Ved landets universiteter utdannes i dag psykologer som ikke vil evne å utføre sin hovedoppgave – å hjelpe folk fra alle samfunnslag og bekjempe psykiske lidelser i hele befolkningen. I økende grad ser vi at tilgangen på psykologtjenester som kan forebygge psykiske lidelser og arbeidsevne, avhenger av sosioøkonomisk status.
Stortinget vedtok 8. juni i år å lovfeste at alle kommunale helse- og omsorgstjenester må ansette psykologer fra 2020. Kommunenes psykologer skal være et kortvarig lavterskeltilbud for dem som ønsker behandling av milde og moderate psykiske lidelser. Det er gratis og krever ingen henvisning. I tillegg til å behandle tidligere i sykdomsforløpet, skal psykologene i kommunen gjøre psykisk helse til en likeverdig del av folkehelsearbeidet, og nå ut til alle gjennom universelt forebyggende arbeid. Dessverre viser rapporter og undersøkelser fra Sintef og Helsedirektoratet at psykologer i liten grad evner å nå ut til dem som ikke selv henvender seg for hjelp. I 2013 evaluerte Sintef et forsøk med psykologer i kommunen. De fant at, til tross for modellforsøkets mål og psykologenes eget ønske om å styrke folkehelserettet arbeid, ble psykologene først og fremst benyttet i behandling av enkeltpersoner.
Da Helsedirektoratet i år la frem rapporter fra kommuner som hadde psykolog gjennom tilskuddsmidler, kom det frem at 18 prosent av arbeidstiden var rettet inn mot helsefremmende og forebyggende arbeid. Hvor mye tid som brukes på universelt forebyggende arbeid, finnes det ingen tall på. Hvorvidt denne rapporteringen gjenspeiler virkeligheten for kommunenes psykologer er høyst usikkert. I en hverdag med økende antall henvendelser fra personer som ønsker rask hjelp med psykiske vansker, vil mange psykologer oppleve at folkehelsearbeidet – som på ingen måte gir umiddelbar, målbar effekt – nedprioriteres. Allerede eksisterende vansker får det meste av oppmerksomheten, mens mulige årsaker til vanskene blir liggende uadressert. I en tid hvor stadig flere søker hjelp, er det for dårlig tid.
De mest trengende står uten tidlig nok – og god nok – hjelp.
Tilbud som har til hensikt å hjelpe folk med begynnende psykiske vansker, når i liten grad ut til et representativt utvalg av dem som lider, ifølge erfaringer fra kommunene. Da Folkehelseinstituttet evaluerte lavterskeltilbudet «Rask psykisk helsehjelp», kom det frem at 45 prosent av dem som oppsøkte tjenestene hadde høyere utdanning. Når vi vet at om lag 30 prosent av Norges befolkning har høyere utdanning, og at denne gruppen generelt er mindre utsatt for psykiske helseplager, tyder det på at psykologer i lavterskeltjenester løfter frem de ressurssterke. De mest trengende står uten tidlig nok – og god nok – hjelp.
Fra epidemiologien vet vi at sosioøkonomisk status og psykiske lidelser henger sammen. Personer med lav utdanning og inntekt oppsøker sjeldnere psykisk helsehjelp når symptomer melder seg, av mange og sammensatte grunner. Jo lenger man unnlater å gripe inn, jo større og mer ødeleggende blir plagene. Når disse først kommer til behandling i de kommunale tjenestene, får de derfor ofte mindre utbytte av hjelpen, prognosene blir dårligere og behandlingstiden lengre. Som et resultat av sen intervensjon og dårlig utbytte av behandling i kommunale tjenester, må de oftest overføres til den statlige spesialisthelsetjenesten, hvor de beslaglegger betydelige ressurser. Her kreves det henvisning for å få hjelp, og terskelen for behandling er høy, uavhengig av om det dreier seg om voksne eller barn.
---
Mental helse
Ferdigutdannede psykologer arbeider i dag i kommunehelse-tjenesten og spesialisthelsetjenesten samt øvrige deler av arbeidslivet.
Stortinget har vedtatt at alle kommuner skal ha psykolog fra 2020, for å forebygge og fange opp fysiske og psykiske lidelser i en tidlig fase.
Stadig flere kjøper seg privat psykologtid, viser tall fra Norsk psykologforening.
---
Det offentlige tilbudet utfylles av et raskt voksende marked av private psykologfirmaer, som ikke har inntakskriterier og kan gi deg time på dagen. Private aktører med en klar kommersiell profil er bare tilgjengelig for ressurssterke mennesker som har råd til å betale den høye prisen. Når private aktører utgjør en stadig større andel av tilbudet, bidrar det til at formidlingen av psykologressurser blir enda skjevere.
Gjennom ulike kanaler formidler de private aktørene at «alle» kan ha utbytte av psykologsamtaler, enten det dreier seg om stress, prestasjonsangst, ønske om bedre selvfølelse eller sunnere relasjoner. På denne måten bidrar de til å gjøre en rekke individuelle og allmenne utfordringer til gjenstand for psykologisk behandling blant et begrenset utvalg i befolkningen. En slik skjevdistribuert medikalisering trenger ikke utelukkende å handle om en slags profesjonell imperialisme hvor psykologene forsøker å tre sykdom over hodene på folk. Når stadig flere nordmenn oppsøker tjenester hvor de kan få hjelp med ovennevnte problemområder på et tidlig tidspunkt, ligger det mest sannsynlig et helt reelt, egenopplevd behov bak. Men vi må anta at dem som unnlater å søke hjelp tidlig, har et minst like sterkt behov, men at økonomi, måten tjenestene er organisert på og andre foreløpig ukjente faktorer gjør det vanskeligere for dem å komme til. De utvikler da også sterkere psykiske helseplager – som belaster både dem selv og samfunnet mer. Tjenestene skal være for «folk flest», men er det i realiteten ikke.
Opphopningen av personer med lav sosioøkonomisk status i spesialisthelsetjenesten, og en tilsvarende høy andel av personer med høy sosioøkonomisk status i lavterskeltilbudet, viser hvordan organiseringen av hjelpeapparatet, sammen med psykologers arbeidsmetode, systematisk diskriminerer dem som strever aller mest med å fungere.
For den mindre privilegerte befolkningsgruppen må vi anta at noe utenfor individene skaper et større behov for hjelp. Når skjevfordelingen er der i utgangspunktet, og dernest forsterkes av systemet, er det all grunn til å finne alternative måter å arbeide på. Vi må nå bredere ut, få bukt med psykiske helseplager og få en mer jevnbyrdig helsetjeneste. En slik omdreining er imidlertid vanskelig å gjennomføre med en profesjon som først og fremst består av klinikere, som prioriterer behandling fremfor forebyggende folkehelsearbeid.
Det er på høy tid at utdanningsinstitusjonene, psykologforeninger, arbeidsgivere og andre involverte parter anerkjenner klasseforskjellene. Riktignok er ulikhet et hovedsatsningsområde for Norsk Psykologforening i perioden 2016–2019, men de problematiserer hverken mangelen på universelle tiltak eller hvordan tjenestene skjevfordeles. I stedet for å bøte på problemet med stadig flere og mer omfattende tjenester, må vi til bunns i hva som skaper og opprettholder ulikhetene.