Annonse
00:00 - 16. november 2018

Machiavelli og Saudi-Arabia hinter om fremtidens politiske moral, skriver Asle Toje.

Machiavelli er på hjemmebane i Riyadh, skriver Asle Toje.

Annonse

Det var ikke bra. Malersalen i Nationaltheatret var et slags veksthus og skuespillere vekslet mellom å vanne planter og deklamere veslevoksne politiske innsikter, avbrutt av allsang av Kaptein Sabeltanns kjenningsmelodi. 2016-oppsetningen av Machiavellis Fyrsten ville bruke boken som prisme på norsk politikk. Ikke lett, for det er bedre å være elsket enn fryktet her til lands. Naturligvis har Norge tidvis machiavelliske trekk, men det handler mest om hvordan mediene brukes til å felle motstandere og rivaler forfremmes til irrelevans. Slike subtile mørkekunster ligger ikke for norske kulturarbeidere, mer for grå eminenser som Alistair McAlpine. Sistnevnte har skrevet en kostelig praktisk-machiavellisk lærebok.

Det sies ofte at Niccolò Machiavelli er «misforstått». Det er rart, for boken Fyrsten er like tvetydig som en hammer. Dens virkefelt er beskrevet i følgebrevet fra 1513: «Jeg drøfter hva et fyrstedømme er, […] hvordan man vinner det, hvordan det bevares og hvordan det skusles bort. […] Skriftet burde være velkomment for en fyrste, særlig for en som nylig er blitt det.»

33-åringen Mohamed bin Salman (MbS) er nylig blitt fyrste. For faren hans, kong Salman, er gammel, syk og dement, mens kronprinsen er utålmodig, ambisiøs og maktsyk. Hans vei til makten er som tatt ut av Fyrsten. Boken ble først oversatt til arabisk på 1800-tallet men er kjernepensum for aspirerende despoter. Midtøsten er Machiavellis hjemmebane.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»