Annonse
14:54 - 20. februar 2019

Argumentene dreier seg om betegnelser og personhets

Geir Pollestads innlegg om miljøtoppene har lite mer å by på enn usaklige karikaturer.

Geir Pollestads (Sp) debattinnlegg er et skoleeksempel på personargumentasjon. Påstandene handler ikke om innholdet i den klimapolitiske debatten, men om deltagerne. Foto: Berit Roald / NTB scanpix  Berit Roald / NTB scanpix
Annonse

«Likheten mellom klimaeliten og enkelte ekstreme religiøse sektledere er stor», skriver Geir Pollestad (Sp) i Dagbladet. Han følger opp med en karikatur av miljøbevegelsen: «ikke noe [er] mer gravalvorlig og humørløst enn norske klimatopper». De er en «snever sekt» med «tungetale» og «dobbeltmoral».

Pollestads innlegg er et skoleeksempel på personargumentasjon. Påstandene handler ikke om innholdet i den klimapolitiske debatten, men om deltagerne. Argumentasjonsformen kjennetegnes av en retorisk funksjon: den skal svekke troverdigheten til personene den er rettet mot.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»