Annonse
00:00 - 19. januar 2018

Diagnosenes makt over sinnene

Eldres glemsomhet, småbarns raseriutbrudd, din og min sorgreaksjon. Vi er i ferd med å sykeliggjøre nye sider av det menneskelige uttrykk, skriver Lars Petter Grue. 

Draptomani: I 1850 ble en nyoppdaget sykdom utførlig beskrevet i det velrenommerte tidsskriftet The New Orleans Medical and Surgical Journal. Sykdommen rammet bare slaver og hadde ett primært diagnostisk symptom, ønsket om å flykte fra tjeneste eller arbeid. På bildet ser vi bomullsplukkere på en plantasje i Georgia 1895. Foto: Underwood & Underwood/Strohmeyer & Wyman /Getty Images
Annonse

Året var 1850, og legen Samuel Cartwright var sikker på at han hadde oppdaget en ny sykdom. Den rammet bare slaver og ga seg utslag i en tendens til å ville rømme fra sine eiere. Da en ny sykdom nå var oppdaget, sto han overfor det samme problemet som andre medisinske pionerer før ham. Hva slags sykdom var dette, og hva skulle han kalle den? Cartwright kunne selvsagt gjort som mange tidligere pionerer, oppkalt sykdommen etter seg selv som «Cartwrights syndrom» eller sykdom. Dette gjorde han ikke. I stedet brukte han den greske betegnelsen på rømlinger, drapetes, og koblet dette sammen med begrepet mani (raseri eller galskap) og vips, den nye diagnosen draptomani, sykdommen som fører til at en slave vil rømme fra sin eier. Den nyoppdagede sykdommen ble utførlig beskrevet i det velrenommerte tidsskriftet The New Orleans Medical and Surgical Journal. Sykdommen hadde ett primært diagnostisk symptom, ønsket om å flykte fra tjeneste eller arbeid. Sekundære symptomer var surhet og misfornøydhet, tilstander som oftest inntrådte umiddelbart før flukten. Årsaken til sykdommen var et mysterium for Cartwright, men takket være nitide observasjoner fant han ut at enkelte faktorer i omgivelsene nok hadde betydning for om sykdommen brøt ut. Han kom frem til at både slaveeiere som var «uvennlige» overfor slavene sine og eiere som var i overkant strenge, oftere enn andre opplevde at slavene fikk sykdommen. Men, påpekte han, selv ikke den mest rettferdige behandling av slaver kunne forhindre at sykdommen brøt ut og at noen likevel ville flykte. For dem forskrev Cartwright én behandling – «å piske djevelen ut av dem».

Nå kan man selvsagt innvende at det å bruke fortellingen om Cartwright som et eksempel på psykiatrisk diagnostisering er å skåre et billig poeng overfor psykiatrien. Men dette er kanskje ikke en innvending alle er enige i. For eksempel den store gruppen av våre landsmenn og -kvinner som ikke er heterofile.

Vi må huske at homofili, eller «homoseksualitet», som det gjerne het tidligere, ble diagnostisert som «sosiopatisk personlighetsforstyrrelse» helt frem til 1977. Først da ble den tatt ut av norske diagnosemanualer. I perioden frem til den ble tatt ut ble leger betalt for å behandle homofile, og forskere søkte både å finne en kur og hva som kunne være årsaken til sykdommen. Dette er kanskje ikke like kjent som at homoseksualitet først ble avkriminalisert i 1972.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

1 av 5 heltidsstudenter jobber så mye at det går ut over den tiden de bruker på studiene.
Selv om argumentet er upedagogisk, er det kanskje taktisk.