Annonse
10:51 - 30. mars 2019

Parlamentariske pusteøvelser

Parlamentet har tatt initiativet og benyttet uken til å prøve seg frem. Men nå er tiden knapp for enhver som ønsker en trygg vei ut av brexit-klemma.

Det er hos valgte politikere på grønne benker, med 900 års historiebevissthet og representativt demokrati som sin forbannede plikt, at en løsning nå må komme på bordet. Foto: Zuma Press/NTB Scanpix
Annonse

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses her.

Fredag denne uken forløp «brexit day», tidspunktet da Storbritannias utmeldelse av EU skulle tre i kraft. Den passerte ikke i stillhet, for i den febrile atmosfæren som nå råder i Westminster, gir hver dag sin egen rad med overskrifter. Men den ble heller ikke mer enn enda en av disse dagene.

Det var også en bittersøt dag, idet den avrundet uken hvor det britiske Underhuset mislyktes i å enes om en vei ut av brexit-klemma. Regjeringens utmeldingsavtale fikk et slags nådestøt, ettersom avtalen ble stemt ned for tredje gang og nå må anses som tapt og forlatt. Men den bredt anlagte motstanden mot avtalen og mot statsminister Theresa May er ikke blitt oversatt til noe som ligner en enhetlig plan.

EUs toppmøte 21. mars kom til enighet om en toleddet utsettelse for å unngå at Storbritannia trer ut av EU uten noen avtale. Enten kunne utmeldingen tøyes til 22. mai, dersom May klarte å få sitt avtaleutkast godkjent av Underhuset senest denne uken. Alternativt måtte britene komme opp med en ny, plausibel plan innen 12. april for å unngå at medlemskapet tar slutt, kort og brutalt, ved inngangen til påsken.

Den første varianten av utsettelse var hva den britiske regjeringen grep tak i. Den ville gi en ny, trygg og planlagt «brexit day»i mai. Riktignok ville partene holde liv i et pseudo-medlemskap for Storbritannia ut 2020, frem til en ny handelsavtale var klar. Men britene ville ha sin formelle suverenitet i boks. Politikerne ville ha levert som bestilt.

Slik gikk det altså ikke. Mays regjering forsøkte en annen inngang til voteringen enn ved de to første anledningene denne vinteren. Statsministeren lovet å falle på sitt sverd og tre til side for en partifelle om bare utmeldingen kunne komme i havn. Og Underhuset fikk denne gang bare stemme over selve EU-utmeldingen (den juridisk bindende delen av Mays avtale), mens den korte erklæringen om det fremtidige forholdet mellom EU og Storbritannia ble holdt utenfor.

Hva som så fulgte, var at historien gjentok seg, og denne gang som farse. Statsministeren fikk igjen dokumentert at hun har parlamentsflertallet imot seg og for deler av opposisjonen gjorde lovnaden om å gå av vondt verre. Keir Starmer, Labours brexit-talsmann, kommenterte at det var vanskeligere, ikke lettere å godta avtalen på denne måten. Man kan enes om vilkårene for å åpne en utgangsdør, men bør man ikke snakke om – og bli enige om – hva som er strategien i mørket utenfor?

Starmers poeng var også at den som følger etter May neppe vil ha større tillit fra de andre partiene i Underhuset. Sannheten er trolig at den neste partilederen – og dermed statsministeren – vil være mørkere blå og hardere i klypa i sin brexit-strategi. Det er ikke noe som inngir tillit i en opposisjon der de aller fleste ønsker nært samarbeid med EU, eller å reversere hele prosessen og forbli medlem.

Men i hvem sine hender ligger egentlig Storbritannias reiserute ut av EU? Det har vært en lang og forvirrende ekspedisjon, dette, uten klare milepæler, kart eller kompass. Underveis har imidlertid Parlamentets økende medvirkning vært tydelig og konsistent. Ikke alltid vellykket, men utrettelig i nye forsøk, har enkeltrepresentanter og grupper i Underhuset forsøkt å få en hånd på rattet.

Bit for bit har de trukket forsamlingen fra sjelegranskning på sidelinjen via sporadisk medbestemmelse til noe som ligner faktisk beslutningsmakt. Underveis har de blitt hjulpet av sin ordstyrer John Bercow, en mann som har klare strategiske mål for seg selv, for brexit og for Underhuset. Konstitusjonen knaker i takt med at nye prosedyrer prøves ut. Og makten flyter i en stille strøm fra regjering til parlament.

Denne uken var det foreløpige klimaks for denne utviklingen. Onsdag stemte Underhuset over åtte ulike modeller for brexit. Det var ikke noen helt ryddig avstemning; flere av forslagene var overlappende, og det var mulig å støtte så mange av forslagene man ønsket. Den var heller ikke juridisk forpliktende for regjeringen, og den ga ikke noe entydig resultat, ettersom ingen av forslagene fikk støtte av noe flertall. Men mandag skal det etter planen debatteres og stemmes på ny over mulige løsninger. Og Mays regjering vil – av realpolitiske grunner – være nødt til å lytte.

Da gjenstår det vel bare å finne et balansepunkt som et flertall blant britiske parlamentarikere kan enes om? Det blir ikke enkelt. Brexits uløste dilemmaer er mange. Politikerne synes ikke mer egnet til å løse disse dilemmaene enn folk flest. I noen tilfeller er de åpenbart mindre egnet, som når partidisiplin kommer i veien for konstruktiv diskusjon.

Men det er hos valgte politikere på grønne benker, med 900 års historiebevissthet og representativt demokrati som sin forbannede plikt, at en løsning nå må komme på bordet. Vekslende troppemanøvre må bli til omforent strategi. Og Parlamentets pusteøvelser må avløses av klart syn og klar handling. Neste uke?

Europe talks (random question)

Annonse

Hvordan forholder Den norske Forfatterforening seg til Schiøtz’ gjentatte bruk av foreningens beklagelse?