er i tvil om jobben bidrar med noe nyttig. Årsakene til at flere jobber infiltreres med meningsløshet er blant annet ny teknologi, automatisering og utkontraktering. Meningsløshet kan skape like mye stress, depresjon og psykiske problemer som overdreven travelhet. Vi har selv erfaring med å bli tildelt arbeidsoppgaver som er unyttige, bare for å ha noe å gjøre. Alle skal ha en jobb uansett hva den innebærer.

Det andre problemet med dagens arbeidsliv er at stadig flere arbeidssituasjoner tærer på helsa vår. Enten fordi vi ufrivillig lever i prekariatet, eller fordi arbeidsplassen behandler oss som en ressurs som skal brukes, disponeres og videreutvikles med samme mål som andre ressurser: å maksimere bedriftens resultat. Når vi blir utslitt blir vi tilbudt stressmestringskurs og blir fortalt at vi må lære oss å senke kravene til oss selv. En europeisk undersøkelse viser at 71 prosent av nordmenn opplever høyt stressnivå i forbindelse med jobb, og vi er på toppnivået i Europa. Flere arbeidsplasser gjennomsyres av en New Public Management og Human Resources-kultur. Sistnevnte er et arbeidsverktøy for å konsentrere makt hos ledelsen. Vi beveger oss stadig lenger bort fra det som lenge har kjennetegnet norsk arbeidsliv: flat struktur, høy grad av involvering, kvalitet, mulighet til innflytelse, gjensidig respekt og delegering av ansvar. Vi går raskt mot en arbeidslivsmodell som fremmer en autoritær ledelse, individuelle prestasjoner, individuell lønn, rapportering og kontroll av ansatte. I stadig flere sektorer finner vi en grenseløs arbeidskultur som driver rovdrift på ansatte, der det mangler strukturell grensesetting for hvor langt individet skal strekke seg. Jo mer individrettet et samfunn blir, jo flere faller utenfor.

Vår nåværende regjering sier at vi må jobbe stadig mer for å opprettholde velferdsstaten og Kjell Ingolf Ropstad gikk nylig ut og oppfordret folk til å få barn uansett livssituasjon. Men når man har en usikker økonomi, er det ikke bare å få barn. Politikere, fagbevegelsen og næringslivsorganisasjonene er enige om at vi ønsker høy sysselsetting, faste ansettelser og små inntektsforskjeller i Norge. Da må politiske tiltak samsvare med disse ønskene, og vi må prioritere å skape trygge, meningsfulle og helsefremmende jobber. Når ulikhetene i Norge øker og 1 prosent av befolkningen eier 20 prosent av kapitalen, er det fordi politikere har bestemt at godene skal fordeles slik. Skjev fordeling skjer ikke av seg selv. Politikere har makt til å skape et mer inkluderende arbeidsliv og samfunn. Ørjasæter og Eldring presenterer tilstrekkelig med arbeidsrettslige og politiske tiltak som kan iverksettes for å motvirke løsarbeidersamfunnet i dag. Det er et sted å begynne.

I tillegg bør vi snakke om hva slags jobber vi ønsker at folk skal sysselsettes i. Det må være jobber som ivaretar arbeidsmiljølovens krav om at arbeidet skal være meningsfylt, ansatte må ha mulighet til å utvikle seg og de skal ha tilstrekkelig med utfordringer. Og det må være jobber som er trygge, miljøvennlige, helsefremmende og som ivaretar menneskers behov for samarbeid, utvikling og mening. I tillegg må de som har løsere tilknytning til arbeidslivet også få nyte av samfunnets goder. Lovverket må følge etter arbeidsutviklingen. Samfunnet må planlegge bedre hvordan vi skal møte utfordringen med automatisering som får mange jobber til å forsvinne.

Vi skal ikke jobbe for enhver pris. Noen trives kanskje med sin prekære situasjon, men vi ønsker å kunne planlegge livet og slippe å leve i usikkerhet for om vi klarer å betale husleien de neste månedene.

Sara Skilbred-Fjeld

Psykologiviter med master i psykologi fra UiO

Erika Ribu

Journalist med master i journalistikk fra UiO)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»