Annonse
16:31 - 01. november 2018

Jeg var med på Lolita-leken, skriver Sumaya Jirde Ali.

Jeg var med på Lolita-leken, skriver Sumaya Jirde Ali.

Annonse

Plutselig en dag begynte jentegjengen min å sitere Humbert Humberts berømte: «Lolita, light of my life, fire of my loins. My sin, my soul», og det med hjertesukk. Først etter flere drømmende samtaler om Humberts angivelige forelskelse, det hele var så enkelt som det, kom de til å innrømme at Vladimir Nabokovs Lolita slettes ikke var noen kjærlighetsroman. Og dette var viktig, merket jeg, fokuset på Humberts vakre språk og formuleringsevne, hvor høyt han elsket Lolita og så videre. Mine venninner forholdt seg ikke til hans maniske besettelse og handlinger som det de rent faktisk var. Romanens preg av bekjennelse, Humberts åpenhet og forsøk på manipulasjon av leserens bilde av hans forkvaklede syn og drifter, ble sett på som heltedåd. Og snart var jeg med på leken, leste boken på samme måte hvor jeg ukritisk kjøpte hovedrolleinnehaverens virkelighetsforståelse, tankemønster og handlinger.

Jeg innrømmer at jeg blir flau når jeg tenker på mitt første møte med Nabokovs komplekse roman om den voksne Humbert Humbert som forgriper seg på en mindreårig jente. Det er nok riktig, som det er blitt hevdet i høstens Lolita-debatt, at romanen har gitt kjøtt på benet til populariseringen av pornokategorier som «teens». Men jeg så den samme romantiseringen blant mine venninner fra sen ungdomsskole og opp til videregående.

Da jeg igjen så Lolita-filmen som kom ut i 1997, samme år som jeg ble født, merket jeg hvor oppslukt jeg ble av Humberts objektiviserende blikk på Dolores «Lolita» Haze. Jeg tror faktisk jeg ble smått forelsket i jenta, men også i øynene som romantiserte hennes barnlige, klumsete bevegelser og ord. Effekten av at Humbert sitter på definisjonsmakt nok til å ikke bare snakke fortryllende om egne lyster og behov, men også snakke på vegne av Lolita, overbeviser oss lesere og seere. Mens jeg så filmen, kjente jeg en sterkere tilhørighet til Humbert enn til Lolita, og hvor forstyrrende er ikke det? Humbert har makten til å definere hvilket bilde vi skal ha av henne: makten til å tilegne henne meninger, holdninger og handlinger hun nødvendigvis ikke har eller gjør, og på den måten rettferdiggjør han på magisk vis egne tanker og handlinger.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»