Annonse
00:01 - 29. juli 2018

Hva får du når du blander postmoderne kjønnsvitenskap og amerikansk kulturkrig, spør Kyrre Wathne.

Hva får du når du blander postmoderne kjønnsvitenskap med en dæsj amerikansk kulturkrig, spør Kyrre Wathne.

Annonse

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.

Alle gode forskere må være lydhøre for internasjonale impulser, og kjønnsforskere har lenge ligget i front også på dette området. Når internasjonale forskningsmiljøer gjør nye oppdagelser, er det derfor ikke overraskende at det er kjønnsforskerne som er først til å plukke dem opp her på berget. Vi får en grundig presentasjon i en fersk artikkel i Kilden, kjønnsforskningens eget nettsted.

Det viser seg at amerikanske forskere nå har avdekket at store deler av akademia er infisert av et virus, som i det skjulte har gjort nesten ubotelig skade.

Vi snakker selvsagt om kolonialisme. Arven fra kolonitiden. Holdninger og perspektiver som fortsatt holder akademia i et jerngrep, uten at vi er klar over det.

Som en liten gutt som har fått en ny dukke av sine politisk bevisste foreldre, kaster norske kjønnsforskere seg begjærlig over dette nye, spennende analyseverktøyet. Glemt er snakket om kjønn som en sosial konstruksjon, om at kjønn er noe man gjør og ikke er. «Kjønn er et kolonialt konsept», heter det nå. Patriarkatet? Glemt. Eller er det kanskje også et kolonialt konsept? Det er vanskelig å henge med på et fag i så rivende utvikling.

Men det blir verre. Kjønnsforskerne, som vi hittil har tenkt på som barrikadestormere i den gode saks tjeneste, viser seg å ha vært noen av de verste kolonialistene av dem alle. «Kolonialiteten ligger skjult i fagets kjerne», lyder den dystre diagnosen. Heldigvis er det også kjønnsforskningen som kan få oss ut av dette uføret. De har teorigrunnlaget, som det sies.

Hvordan disse kolonialistiske holdningene har klart å infisere norske akademikere er jo ikke innlysende, gitt at Norge selv var en fattig koloni som ble sendt fra den ene stormakten til den andre som en bolle med reker. Men så blir vi minnet om at nordmenn var aktive medløpere i kolonistyret av Dansk Vestindia i Karibia, formodentlig frem til 1814. Hvor sentral denne erfaringen er for norsk intellektuelt liv to hundre år senere trenger vel knapt å påpekes; sporene er over alt.

Er dette bare harmløse akademiske skøyerstreker som bør forbigås i stillhet? Kanskje. Men det er noen grunner til bekymring.

Å mene at for eksempel Tsjad er mindre utviklet enn Island er tilsynelatende rasistisk.

For det er toneangivende miljøer som stiller seg bak, med forskningslederen ved Prio i spissen. De avholdt nylig et seminar med tittelen «Decolonizing the Academy», der Meera Sabaratnam var en av foredragsholderne.

Hør hva hun sier om faget utviklingsstudier: «Hele ideen om utvikling baserer seg på at noen er utviklet, mens andre ikke er det. Dette er inspirert av en eksplisitt rasetenkning, hvor noen mennesker antas å være mer avanserte enn andre.»

Å mene at for eksempel Tsjad (barnedødelighet 127/1000) er mindre utviklet enn Island (barnedødelighet 2/1000) er altså tilsynelatende rasistisk. Det er uklart om poenget er rent semantisk (vi må finne et nytt ord for «utvikling»), eller om forvirringen går dypere. Uansett er dette en lettsindig lek med farlige ord.

Det er dessuten med en viss ærefrykt man leser en artikkel som kombinerer skjødesløse anklager om rasisme med å introdusere konseptet hvithetskritikk for et norsk publikum. Å bygge ny ideologi eksplisitt på hudfarge virker ikke akkurat som et fremskritt for antirasismen, for å si det forsiktig.

Å debattere arven fra kolonitiden er selvsagt legitimt, og dette er problemstillinger som av åpenbare grunner er levende i land som Sør-Afrika og USA. Men rammen dette settes inn i, er – og du får unnskylde kraftuttrykket – kulturelt appropriert fra en av frontene i den amerikanske kulturkrigen.

Begreper som hvithetskritikk, avkolonisering, interseksjonalitet og kulturell appropriasjon er det som kommer ut når du kjører det amerikanske rasekomplekset på 90 grader i den postmoderne vaskemaskinen. De er eksporter fra en dysfunksjonell samfunnsdebatt der høyresiden har oppgitt all kontakt med virkeligheten for lenge siden, og der venstresiden er i ferd med å konsumeres av identitetspolitikk.

Dette er ikke en modell til etterligning. Amerikanske kulturkriger er ikke våre. Forsøk på å starte dem her bør få motbør.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.