Annonse
12:02 - 24. februar 2019

Operasjon arbeidskraft

Mens mange land i vår del av verden vedtar lover og iverksetter strengere grensekontrolltiltak for å holde arbeidsinnvandrere ute, ser Japan overraskende nok til å bevege seg i motsatt retning.

Pause: En kokk i Tokyo tar seg en pust i bakken. Fra første april endrer Japan loven for å hente inn mer utenlandsk arbeidskraft. Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart
Annonse

Overraskelsen ligger ikke i at Japan vil ta imot utenlandsk arbeidskraft – det har landet på visse premisser gjort lenge – men i at landet nå ser ut for å systematisk åpne for ufaglært og delvis faglært arbeidskraft. Etter at den høyreorienterte regjeringen råkjørte og presset gjennom en endring i landets innvandringslover i desember 2018, kan nemlig 345 000 utenlandske arbeidere finne sin arbeidsplass i Japan. Ikke alle på en gang, riktignok, men i løpet av en femårsperiode, med start fra 1. april 2019. Med andre ord: meget snart.

Motivasjonen er såre enkel. Stadig synkende fødselstall og historisk lav arbeidsløshet har ført til kronisk mangel på arbeidskraft. Generelt er antall søkere per ledig jobb mindre enn én. Dette til tross for at andelen kvinner i arbeidslivet har økt betydelig de siste årene, og til tross for at den generelle pensjonsalderen er satt opp fra 60 til 65 år. For ikke å glemme den utstrakte bruken av roboter i produksjonsindustrien.

Det er altså ikke for å signalisere at landet vil orientere seg mer globalt eller at man har ambisjoner om å bli et multikulturelt samfunn at Japan nå åpner dørene. Snarere er det redselen for at manglende arbeidskraft skal bremse den økonomiske veksten som har tvunget regjeringen til å gi etter for press fra ulike aktører i næringslivet.

Generelt er antall søkere per ledig jobb mindre enn én.

Det er rundt 1,5 millioner utenlandske arbeidere i Japan, tre ganger så mange som for ti år siden. Det siste året har økningen vært 11 prosent. Foruten faglærte arbeidere og en relativt liten gruppe med spesialistkompetanse, utgjør bedriftsinterne trainees en stor del av arbeidsinnvandrerne. Tanken er at lærlingene i løpet av en treårsperiode skal oppholde seg i en japansk bedrift og der tilegne seg kunnskaper og ferdigheter som de kan ta med seg tilbake til sine hjemland etter endt opphold. Programmet er blitt kraftig kritisert som en bakdør til billig arbeidskraft fra fattigere land i Sørøst-Asia. 

En annen gruppe som bidrar til å fylle etterspørselen etter ufaglært arbeidskraft, er utenlandsstudenter. I mange tilfeller er nok studentvisumet bare et skalkeskjul for å få innreise til Japan og finne jobb der. Ifølge statistikker fra japanske myndigheter kommer den utenlandske arbeidsstokken i hovedsak fra land i Øst- og Sørøst-Asia.

Det er nettopp land i denne regionen den japanske regjeringen har festet sine øyne på når de nå innfører nye visumregler og for første gang siden andre verdenskrig åpner for ikke-spesialisert arbeidskraft. I målgruppen er land som Kina, Indonesia, Mongolia, Myanmar, Nepal, Thailand, Filippinene, Kambodsja og Vietnam. 

Statsminister Shinzo Abe har presisert at det ikke er tale om innvandring, at tiltaket er midlertidig og at det bare er sektorer med akutt mangel på arbeidskraft som er gjenstand for den historiske nyordningen. Prioriterte områder er eldreomsorg, jordbruk, fiske, næringsmiddelindustri, hotell- og restaurantnæring, vedlikehold, renhold, skipsbygging og bygnings- og konstruksjonsarbeid. Ikke minst det siste oppfattes som spesielt presserende, siden en rekke byggeprosjekter må stå ferdig til OL neste år.

Programmet er blitt kraftig kritisert som en bakdør til billig arbeidskraft fra fattigere land i Sørøst-Asia.

Historisk har Japan konsekvent opprettholdt en streng politikk mot innvandring. For ufaglærte har det vært bortimot umulig å få permanent oppholdstillatelse. Tidsbegrenset opphold når det har tjent Japan, har imidlertid ikke vært spesielt vanskelig å få til. «Kom til oss, men ikke vær her for evig» har vært gjennomgangsmelodien. 

Et slående eksempel er behandlingen av brasilianere og peruanere med japanske aner. Mens de tidlig på 1990-tallet ble ønsket velkommen til å arbeide og slå seg ned i Japan, ble de etter finanskrisen i 2008 tilbudt betaling for å dra tilbake slik at de ikke tok jobbene fra japanske arbeidere. 

Når statsminister Abe understreker at de nye visumreglene ikke skal åpne for permanent bosetting og at antall personer og lengden på opphold er begrenset, bekrefter han at denne instrumentelle oppfatningen av utenlandske arbeidere ligger fast.

I korte trekk blir det innført to nye visumkategorier. Personer uten spesiell kompetanse vil kunne søke om fem års arbeidsvisum. Disse vil ikke kunne bringe med seg familie, men vil på visse vilkår kunne søke om enda en femårsperiode. I slike tilfeller må de først forlate Japan og så søke fra sitt hjemland. På denne måten sørger de japanske myndighetene effektivt for at personer med ordinært arbeidsvisum blir avskåret fra å søke om permanent oppholdstillatelse, noe som krever ti års sammenhengende botid i Japan. 

For en mindre gruppe søkere med spesialistkompetanse stiller saken seg annerledes. Plasseres man i kategorien highly skilled professionals kan man ta med seg eventuell familie til Japan, og vil kunne søke om permanent oppholdstillatelse etter tre år.

Kritikk blir også i denne saken viftet bort.

Med flertall både i Underhuset og Overhuset, kan regjeringen i prinsippet gjøre som de vil. Kritikk blir også i denne saken viftet bort. Den spede opposisjonens fremste innvending går ut på at ordningen er mangelfullt diskutert og derfor dårlig forberedt, og at man av hensyn til de nye gjestearbeiderne bør slakke av på tempoet for implementering av vedtaket. Trass i at regjeringen hevder å ha kontroll på situasjonen og at de har tenkt på ulike tiltak for å få til en smertefri integrering, viser meningsmålinger at to tredjedeler av de spurte japanerne ikke ser behovet for å haste med å iverksette en ny innvandringslov.

Regjeringens fremste motiv er å tette igjen de akutte hullene i arbeidsmarkedet, fortrinnsvis med kroppsarbeidere i lavlønnsyrker. Når det tydelig skinner gjennom at denne gruppen ikke er velkomne som permanente innbyggere, beroliger man de mange nasjonalistiske kreftene i Abes eget parti. Disse frykter at storstilt innvandring vil undergrave det rene, singulære Japan. I deres verden er et rasemessig homogent samfunn garantisten for den sosiale harmonien som utgjør grunnpilaren i det ultrakapitalistiske landet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»