Annonse
09:22 - 07. oktober 2018

Vulvadialoger

Det er ikke noe privat over det som sitter mellom bena mine. Snarere er hun et offentlig anliggende, underlagt diskusjon, inspeksjon, konformitet, skriver Nora Mehsen.

Illustrasjon: Hilde Atalanta / The Vulva Gallery The Vulva Gallery
Annonse

Jeg sprer bena og registrerer at han setter i gang med det innøvde ritualet, spør meg hvorfor jeg har kommet til ham (ja, for det er jeg som har kommet til ham), hvor lenge jeg har tenkt på dette (i noen år, det tok litt tid før jeg forsto at jeg var feil), om det skyldes all mediedekningen (jeg lyver og sier «nei»).

Tungen føres mot munnvikene og legger igjen et lag av seig væske i hver ende, munnens støtvise bevegelser idet han former ord om at «jeg gjør det ikke hvis folk tror at det kan få dem til å bli lykkelige, dette er ikke en quick fix» og «jeg har avslått så mange jenter som har sett fullstendig normale ut, forfengelighet er ikke en gyldig grunn» og «medisinsk indikasjon er et prinsipp jeg setter høyt» og «la oss sette i gang». Leppene mine, begge settene av dem, har lyst på tilsvar, «men å føle seg stygg er vel ikke en medisinsk indikasjon» og «skjønnhetstyranniet får kvinner til å hate seg selv», mens jeg undrer over hvem av oss som er den egentlige tyrannen – han som vil ta imot lappene mine for å gjøre meg mindre eller jeg som vil legge igjen lappene mine for å bli mindre. For det er det det handler om, jeg tar for stor plass. Han peker på sengen og ber meg ta av meg klærne, jeg lystrer, han forteller meg at jeg skal skille lårene, jeg lystrer, han begynner å ta på meg, jeg tier, han tar frem et fotoapparatet og dokumenterer meg, jeg tier. Den eneste langfingeren hun kan vise tilbake, er at jeg ikke har barbert meg, «ikke tro at jeg har prøvd å gjøre meg fin for deg ».

Som alle andre biologiske kvinner forsto jeg tidlig at kroppen min kunne detonere. For mellom bena mine fantes en skjør blomst i forkledning, livsfarlig. To sett med øyne som voktet dens helligdom, ment å plukkes av mannen de trodde jeg en dag skulle tilhøre. Jeg plukket den selv da jeg var 12. Madrassen var åstedet, jeg buktet meg der i et øyeblikk eller to, før det gikk opp for meg hvor mye jeg skjemtes over å omslutte meg selv. Mikke Mus-lampen stirret på meg under hele akten.

«Privaten», ble hun kalt i samtaler med min mor, de gangene det var nødvendig å henvise til den ved navn. Men det er ikke noe privat over det som sitter mellom bena mine. Snarere er hun et offentlig anliggende, underlagt diskusjon, inspeksjon, konformitet.

Slik er tingenes tilstand. Vulvaen min får aldri gjøre monologer, ingen sin får. For hver gang hun forsøker å prate, blir hun fortalt at hun skal sitte pent, komme på kommando, tie frem til da. Fitta mi er i konstant dialog – med samfunnet, det mannlige blikket, kvinner som er vant til at menn ser på dem, meg selv. Som regel blir hun ulykkelig av alle disse samtalene, men nå er hun også forbannet. Vreden med skjeden, det er det dette handler om. Og jeg er virkelig rasende over at jeg har fått banket det inn i lemmene mine at jeg skulle hate kroppen min som barn, som tenåring, som ung voksen, voksen, og senere i livet – som middelaldrende, gammel. Jeg er rasende over at fitta mi skal tilhøre alle andre enn meg selv. Men det er ikke enkelt å være sinna, all den tid kvinner er omsluttet av et lolitansk imperativ der kjønnslig mangfold blir ansett som patologi. Alle vet at et vakkert underliv er et ungt underliv, og at et ungt underliv er et behersket underliv. De kosmetiske kirurgene vet det, pornofilmskaperne vet det, naturfagsboken vet det, reklamebransjen vet det, populærkulturen vet det, og dermed vet også jeg. Ekspertveldet som forvalter denne sannheten sørger for at jeg er klar over at jeg er feilvare, « hvordan våger du å ta plass ».

Vulvaen min får aldri gjøre monologer, ingen sin får.

Ambivalensen i å være klar over de patrikapitalistiske kreftene som er i spill, samtidig som vi tyranniserer oss selv til å bli verdige nok til å begjæres, faller mange kvinner tungt for brystet. Sexismens anatomi er blitt en integrert del av oss, og som resultat må vi gjennomføre løpende forhandlinger om når vi skal gi etter eller gjøre motstand, gjøre opprør eller være føyelige.

Slik er det å være både subjekt og objekt, å gjøre ting og bli gjort ting på.

Slik kan jeg gå i 8. mars-tog og holde opp faner som feirer kropper i alt deres mangfold – «la fitta flagre» – mens sannheten er at fitta mi flagrer og at jeg ikke liker det.

Slik er det å feile dobbelt – først som kvinne, deretter som feminist.

Så hvordan kan man klandres når formaningene forsøker å kryste deg sammen, horisontalt og vertikalt? For klamheten tar grep om deg via blikkene du får av dine medmennesker, så vel som gjennom det umenneskelige og institusjonaliserte blikket – begge ender opp med å bli ditt eget. Min oppgave, kvinners oppgave, går følgelig ut på å irettesette irettesettelsen av våre kropper, ikke utelukkende gjennom å plassere skyld og skam der de hører hjemme, men ved å omkalfatre skjønnhet på et vis som gjør at den får et radikalt potensial. En rekke feministiske prosjekter i vår egen samtid utforsker det ambivalente og risikofylte ved å frigjøre kropp med mer kropp, som vi snart skal komme nærmere inn på. Det som er klart, er at nye tider ikke nødvendigvis er synonymt med mindre undertrykking, men snarere nye former for undertrykking – patriarkatet er en seig og parasittisk maktform, kjent for å penetrere miljøet det opererer i.

Så hva bør en kvinne gjøre? Vel. Fordi fitta mi ser ut til å tilhøre alle andre enn meg selv, er jeg nødt til å gjenerobre mitt eget kjønnsorgan, å gjøre vulvaen min til et hjem, innredet etter mine egne preferanser. Det finnes flere måter en kvinne kan svare på dialogen hun og hennes kropp er nødt til å ha med normene som er forplantet i den. Ett alternativ er å legge seg på et metallbord og spre bena dine for en autoritet, som regel en mann, som har ferdighetene som trengs for lage orden. Man skal ikke kimse av denne løsningen, da man tross alt ikke kan flykte fra kulturen man selv eksisterer i. Det er også viktig å understreke at dette ikke gjør kvinner til lettlurte marionetter underlagt patriarkatets tjeneste, men til kulturforhandlere som navigerer i det landskapet de er klar over at de befinner seg i. Og jeg er overbevist om at lykke kan oppnås for noen gjennom å slutte å kjempe imot formaningene vi kontinuerlig står overfor, og bare gi etter. Myndiggjøring er et kontekstuelt spørsmål, selv om det smerter meg at selvtukt blir rammet inn som individuelle valg og girl power-retorikk. Alle er ikke skapt for å gjøre motstand, eller omformulert: de fleste av oss er laget for medstand. Å tro at vi kan fristille oss fra samfunnets fortelling om hvem som kroppsliggjør vulval skjønnhet er et utopisk scenario, til lite nytte for den individuelle kvinne som forsøker å manøvrere mellom mantraene om at hun skal elske sin kropp, hate den, elske den, hate den, og så videre. Ambivalensen er dog et viktig poeng: Fitter er ikke rene åsteder for hverken undertrykkelse eller myndiggjøring. Snarere inngår de i dynamikk der både disiplinerende praksiser og utøving av motstand ånder på samme tid og i et symbiotisk forhold til hverandre. Kvinner kan dermed aldri unnslippe estetikkens normaliserende og standardiserende anliggende. Samtidig kan vi forvalte våre kropper på måter som skaper uorden og dermed avføder nye posisjoner som kan besittes.

Flere av forsøkene på å skape uorden i dag handler om å synliggjøre det reelle kroppslige mangfoldet som blir filtrert ut av kulturen vår – fitter det skal gjøre vondt å legge øynene på. Her ser vi også at teknologi spiller en viktig rolle i lyssettelsen av det tidligere mørklagte, gjennom verktøy som eksempelvis fotografering, bildedeling og digital illustrasjon. Sosiale medier har vokst frem til å bli en rik og kompleks arena hvor mennesker kan yte motstand mot den dominerende singulære fortellingen om normalitet og skjønnhet. Instagram-kontoer som The Vulva Gallery, som illustratøren Hilde Atalanta står bak, er et eksempel på dette. Som en motreaksjon på fremveksten av kosmetiske inngrep på kvinners kjønnsorganer – hvor kjønnsleppekirurgi nå troner som det raskest voksende i verden – ønsket Atalanta å vise frem den naturlige variasjonen i vulvaers form, størrelse, fargespekter og behåring. Gjennom å motta innsendte bilder fra mennesker av alle kjønn som er i besittelse av en vulva, utformer Atalanta en illustrasjon som hun deretter publiserer på Instagram-kontoen. Hennes nærmere 200 000 følgere samles så i et digitalt fellesskap, der hver fitte som legges ut (re)konfigureres inn i en forståelsesramme som «vakker». Fremgangsmetoden for dette opprøret er enkel, på grensen til banal – «slik ser du, jeg, vi ut» – men det besitter like fullt et revolusjonerende potensial. Representasjon betyr noe.

Buck Angel sin aktivisme er et annet eksempel på insisteringen på et større kjønnslig mangfold. Gjennom hans synlighet på ulike plattformer – blant annet i pornobransjen – demonstrerer han ulike veier til selvaksept og at kjønn og seksualitet er flytende konsepter. En forventning mange transpersoner møter på, er at man skal bevege seg fra en bestemt kroppslig virkelighet til en annen, etter et binært prinsipp om hva som konstituerer som «kvinne» og «mann». Ved hjelp av medisinsk teknologi har Angels kropp gjennomgått flere endringer som harmoniserer med hans egen kjønnsidentitet. Fitta si har han ikke hatt behov for å gjøre noe med. Snarere understreker han hvilken stolthet og glede han føler over vulvaen sin, og at dens tilstedeværelse ikke rokker ved hans posisjon som mann. En provoserende ytring og en provoserende legemlig situasjon for mange mennesker, noe all hetsen og hatet han får vitner om. Men det at han velger å artikulere sitt kroppslige faktum, tross kostnadene han står overfor ved å tale, skaper en sårt tiltrengt uorden som gagner oss alle. Uavhengig av hva vi måtte ha mellom bena.

I samtidspopulærkulturen ser vi også at flere kvinnelige musikere tar plass med feministiske budskap. Motstand demokratiseres på nye vis, med alle de frukter og all den risiko det innebærer. Et nylig eksempel er Janelle Monáe, hvis sang «Pynk» har skapt furore. «Pynk», ikke «pink», fordi det strebes etter en skeivgjøring av det feminine, en måte å gjøre den romsligere på der det opereres litt utenfor rammen av det etablerte. Dog ikke så mye at prosjektet ikke kan puste på samme plattform som pengemakten og nå ut til et massepublikum. I musikkvideoen til sangen bærer Monáe vulvainspirerte slengbukser, flamboyante og ikke-unnskyldende. Buksenes folder breier seg ut og tar plass, og – kunststykket – de fremstår som tiltalende. Motstand i dette formatet – artikulert av en svart, skeiv kvinne i USA, og etter den dominante kulturens kapitalistiske spilleregler, er talende for tiden vi lever i. Black lives matter, kvinnekamp, skeiv rettighetskamp – det er ikke tilfeldig at de marginalisertes fortellinger siver inn i populærkulturen og formerer seg innenfor dens logikk på akkurat de måtene vi ser i dag. Den dominante kulturen blir ikke truet gjennom denne typen virksomhet, men det skapes allikevel alternative fortellinger, litt på siden av den som vanligvis fortelles.

Det kan være intuitivt å heve øyenbrynene og spørre seg hva som egentlig står på spill i slike tilfeller – hvorvidt en spesifikk form for estetikk reproduseres, snarere enn å utfordres. Instrumentalisering av kvinnekamp og trendgjøring av likestilling og «interseksjonalitet» demonstrerer at feminisme ikke er maktkritisk i seg selv, og dermed kan tjene til et hvilket som helst formål. Samtiden vår svømmer over av praksiser der «feminisme» er blitt anvendeliggjort i et rasistisk, islamofobt, kapitalistisk, homofobt og transfobt ærend. Skjønnhetspraksiser har med andre ord potensial til å avvise en norm, reartikulere en annen, forhandle om en tredje, forsterke en fjerde, gjenføde en femte, og så videre, alt på samme tid.

For å skape et rausere rom der vulvaer av alle slag kan være og føle seg vakre, trengs det både en smal og opposisjonell revolusjon og en variant av motstand der skjønnhetsnormer og kjødsnormer dultes på gjennom massekultur. Utfordrerne må flokke seg, utvortes og innvortes, og benytte seg av de redskapene som til enhver tid er tilgjengelige. Fordi marginaliserte fitter skal og bør få breie seg ut og sitte ved bordet, heve stemmen vår på den måten vi kan, når vi kan, holde kjeft på den måten vi ønsker, men også når vi føler at vi må. Det er tung tids tale, og visst skal du måtte tie for å lese leppene mine.

Essayet er et omarbeidet utdrag fra den nye feministiske essaysamlinga Ulyd (Cappelen Damm, red. Hedda Lingaas Fossum), som ble lansert i september og inneholder essayer fra 12 skandinaviske feminister.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.