Annonse
20:00 - 01. september 2016

Robotomsorg

Når jeg ser humanoiden Atlas som vakler av gårde, pipler det noe som ligner følelser i meg, skriver Cathrine Knudsen.

Med kamera i øynene: Omsorgsroboten Alice blir plassert hos eldre som bor alene. Forskerne har funnet ut at hun for all del ikke må spørre om ensomhet, da faller humøret hos den gamle. Foto: Ik ben Alice - KeyDocs / NCRV
Annonse

Jeg er blant dem som er offer for avspaltethet. Følelsene mine er ofte på avveie, har helt feil styrke, de når ikke frem når de burde. De kan opptre sterkt overfor noe som ikke fortjener dem, og er slått av overfor noe eller noen som burde få dem. Følelsene kan gripe om det eneste som er tilgjengelig. Følelsene er der som muligheter, de kan fylles med så mange former, og hvis følelsene er utsultet, kaster de seg over hva som helst. Eller?

Jeg har alltid hatt en tiltrekning mot humanoider, androider, og andre emosjonelle roboter, eller tankene på hva dette er, på hva vi vil med roboter. Vi vet kanskje ikke. På samme måte som vi ikke vet hva vi vil med begjæret.

De siste årene har jeg sett et stort antall robotsnutter på Youtube. På forskjellige språk, fra institusjoner og universiteter og teknologimesser i Japan, USA, Frankrike, Nederland, Korea, Kina. Men jeg har aldri sett en humanoid robot i virkeligheten. Så jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagere hvis jeg satt tett inntil en android, for eksempel Actroid F eller en av hennes etterfølgere. Antagelig er det sterkere enn jeg kan forestille meg. Hun har et «varmt» ansiktsuttrykk, hun utstråler empati, uegennyttighet, interesse, og er slående vakker.

 

Jo mer lik roboten tilsynelatende kan bli mennesket, desto mer fremmed blir den for oss. Det ligger innebygget et slags sjokk i den, om at det som for noen øyeblikk kan fremtre som et menneske, som om vi har fanget essensen i det menneskelige, er noe helt annet. Den er noe helt fremmed, som er laget av mennesker. Slik utvider mennesket seg selv ved å lage den, og fjerner seg mer fra roboten, jo mer avansert den er. For vi ser hvor uoppnåelig det kan virke å få til selve det menneskelige, selv om roboten er prikk lik et menneske ytre sett. Den har et tomt blikk. Den har repetitive bevegelser, et repertoar som har for få variable.

Men roboten har nærvær. Skaperne av Actroid F forteller at de savnet den da den noen uker ble lånt bort og ikke var på kontoret. Vi ble vant til at den var her, sier de i en informasjonsfilm fra universitetet i Osaka, – den satt her, det var som om noen forsvant.

Hun har et «varmt» ansiktsuttrykk, hun utstråler empati, uegennyttighet, interesse, og er slående vakker.

Når den greier å skape et savn, kan man også anta at den greier å dekke et savn. Actroid F er laget i både en mannlig og kvinnelig utgave. «Kan jeg ta et bilde med deg?» Den er programmert til å imitere deg, dine ansiktsuttrykk, og bevegelser, så når du har vært en stund sammen med den, vil du mer og mer kjenne igjen «deg» i den.

Ved små forskyvninger kan den bli det ene og det andre, det er merkelig hvor lite som skal til før vi oppfatter at roboten er «en annen». De to robotene i informasjonsfilmen sitter og snakker sammen, den ene er kvinne og den andre mann. Kvinnen er kledd i hvitt og rosa, antrekket gir assosiasjoner til løstsittende pleierklær. Mannen er også pen og velpleid. De genererer en samtale seg i mellom. Et av utsagnene som høres, er «kan jeg ta et bilde med deg?» Vi ser disse to robotene som to forskjellige robotindivider som snakker sammen. Den ene er mann, den andre kvinne. Vi ser dem som forskjellige og kjønnede. Så får vi vite at det er den samme roboten, bare at «mannen» og «kvinnen» har forskjellige parykker, og de er sminket litt forskjellig.

Men følelsesroboter trenger ikke å se ut som mennesker. Det fungerer overraskende bra med små roboter, som ikke ser ut som mennesker, ikke har myk hud eller hår, og heller ikke er laget dyrelignende. Det går bra å utforme roboter på under halvmeteren med hardplastutseende, hvis den har stemme og kan svare og spørre kvalifisert og blir fylt av kunnskap om det mennesket som skal bruke den. Der den først kommer som et tabula rasa, men så fylles og innhenter og lagrer informasjon om personen den skal være der for, og når den først har etablert sine «minner», glemmer den ikke, da kan den kommunisere med ufeilbarlig presisjon. Slik kan den brukes til å holde for eksempel gamle og ensomme på plass i verden. Den greier å smette inn i følelsene til mennesker og slå på eller åpne opp for illusjonen om et vi, om et du og jeg. «Kan jeg ta et bilde med deg?» Du finnes. Jeg finnes. Det å «ta et bilde» er jo nettopp en idealisert kopi av virkelighet, og således så nærliggende for roboten. Å ta det levende og lage noe ikke-levende som skal brukes som representasjon. Slik blir det produsert et «minne» som angår både dem og roboten. Som skal få oss til å glemme ensomhet, som skal få oss til å føle tilhørighet.

 

Omsorgsroboter

  • Roboter som er utviklet for å tilby hjelp og omsorg til for eksempel eldre eller handikappede. Denne industrien er i sterk vekst på verdensbasis, både når det gjelder teknologisk utvikling og konkret bruk – med Japan i tet.
  • I Europa har forskere ved prosjektet Robot-Era nylig brukt fire år (2012–2015) på verdens så langt største studie av hvordan robothjelp til eldre fungerer i praksis. Forskningsprosjektet er støttet av EU, som også blant annet har gitt fire millioner euro til Mario, en gruppe som utvikler robot-ledsagere til mennesker med demens.

Kilder: Bloomberg, Robot-Era, IFR

Det som først virker som en stor diversitet av roboter, er egentlig snakk om en håndfull prototyper, som så opptrer i varianter, under forskjellige navn med forskjellige dataprogrammer installert for å brukes i forskjellige sammenhenger. For eksempel Nao, som også like gjerne kan være Zora.

Hvis den heter Zora, er den utplassert på et sted der det trengs noe mer enn det som er der, et sted hvor det er underskudd på glede og liv, der denne roboten skal tilføre noe, der den skal høyne omsorgsnivået. Sannsynligvis befinner den seg på en institusjon, der den skal live opp en gruppe blasse, gamle mennesker som sitter sammenfalne på stoler og i rullestoler med pleiere i nærheten. Zora, en Zorgrobot, kan jeg lese i nederlandske klipp som blant annet Microsoft Innovation Center har lagt ut. De gamle har ansiktsuttrykk som ser ut som de holder på å forsvinne og løses opp til luft. Der kan Zora stå på et bord og snakke med den muntre stemmen sin og gjøre øvelser med den vesle «kroppen» sin, som er i glatt, skinnende plast, med røde eller blå detaljer, under halvmeteren høy. De gamle skal forsøke å gjøre de samme bevegelsene som Zora. De strekker og bøyer på armene så godt det lar seg gjøre, og bak dem står unge pleiere og smiler og kommer med oppmuntrende ord. Pleierne opptrer som mellomledd for at de pleietrengende skal få kontakt med roboten, for at de skal etablere en forbindelse med roboten og forholde seg til den som noe som «er». Pleierne er jo der også, men nå står de altså passive en halv meter bak ryggen til de gamle, mens roboten som gjør øvelser på bordet, har deres fulle oppmerksomhet. Er neste skritt å trekke seg mer tilbake og la roboten fylle en større del av den tiden de til nå har tilbrakt tett på de eldre? Eller er det meningen at de bare skal være slik sammen, vendt mot roboten, som da skal løfte hele samværet over i noe mer? For hvorfor står ikke bare en av pleierne der foran på gulvet og gjør øvelsene med sin levende kropp?

 

Det må være en plan her. Dette er nok ledd i en slags tilvenning til roboten, en tilvenning til en ny situasjon. Slik som barn som skal over i en ny omsorgssituasjon når foreldrene skal fylle tiden med et yrke, noe som tar foreldrene vekk fra barnet. Barnet har noen dagers, kanskje en uke eller mer, tilvenning, der foreldrene gradvis forsvinner mer og mer og de plutselig er overlatt til fremmede voksne, som de skal ha blitt såpas fortrolige med i løpet av disse tilvenningsdagene, at de holder ut det som er den nye omsorgssituasjonen. Slik at det blir det vanlige, og at det fra da av er eksklusivt å tilbringe en hverdag med foreldrene, noe som skal være forbeholdt ferier og fridager.

Disse gamle er i en omsorgssituasjon der de er overlatt til andre. De er overlatt til ukjente voksne, til i begynnelsen ukjente mennesker i samme generasjon som deres barn og barnebarn. Mange av dem er de blitt kjent med, samtidig som omsorgsarbeiderne stadig byttes ut. Disse menneskene er overlatt til seg selv og til et omsorgsapparat, der også deres voksne barn inngår, der de stikker innom og ordner ett og annet og setter seg ned og prater med dem noen ganger i måneden.

Så hva er det vi vil dem med disse robotene? Det skal være et nytt og bedre substitutt for noe, det er iallfall bedre enn beroligende medisiner, blir det sagt insisterende i filmsnuttene. Det lindrer, det skal få dem til å glemme noe av sorgen ved å leve uten å delta. Roboten blir brakt til dem av handlende mennesker, hele dette systemet som sysselsetter folk i sin beste alder. Det er samfunnets omsorg og kjærlighet som nedfelles i disse robotene, disse Zorgrobotene. De er omtanke, de er teknologisk omtanke.

Vi innrømmer at de gamle lider under sin ensomhet, men vi makter ikke å gjøre noe med det. Hva skulle vi gjort i stedet for å plassere roboten ved siden av den gamle kvinnen? Vi tør ikke å tenke på det. Vi orker ikke tanken på å være der selv, eller, det er bare helt utenkelig å leve sammen med våre eldre. Vi fortrenger at det er vi som en dag skal ut på denne måten. Eller, det er kanskje derfor vi ikke orker å tilbringe så mye tid der, fordi vi ikke vil vite hvordan det er, vi er redde for å bli smittet av ensomhetsfølelse. Men roboten er upåvirkelig. Det er dens fremste egenskap. Den kan være fullt og helt omsorg, den kan tre inn som omsorg fordi den er upåvirkelig, det er paradokset.

 

Vi er redde for å bli smittet av ensomhetsfølelse. Men roboten er upåvirkelig.

Roboten er den samme hele tiden. Slik finnes ikke døden i den. Roboten er alt annet enn dødelig. Det er derfor den er tiltrekkende, vi kan lage noe som ser skinn-dødelig ut, tangere døden, eller peke nese til døden ved å vise frem et skaperverk som tilsynelatende er så tett opp til livet, men aldri kan komme i nærheten av døden. Det er dette som er mystikken. Den er der eller er ikke der.

Zora, en Zorgrobot. Ja, når jeg sier ordet inne i meg, eller når ordet sier seg selv inne i meg, kan jeg ikke unngå å høre den åpenbare sorgen i det, på mitt språk. En sorgrobot. Og sorg ligger jo allerede innbakt i omsorg, som en konstant sorg vi prøver å omgå, eller omgjøre, eller lindre. Omsorg. En linje som tegnes opp fra vi blir født, men forsvinner ut av syne i den voksne, friske, funksjonelle perioden i livet, for så å dukke opp igjen under sykdom, når vi blir gamle, en underliggende sårbarhet like under overflaten på alle mennesker, som kan, som helst må, utløse omsorg fra andre mennesker.

Og jeg kan se at øynene til de gamle fylles av noe, de gjør det. Et slags fokus. For roboten «er». Det er det viktigste, den «er». Forholdsvis enkelt kan mennesker skape noe som «er», selv om det ikke er levende, selv om det ikke er dyr eller menneske. Og det er kanskje nettopp denne sammenlignende eksistensen som er robotens væren. Den «er» fordi det eksisterer dyr og mennesker som avskjærer dens eksistens, som dens eksistens kontinuerlig korrigeres opp mot. Det er dens ulikhet og likhet på en gang, dens «minner» om, til dels «helt lik», men allikevel motsatt, den er fornektelsen og likheten på en gang, den er nettopp menneskets ikke-væren, den er fylt av ikke-menneskelig væren, ikke-dyrisk væren, derfor blir den et mysterium. Den blir mer og mer fylt av denne ikke-menneskelige væren på tross av dens nesten naturtro menneskelighet. Særlig da, når den er på sitt mest naturtro. På denne måten aksentuerer den det menneskelige mysterium, den viser frem menneskets fortsatte guddommelighet eller ubegripelighet som tross alt finnes midt i blant oss hele tiden.

 

Alice. En omsorgsrobot. En Zorgrobot. Jeg ser klipp fra den nederlandske dokumentaren Ik ben Alice. Alice blir plassert hjemme hos eldre som bor alene. Hun har kamera i øynene. Forskerne kan se og evaluere (foran en skjerm et annet sted) hvordan de som har henne hjemme hos seg, reagerer på forskjellige utsagn roboten kommer med. Blant annet finner de ut at roboten ikke må minne de eldre på at de er ensomme, den, eller «hun» må prøve å avlede dem i deres ensomhet, og ikke bekrefte den med direkte spørsmål som «føler du deg ensom?». Det ser vi utløser et fall i humøret til den gamle kvinnen. Forskerne er enige om at de må omprogrammere, de må ta vekk muligheten for å stille slike spørsmål, for da virker Alice mot sin hensikt.

Hun blir plassert i sofaen, i oransje farge og med svart hår og store øyne. Alice har omtrent størrelsen til en baby, men er ikke ment å fremtre som et realistisk vesen, hun gir et plastaktig inntrykk, har ikke noe mykt og koseinnbydende ved seg. Ingen tekstiler, ikke gummi- og silikonoppmyket overflate. Men hår har hun. Det kan være svart, det kan være blått. Utseendet kan minne om et stort barn, ei ungjente som ser ut som hun er hentet ut fra en tegneserie.

Noen av de eldre kvinnene ser ut til å raskt etablere kontakt og forholder seg til hennes tilstedeværelse. Uansett hva hun er, så er hun. Hun sitter der i sofaen ved lampeskjermen, støttet til en myk pute, hun svarer og spør, hun viser interesse og er der for dem, hun går ikke, hun har så mye tid som de vil. En av dem blar i fotoalbumet og viser henne gamle svarthvittfotografier. Alice ser og husker og spør. Hun lagrer den familiehistorien hun nå for første gang hører, slik at hun kan bruke den i samtalene senere. Slik at hun kan komme med interesserte og relevante spørsmål.

 

Alice: Vil du gå ut?

Kvinnen: Ja, la oss gå ut.

Alice: Hvis det er det du vil.

 

Trygghet er det som er vanlig. Omsorgsroboten Alice hadde ikke noe med den gamle kvinnen å gjøre for noen dager siden, men ble plassert i sofaen hennes, og når roboten og sofaen og lampeskjermen og den eldre kvinnen er samlet i samme rom, oppstår en binding. Dens nærvær blir raskt naturalisert, som om den hører hjemme, like mye eller like lite som sofaen og lampeskjermen og persiennene og kvinnen er en enhet, tilfeldig plasserte ting og mennesker som, bare de opptrer tilstrekkelig mange ganger sammen over en viss tid, blir oppfattet som en samhørighet.

 

Menneskelig ytre: Actroid-roboten Kokoro tiltrakk seg mye oppmerksomhet på en internasjonal robot-utstilling i Tokyo, i desember 2015. Foto: Yamaguchi Haruyoshi/Corbis/Getty Images

Den kopernikanske vendingen i omsorg dette innebærer, er at den eller det eller «han» eller «hun» som sitter der, ikke føler noe for oss, ikke har omsorg for oss, ikke har empati for oss. For vi er blitt gradvis avvent, gjennom at det allerede i lengre tid – hva vil det si, et tiår, to tiår? – har foregått en forandring i hva vi forventer av andre. Allerede fra den nyfødte nå, som ligger i glasskurven med mobiltelefonen ti centimeter fra hodet, er vi blitt vant til det distraherte (omsorgs)mennesket, som må ha stadige avbrudd og fokusskifte for å holde ut. Se på hvilken som helst lekeplass, der vil du se foreldre til barn som bare har vært ett eller to år i verden, man skulle tro de var uendelig spennende for foreldrene å betrakte, at de ville suge til seg hvert minutt, og i det ene øyeblikket ser det ut som (eller er slik) at den som tar seg av barnet, moren eller faren, gir alt, de bøyer seg, setter seg ned på knærne, er med på alt av barnets påfunn, lager sandkuleis og skitner seg til og er der helt tett inntil barnet, mens de så snart det oppstår en mulighet for å vende oppmerksomheten vekk, gjør det, og lynraskt har de smarttelefonen i hånda, som om de hele tiden venter på en mulighet for å slippe unna, også når det for et øyeblikk siden så ut som de var oppslukt i kjærlig omsorg og deltagelse. Og slik kan man anta at det også er for de som er gamle og uproduktive nå, de er allerede en stund blitt mer og mer vant til at mennesker som er med dem, smetter unna så raskt de kan, at de bare kort tid greier å ha oppmerksomheten rettet mot et menneske som ikke umiddelbart gir dem noe. For de mister seg selv så lett hvis de ikke kjenner seg stimulert. De kommer raskt inn i en tilstand som gjør at de selv føler seg uproduktive hvis de bare er der helt og fullt for dette mennesket. De er blitt vant til å ikke gi seg selv dødtid, og de er blitt vant til å bruke mennesker på en annen måte. De forholder seg til det beste og det de selv trenger hos andre mennesker, digitalt og i det virkelige liv. De er ikke lenger vant til et nærvær som foregår på ett plan over lengre tid, med en person som ikke gir dem følelse av bekreftelse og velvære og noe de kan bruke i sin identitet.

Slik er grunnen blitt rådet for den omvendte omsorgen. Nå er vi klare for et omsorgsparadigme der det er disse gamle som selv produserer sin omsorg for roboten som så sendes i retur mot dem selv. Det er en rekylbevegelse via roboten. Robotene er som veltilpassede psykopater som kan lære seg empati i teorien, og som forøvrig bruker det de vet om et menneske målrettet.

Og personene som arbeider innen omsorg, de er også sin egen tids mennesker. De krever av jobben sin at den oppfyller et minimumsbehov de har for mental avlastning og velvære og fokusskifter, for at de skal ha det bra på arbeidsplassen, skal kunne bevare humøret, den kollegiale tonen og stimuleringen av sitt eget selv og identitet, som er så utsatt. Det er det de vil med roboten, den er et element som kan avbryte, ta dem ut av det som de raskt oppfatter som monotoni i langvarig menneskelig samvær.

 

Robot

  • Ordet kommer fra tsjekkisk robotnik, arbeider.
  • Uttrykket ble skapt av den tsjekkiske kunstneren Josef Čapek og gjort kjent gjennom broren Karel Čapeks skuespill R.U.R. som hadde premiere i 1921.

Jeg tar et bilde av deg, jeg legger det ut, jeg lar verden forstå at jeg elsker deg. Vise frem er kjærlighet. Jeg sitter her. Slik roboten Alice tar et bilde av familien, slik foreldre tar bilde av sine barn, det mest effektive bevis på kjærlighet, det å være den som er innpå disse menneskene og tar bildet, det er intimitet.

Øynene er tomme … den har ikke blikk. Men den har kamera. Den kan ikke virkelig se på oss. Men den kan sende videre informasjon. Og det er vi kanskje vant til nå. At andre menneskers nærvær er bortvendt, vendt mot noe annet.

Roboten må altså for all del ikke spørre «er du ensom». Den må unngå alle slike spørsmål. Den skal ikke lindre vår ensomhet, men holde oss ute av kontakt med vår ensomhet. Den skal hjelpe oss til å skjule vår ensomhet.

Til sist er det vi som har medfølelse med roboten, som ikke selv kan føle empati, men som skal representere empati. Kan det også være tegn på at vår empati er blitt svakere overfor mennesker av kjøtt og blod, en empati som er forvirret, som ikke greier å skille, som er på avveie? Medfølelsen er der, men ofte svakere eller mer vilkårlig enn før. Vi hengir oss overalt og ingen steder. På den annen side vil vi alltid ha mer empati enn roboten. Forsterker den slik vår empati? Den har ikke noe, vår vokser i styrke ved siden av dens. Og den er bedre enn ingenting. Slik er tankegangen. Man tar ut «ingenting» og tilfører noe. Det er vanskelig å protestere mot.

Det er overraskende hvor lett selv lite menneskelignende humanoider kan antenne vår medfølelse. Når jeg ser humanoiden Atlas som tråkker og vakler av gårde i snøen eller løfter og plasserer tunge pappesker, pipler det noe som ligner følelser i meg. Når esken den bærer på blir slått ut av grepet dens, når den blir dyttet hardt i ryggen med en bandykølle slik at den faller fremover og blir liggende på knærne, er det som om den tilraner seg medfølelse fra meg, selv om jeg ikke vil gi den det. For den minner svakt om noe som skulle fått min medfølelse, roboten, der den møysommelig stiller seg inn og justerer seg så den greier å reise seg igjen.

 

Cathrine Knudsen er forfatter. Nyeste bok: Manuell (2014) 

Annonse

 

 

Mer fra Ideer

«Tanken om humanisten som forvalteren av det som er mykt, dypt og høyverdig, var alltid diskutabel.»