Annonse
00:00 - 30. november 2018

Forfattere med minoritetsbakgrunn risikerer at verkene deres ikke tas seriøst, skriver Sumaya Jirde Ali.

Forfattere med minoritetsbakgrunn risikerer at verkene deres ikke tas seriøst, skriver Sumaya Jirde Ali.

Annonse

Ti år etter Mangfoldsåret 2008 er norske forlag like homogene som det de var på 50-tallet, meldte Morgenbladet tidligere i år. 6 av 601 ansatte har ikke-vestlige navn. Videre vet vi at altfor mange bøker utgis årlig, ifølge Forleggerforeningen var det 55 797 bøker i alle bokgrupper i 2017, og norsk litteraturverden er som kjent en liten boble hvor (nesten) alle kjenner alle: Redaktøren min i Aschehoug er også redaktør for min redaktør i Samlaget.

De som rusler i litteraturoffentlighetens korridorer, har som oftest likt sosioøkonomisk utgangspunkt. Altså, når norske kritikere både fødes og oppfostres i omgivelser hvor de fleste både tenker og ser med det samme blikket sosialt, kulturelt, politisk og geografisk, vil dette selvsagt farge det kritiske blikket.

Det første trikset som bidrar til å snevre inn kritikken, er kategorisk inndeling av litteratur. Bokanmelder i Dag og Tid Merete Røsvik Granlund skrev om Zeshan Shakars oppvekstroman Tante Ulrikkes vei: «Her har vi ikkje berre ein sterk debutroman, men også kanskje den store, norske innvandrarromanen som med jamne mellomrom har vore etterlyst.» Betegnelsen innvandrerroman er også blitt brukt om Khalid Hussains Pakkis (1986) og Jonas Hassen Khemiris Et Øye Rødt (2005). Jeg vet gjennom forlagsvenner om alt snakket rundt den store norske innvandreromanen. Men ingen snakker om hvilke kriterier som gjør en innvandrerroman til en innvandrerroman. Må den være skrevet av en innvandrer? Må det være en roman med en eller flere karakterer som prater gebrokkent norsk, eller har typiske innvandrernavn? Kritikere og andre som bruker betegnelsen, forklarer aldri for allmennheten hva de konkret legger i begrepet, og hvorfor det er relevant for verket som anmeldes.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»
«Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer.»
«At et samlet fagmiljø kritiserer loven, bør få alle varsellamper til å ringe.»