Annonse
08:35 - 17. januar 2018

Aftenpostens Stuck virker mot sin hensikt

Aftenpostens mest populære tv-serie på nett er laget for å engasjere unge nordmenn. Men Stuck feilinformerer og forsterker eldgamle stereotypier om Asia og Latin-Amerika.

Stuck: I hver episode av miniserien Stuck møter programleder Emilie Beck en eller flere jenter som står overfor dramatiske rettighetsbrudd. Her med regissør Geir Fredriksen. Foto: TV Wonder / Aftenposten
Annonse

Stuck

Nett-tv-serie produsert for Aftenposten av TV Wonder AS i samarbeid med Plan International Norge. Regi er ved Geir Fredriksen.

I første sesong (2016) reiste Emilie K. Beck (25) til Kambodsja, Vietnam og Bangladesh for å belyse konsekvensene av barneekteskap.

I sesong to (2018) besøker hun Brasil, Haiti and Nicaragua.

I 2016 lanserte Aftenposten i samarbeid med Plan Norge miniserien Stuck, hvor seeren i åtte-ti-minutters episoder følger norske Emilie Beck på reise til Bangladesh, Kambodsja og Vietnam. Der avdekker hun «mørke virkeligheter» og «gir en stemme» til kvinner som, ifølge Stuck, ikke har en. Beck møter blant annet jenter som er utsatt for barneekteskap, kidnapping og menneskehandel. Stuck var den mest sette og delte serien på Aftenpostens Facebook-side i 2016. Men Aftenpostens tilpasning til nye mediers formspråk resulterer i en problematisk gjenbruk av eldgamle stereotypier. 

I hver episode møter programleder Beck en eller flere jenter som står overfor dramatiske rettighetsbrudd. I en typisk scene fra sesong én ser vi programlederen forlate et intervju i sinne etter å ha møtt en jente på 15 år som er kidnappet som brud av en gutt på 17 år, i tråd med en lokal tradisjon. Beck blir provosert av guttens holdninger overfor kvinner, som han mener han bør kunne gjøre omtrent hva han vil med. Intervjuet avsluttes tilsynelatende og Beck utbroderer til kamera at hun ikke er vant til å få høre at kvinner ikke kan bestemme over egne liv, og lurer på hvordan denne gutten kan ha blitt oppdratt til å tro det er greit. «Det er jo tydeligvis sånn det skal være her», sier hun. Hun påstår at den unge jenta aldri vil kunne si sin mening om noe igjen. Beck ser bortover, kameraet følger blikket hennes til et hjørne hvor et dyr slaktes. «Og der hakker de opp hund!», sier hun, og vi ser et nærbilde av en hodeløs hund som slaktes. Igjen og igjen skaper serien en diskurs som tilsier at det ikke finnes en utvei for disse jentene, de er unge og fortapte, «stuck», eller fastlåst i situasjonen og kulturen de befinner seg i. En kultur som er i stor kontrast til vår. Programlederen prøver aldri å undersøke hvorfor samfunnene hun besøker er som de er, vi møter lite folk som er med på å skape endring og seeren får ikke svar som kan føre til dypere forståelse. Det vi står igjen med, er en gråtende programleder og masse, masse følelser.

Det vi står igjen med, er en gråtende programleder og masse, masse følelser.

Andre sesong åpner med at programleder Beck konstaterer at utviklingen går i riktig retning i Asia – i motsetning til Latin-Amerika, som den nye sesongen altså er viet til. Slike utsagn fyres av gjennom hele serien, uten å gi bakgrunn for påstanden. Elisa Pirir, en filmskaper fra Guatemala som er bosatt i Norge, fortalte meg nylig hvor frustrert hun er over at serien fratar latinamerikanske feminister legitimitet. Pirir kommenterte at mange av hennes venninner i Guatemala setter egne liv i fare for kvinners rettigheter hver dag. Hun skrev: «Hvorfor lar ikke Aftenposten kvinner fortelle om sin egen kamp? Vi trenger ikke flere tårer, vi trenger støtte og solidaritet. Denne serien bidrar definitivt til å skape flere stereotypier.» Hvordan kan Stuck påstå at det ikke finnes utvikling i Latin-Amerika? Stuck er en stor satsing fra Aftenposten, hvorfor forenkler de hele regioner til stereotypier?

Det underliggende problemet er at Stuck åpenbart er ment å være ensidig og enkel – en introduksjon for unge nordmenn som gjennom programleder Emilie Beck kan lære om kvinnekamp i andre land. På premierefesten for sesong to, i Oslo 4. januar, sa regissøren at et mål med Stuck er å gjøre folk sinte og slik skape et engasjement. Å fremprovosere sinne er derimot noe annet enn å gi seeren forståelse. Sinne virker fort mot sin hensikt: Å se på menn som monstre og kvinner som ofre er en provoserende forenkling av maktforhold og kjønnsroller som gjennomgående gjøres i serien. Ingen steder nevnes mulige koblinger mellom fattigdom og vold, og heller ikke mellom fattigdom og en lang kolonihistorie som førte til at rasisme og klasse-diskriminering går hånd i hånd i Latin-Amerika i dag. Sesong to av Stuck illustrerer likevel at Aftenposten tydeligvis har funnet en suksessformel for sosiale medier: Med lidelsesbilder, en gråtende utenforstående programleders første møte med noe av det fæle i verden, og korte dramatiske klipp, sikres likes, visninger og delinger.

Misforstå meg rett, serien tar opp interessante, aktuelle og viktige temaer fra verdensdeler som er svært underdekket i norske medier. I de nye episodene møter vi en seksualisert populærkultur som spores til funk-musikken i Brasil, vi ser tragiske konsekvenser av seksuell vold mot jenter i Haiti og hører om strenge abortlover som går sterkt utover gravide tenåringsjenter i Nicaragua. Problemet ligger i at Stucks formidling fra «glemte regioner» virker totalt mot sin hensikt. Mangelen på en helhetlig tilnærming gjør at sluttproduktet blir spennende – men uriktig og urettferdig overfor dem som portretteres i serien. 

Stucks formidling fra «glemte regioner» virker totalt mot sin hensikt.

Slik Stuck viser, er machismo-kultur og mangel på likestilling fortsatt et stort problem i Latin-Amerika. Men det Stuck ikke klarer å formidle, er at latinamerikanere selv kjemper mot diskriminering og vold i egne land. I funk-musikken fra Brasil finnes en feministisk bølge av kvinnelige artister som har prøvd å ta tilbake definisjonsmakten og skrevet musikk for kvinner siden 1990-tallet. Disse nevnes aldri i serien. #NiUnaMenos («ikke en kvinne mindre») er et viktig eksempel, som en av de største kvinnerettighetsbevegelsene globalt; med opphav i Argentina i 2015 spredte protestene deres seg raskt i Latin-Amerika. Kvinner og menn i hele regionen kjemper nådeløst mot vold og for likestilling hver dag. Folk tar til gatene i protest mot kvinnemord, menneskehandel og vold. Det finnes endeløse sosiale bevegelser i Latin-Amerika med lang historie. Det samme gjelder Asia. Ved å utelate informasjon om dette fremstilles kvinneskjebnene som håpløse og problemene (i Sør) som endeløse. Nyansene blir borte og det skapes en forestilling om at det ikke finnes bevissthet rundt problematikken i regionen. Unge norske seeres nyvunne engasjement for verden, som man får inntrykk av i kommentarfelt og statusoppdateringer på Facebook, er bygget på feilinformasjon og utdaterte bilder av land som faller i en simplifisert «tredje verden»-bås. Hva er poenget med dette? Jeg vil si det er her organisasjonen Plan kommer inn i bildet. Beskjeden er subtil, men klar: Vestlige organisasjoner som Plan er de eneste som kan oppnå endring gjennom bistand, mens lokal aktivisme usynliggjøres. Det er svært problematisk at Aftenposten bevisst velger denne formen i Stuck som opprettholder stereotypier og virker som et kommersielt prosjekt for Plan Norge.

Beskjeden er subtil, men klar: Vestlige organisasjoner som Plan er de eneste som kan oppnå endring, mens lokal aktivisme usynliggjøres.

En bivirkning av å utelate nyanser er den merkelige antagelsen som indirekte gjøres i Stuck om at utfordringene kvinner står ovenfor i Latin-Amerika, er i stor kontrast til «våre» problemer. Programleder Beck virker på naivt vis i sjokk over at verden kan «være så grusom» utenfor Norge. Åpenbare koblinger til vårt eget samfunn blir ignorert og forestillingen om «oss» som «ferdig» utviklet og «dem» som bakstreverske opprettholdes. De nedverdigende tekstene i funk-musikken i Brasil kan lett måle seg med russelåtene som ligger på norske topplister. Så hvorfor blir ikke Stuck kritisert mer? Hvordan kommer Aftenposten ikke bare unna med en så skjev fremstilling, men får i tillegg nominasjoner til Gullruten? 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»