Annonse
13:01 - 22. mars 2019

Titanic, kapteinen og isfjellet

Mannskapet har vært kranglevorent, men ansvaret ligger hos kapteinen.

Kollisjonskurs: Dersom Theresa Mays avtale vedtas neste uke, får Storbritannia en kort utsettelse frem til 22. mai. Men hvis parlamentet ikke støtter May, møter skipet isfjellet 12. april. Disse demonstrantene mener en ny folkeavstemning er livbøyen May må klamre seg til. Foto: Wiktor Szymanowicz / Barcroft Media / Getty Images
Annonse

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses her.

Blant alle kommentarer til Storbritannias utmelding av EU, leverte Nederlands statsminister Mark Rutte en særskilt replikk i midten av mars: «At det britiske Underhuset stemmer imot brexit uten avtale, er som en votering om bord på Titanic om at isfjellet skal flytte seg», sa Rutte, «for så å skylde på isfjellet når skipet kolliderer og går ned.»

Det britiske skipet nærmer seg ganske riktig isfjellet, for fredag 29. mars – den lovfestede utmeldingsdatoen – er en uke unna. Og Rutte har rett i at et vedtak om at man ikke ønsker seg forlis, er lite verdt om man ikke samtidig får en hånd på rattet og enten slår revers eller brått legger om kursen.

Torsdag var EUs regjeringssjefer samlet i Brussel for å svare på statsminister Theresa Mays anmodning om en utsettelse. Etter at Mays avtaleutkast ble stemt ned 19. mars, stemte parlamentarikerne i London altså med overveldende flertall imot en brexit uten avtale, og deretter for å be EU om forlenget tid på å finne en løsning.

EU-ledernes svar på torsdag ga lite optimisme til de som håpet på at isfjellet skulle flytte seg. Dersom Mays avtaleforslag omsider blir vedtatt i neste uke, får Storbritannia en kortvarig utsettelse frem til 22. mai for å iverksette all nødvendig lovgivning. Men hvis parlamentet ikke støtter May, møter skipet isfjellet 12. april, med mindre en nødvendig kursjustering finner sted som både britene selv og motparten i Brussel kan enes om. Hva en slik justering skal bestå i er uklart her og nå.

Utmelding uten avtale vil kaste Storbritannia ut i en svært kaotisk tid og er ønsket av bare et fåtall i Underhuset. Likevel kan det bli utfallet av denne merkelige politiske prosessen, hvor ulike ønsker og planer knyttet til brexit har filtret seg sammen til en eneste knute av mistillit og frustrasjon. Statsminister May er mistrodd av begge sider – de som virkelig vil ut av EU og de som ikke vil ut i det hele tatt. Samtidig har hun mislykkes i å forene land, parlament og parti om en grunnforståelse av hva bruddet med EU skal innebære.

At mannskapet tviler på isfjellets realitet, er ille nok. Men dersom det samme mannskapet er opptatt med fraksjonsmøter og har sluttet å lytte til beskjeder fra broen, behøves en forklaring på hvorfor kommandolinjene har forfalt. Mye av den forklaringen ligger hos May selv. Politisk lederskap krever et knippe sentrale egenskaper som skiller en statsminister fra deg og meg. Foruten tydelig autoritet, behøves politisk teft og en evne til å tolke folkemeningen. Regjeringssjefen bør også ha betydelige ferdigheter som alliansebygger. Og hun bør ha en underliggende, langsiktig plan, gjerne forankret i et klart politisk verdisett.

EU-ledernes svar på torsdag ga lite optimisme til de som håpet på at isfjellet skulle flytte seg.

Den virkelig gode statsministeren bør altså vite at hun lyttes til også når hun snakker med innestemme. Hun bør fornemme hva som er den klokeste veien ut og ha tilstrekkelig mange venner til at den kan følges. Og veien bør helst lede et sted som er klart skissert, og som følger en tydelig kurs. Om det ikke er Utopia som venter ved reisens slutt, så bør veien i alle fall ikke lede mot nye skjær eller rundt i sirkel.

Theresa May kommer sørgelig til kort på alle disse kriteriene. Forhandlingene for å la Storbritannia forlate EU er hva hennes gjerning som statsminister har vært samlet om. Hun har i alle fall ikke bygget allianser, og etter et snirklete forhandlingsløp, er det knapt noen som lenger vet hvor hun selv ønsker at reisen skal ende. Og selv hvis det britiske skipet sneier unna isfjellet og forlater EU på en noenlunde ordnet måte, blir det med risp, om ikke flenger i baugen. Det kommer ikke til å være noe vakkert syn. Mannskapet har vært kranglevorent, men ansvaret ligger – også denne gang – hos kapteinen.

De som førte valgkamp for brexit la en overveldende vekt på det britiske parlamentets suverenitet. Ingen overnasjonal lovgivning skal ha overhøyhet på britisk jord, og ikke noe direktiv fra Brussel er legitimt uten parlamentets erklærte støtte. I denne overbevisningen har den klassiske britiske EU-skepsisen sitt hjem. Vurderinger omkring markedsadgang og økonomisk strategi, om åpne grenser og arbeidsinnvandring, har kommet til. Men plattformen de er reist på handler om nasjonalt demokrati forstått som parlamentets suverenitet. Hva brexit skulle føre til, var en understrekning av dette enkle og vakre prinsippet.

Slik måtte det nesten være, for britisk demokrati er parlamentarisme. Det finnes en enkelt vei til politisk legitimitet. Den går via lover vedtatt av begge parlamentets kamre og underskrevet av dronningen. Nettopp parlamentet er blitt barrieren som May ikke har klart å forsere. Det er påfallende, for det tyder på at statsministeren har gjort opp regning uten vert. Hun har ikke overbevist et flertall i parlamentet om at planen hun har, gir et godt nok svar på hva velgerne ba om i folkeavstemningen sommeren 2016.

Som en konsekvens av slik motstand har May spilt opp til dans med krefter hverken hun eller det britiske demokratiet er tjent med. Hun har løftet blikk og stemme fra Underhusets grønne benker til folket. «Jeg er på deres side», forsikret hun i en tale onsdag kveld, hvor hun harselerte over parlamentarikernes manglende evne til å respektere folket og finne en vei ut. Det finnes et større vi, syntes å være Mays budskap, og det handler om dere og meg og om en ubrytelig tråd mellom oss. Det er de andre som saboterer.

Så mange påstander om svik og folkefiender ligger på lur i det britiske ordskiftet, at statsministeren selv bør vite hvilken ild hun leker med. Men May har til stadighet grepet til talemåter hvor valgte britiske politikere er hennes fiender. Underveis rammer hun det samme nasjonale demokratiet hun har satt seg fore å gjenreise.

Store britiske statsministre har også vært store parlamentarikere. Winston Churchill, som iblant blir fremstilt som den ensomme leder, sto til knes i det parlamentariske demokratiet fra han første gang ble valgt inn i Underhuset høsten 1900. Det var denne institusjonelle rammen han sto i, også i krigsårene. Det kunne ikke være annerledes, og det bidro også til å forme synet på hva Storbritannia var som demokrati. Blir det det samme demokratiet som kommer ut av debatten May og hennes motstandere nå står oppe i?

Europe talks (random question)

Annonse

«Det er kvalifisert galt å påstå at Forfatterforeningen ikke kan omgjøre dommene.»
«Poenget var ikke at André Bjerke var frifunnet, men at han slapp ytterligere straff.»
«Kompaniet hevder de har «nye funn» – men i realiteten driver de med systematiske forglemmelser.»