Annonse
20:00 - 01. september 2016

Robotomsorg

Når jeg ser humanoiden Atlas som vakler av gårde, pipler det noe som ligner følelser i meg, skriver Cathrine Knudsen.

Med kamera i øynene: Omsorgsroboten Alice blir plassert hos eldre som bor alene. Forskerne har funnet ut at hun for all del ikke må spørre om ensomhet, da faller humøret hos den gamle. Foto: Ik ben Alice - KeyDocs / NCRV
Annonse

Jeg er blant dem som er offer for avspaltethet. Følelsene mine er ofte på avveie, har helt feil styrke, de når ikke frem når de burde. De kan opptre sterkt overfor noe som ikke fortjener dem, og er slått av overfor noe eller noen som burde få dem. Følelsene kan gripe om det eneste som er tilgjengelig. Følelsene er der som muligheter, de kan fylles med så mange former, og hvis følelsene er utsultet, kaster de seg over hva som helst. Eller?

Jeg har alltid hatt en tiltrekning mot humanoider, androider, og andre emosjonelle roboter, eller tankene på hva dette er, på hva vi vil med roboter. Vi vet kanskje ikke. På samme måte som vi ikke vet hva vi vil med begjæret.

De siste årene har jeg sett et stort antall robotsnutter på Youtube. På forskjellige språk, fra institusjoner og universiteter og teknologimesser i Japan, USA, Frankrike, Nederland, Korea, Kina. Men jeg har aldri sett en humanoid robot i virkeligheten. Så jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagere hvis jeg satt tett inntil en android, for eksempel Actroid F eller en av hennes etterfølgere. Antagelig er det sterkere enn jeg kan forestille meg. Hun har et «varmt» ansiktsuttrykk, hun utstråler empati, uegennyttighet, interesse, og er slående vakker.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»