For noen år siden ba jeg Walid al-Kubaisi om å holde en tale om hans store forbilde, Henrik Wergeland, for en gruppe sekulære muslimer. Jeg husker hvordan jeg fikk gåsehud. Hans poetiske, fortellende stil beveget og inspirerte. At en irakisk flyktning snakket så glødende og innsiktsfullt om Wergeland, var i seg selv fascinerende. Samtidig ga det håp: Man kunne være en arabisk innvandrer fra Midtøsten og samtidig en norsk patriot. Inspirert av Wergeland, knyttet Walid både norsk nasjonalisme og integrering til frihetsbegrepet: Innvandrere måtte inviteres til å bli en del av den norske nasjonens drøm om frihet og likhet.
Som flyktninger fra henholdsvis Midtøsten og Balkan som har omfavnet de vestlige liberale verdiene, er det ikke helt tilfeldig at Walid og jeg fant hverandre i organisasjonen LIM. Walid kom til Norge i 1986 og har lenge nærmest alene fungert som en motvekt mot renhetsdyrkere fra muslimske miljøer. Det har kostet ham mye. Ikke bare i form av trusler og hatmeldinger, men også flere fysiske angrep. Men han snakket ikke så mye om det for å ikke demotivere andre sekulære muslimske stemmer som han banet veien for.
I desember i fjor var det Walid som inviterte meg til å holde en tale. I et slitt, men sjarmerende lokale i Kongens gate i Oslo pleide han og dikteren Erling Kittelsen å arrangere kulturkvelder med norske og arabiske dikt og sanger. Walid ba meg si noen åpningsord om kunstens og kulturens betydning for frihet og forbrødring. Min tale var overflødig. Arrangementet var i seg selv en manifestasjon av frihet og forbrødring.
Han var en unik fri sjel i norsk kulturdebatt.
Mens jeg talte, lyttet Walid oppmerksomt med sitt karakteristiske konsentrerte blikk. Budskapet mitt om at kulturer ikke er rene, men utvikles i kontakt med andre falt i smak hos ham. Etter hvert kom han bort til meg og kysset meg på hodet: «Veldig bra, kjære venn». Det var typisk Walid. Han kunne være en slugger i det offentlige ordskiftet, men personlig var han en myk og varm person. Han kunne også være veldig morsom. Den kvelden ble like rørende som den var vakker. Flere av oss visste at dette var den siste gangen Walid skulle delta i denne etter hvert tradisjonsrike og unike kulturkvelden. Kreften er nådeløs og tar ingen hensyn. Den tar også de beste blant oss.
I 2016 fikk Walid Fritt Ords honnør for sitt innsiktsfulle bidrag i norsk offentlighet i to tiår. Det var velfortjent. Han var en unik fri sjel i norsk kulturdebatt. Mens vi andre kan være livredde for å bli oppfattet feil eller bli applaudert av «feil folk», tok Walid aldri slike hensyn. Dessuten hadde han ingen betenkeligheter med å snakke med eller la seg intervjue av folk som sto langt fra ham selv verdimessig. «Vi kommer ikke videre uten ærlig dialog», sa han til meg en gang. Betydningen av dette forstår vi mer og mer i møte med økende polarisering og tribalisme.
Det er befriende å se at selv noen av hans sterkeste meningsmotstandere nå hyller hans innsats. Som for eksempel forstanderen i Rabita-moskeen, Basim Ghozlan, som skriver på Facebook at Kubaisi var en sterk stemme som utfordret mange dogmer: «Til tross for at jeg har vært og er fortsatt helt uenig med ham om mange ting, vil jeg savne hans stemme og hans engasjement.»
For den sekulære muslimske bevegelsen i Norge var Walid nærmest som en åndelig leder. På Facebook har en gruppe av oss i flere måneder utvekslet oppdateringer om Walids helse. «Nå er han innlagt på Ahus», lød en av meldingene. Senere kunne man lese: «Hei jeg snakket med Walid, han har etter forholdene bra, starter med cellegift neste uke.» Etter hvert kom det frem at alt håp er ute og at Walid har valgt å dø hjemme.
For noen uker siden tvilte jeg meg frem til et besøk hjemme hos ham for å ta farvel for siste gang. Jeg ville ikke se en så sterk mann i en så svak tilstand, men hadde samtidig et sterkt ønske om å takke ham ordentlig for vennskapet og innsatsen i ytringsfrihetens og fornuftens tjeneste. Mens han anstrengte seg for å formidle sine kloke tanker, anstrengte jeg meg for å holde tårene mine tilbake. Men igjen fikk jeg gåsehud, som den gangen han snakket om Wergeland. Som Knut Olav Åmås skriver, er Walid al-Kubaisi det nærmeste vi kommer en Wergeland i vår tid. Ved hans bortgang 31. juli er Norge blitt fattigere. Hvil i fred, broder Walid. Du kommer til å bli dypt savnet, men aldri glemt.