Annonse
00:50 - 26. september 2014

Diagnose: Overveldelse

Å sette grenser, disiplinere seg og ignorere er blitt livsnødvendig, ellers drukner vi, skriver Sissel Gran, som her forteller om sitt eget sammenbrudd.

Foto: Julia Norlander
Annonse

NB: Dette essayet er fra 2014.

Misbegotten moon
Shine for sad young men
Let your gentle light
Guide them home tonight
All the sad young men

Hva spiller du, mamma, spør syttenåringen min. Det er Radka Toneff, sier jeg, hun synger «Ballad of the Sad Young Men». Den er så trist, klager den unge. Må du høre på den, nå som det er så pent vær?! Det er nettopp nå jeg orker å høre på den, sier jeg, fordi livet er så deilig.

Det var i juli, sommeren var på sitt varmeste og vakreste. Vi orket ikke å gjøre noe annet enn å sitte under parasollen og sløve, drikke kald saft og iskaffe og se på humlene som tumlet rundt i staudebedet. Jeg hadde ikke tid, men jeg tok meg tid, til å høre på musikk, lese, skravle med familien, ta lange kveldsbad i Hvervenbukta. Reise så lite som mulig. Vi trykket på av-knappen og bare ga oss over til langsomheten. Men det var da. Nå går det fort igjen. Mannen sykler til jobben i grålysningen, syttenåringen løper til T-banen, den eldste løper til toget. Og jeg, jeg sitter på hjemmekontoret – med klientene og skrivingen. Det kunne vært et rolig liv, og ville ha vært det, for ti år siden, men ikke nå. Hele verden kommer rett inn i rommet i ett kjør og gir meg åndenød, de tusen ubesvarte e-poster tyner konsentrasjonen, og for hver jeg besvarer eller forkaster eller lagrer, tikker det inn to nye, allehånde informasjon og forespørsler, utallige interessante linker til artikler og nettsteder. Slik er livet for de fleste. Å sette grenser, disiplinere seg og ignorere er blitt livsnødvendig, ellers drukner vi. Men hvor er forbindelsen mellom lyriker Fran Landesmans «Ballad of the Sad Young Men» og mitt tidvise pustebesvær foran skjermen? Den finnes. Det er det ørkesløse som er fellesnevneren, å bli fylt av følelsen av meningsløshet og tid som forspilles, når man ikke tar grep, men hektes på alt som flyter forbi.

 

Balladen om de triste, unge menn ble skrevet i 1959, til jazzmusikalen The Nervous Set, en intellektuell satire over datidens beat-generasjon, unge menn hvis protest og opprør var knyttet til det nonkonforme, til drikking, barliv, fri kjærlighet og poesi. Teksten handler om disse unge menns «wasted lives» og tristesse. Det siste verset, sitert ovenfor, kan leses som en slags bønn om å gi dem retning og mening, for man blir ikke lykkelig av å drive som rekved, man blir tung, mister motet, gir opp: Autumn turns the leaves to gold/Slowly dies the heart/Sad young men are growing old/That’s the cruelest part. Jeg spilte sangen om og om igjen i sommer, for jeg blir aldri trett av å høre på Radka Toneff. Hun formidler emosjonell smerte som ingen andre, for hun kjente den nok innenfra, i sitt altfor korte liv. Og her er linken til dagens tekst, en ode til de altfor mange unge, flinke, talentfulle jentene, som ifølge Novas Ungdata-undersøkelse synes at «alt er et slit». Disse unge er så langt fra femtitallets beat-generasjon som det går an å komme, likevel ser vi tegn til parallelle trekk. Den melankolske sinnstilstanden ligner. Følelsen av meningsløshet. Tretthet. Fremtidspessimisme. Handlingslammelse.

Før var dette følelser forbeholdt menn, og eliten, sier professor i idéhistorie, Karin Johannisson, i sin bok Melankolske rom. I vår tid er det de gruppene som bærer samfunnsendringen som blir slått ut, og det ser ut til å ramme unge jenter særlig hardt. De ser ut til å ha overtatt mismotets stafettpinne. De er utsatt for et massivt lykke- og vellykkethetskrav som er tungt å bære, sier hun, og så bryter de sammen under byrden. I de siste ukene har flere fortalt åpent om sine sammenbrudd, sannsynligvis til stor hjelp for mange. Jeg skal straks fortelle om mitt eget. Men først et tankekors: Jeg har veldig vondt for å akseptere at hver fjerde tenåringsjente har en psykisk lidelse som vi kan kalle depresjon. Kan vi ikke gi fenomenet dets rette navn: en plagsom, men helt normal og etter hvert farlig overveldelsesreaksjon i møte med de tusen internaliserte krav?

 

«Jeg har veldig vondt for å akseptere at hver fjerde tenåringsjente har en psykisk lidelse som vi kan kalle depresjon.»

Vi ser jo den samme reaksjonen hos voksne par i terapi, der kan vi på direkten observere slik emosjonell «flooding» i aksjon. Jeg har tidligere skrevet om «utkjefta menn». Når kona ikke gir seg, men drukner mannen i ord, tårer eller anklager, synker han bakover i sofaen med et glassaktig blikk, blir taus og slapp i kroppen. Når vi spør hva skjer i deg nå, hvisker han frem: «Jeg vet ikke, jeg kan ikke tenke, jeg har gips i hjernen, alt er håpløst, jeg blir aldri bra nok, ingenting av det jeg gjør nytter.» Reaksjonen er et resultat av å føle seg langvarig beleiret, uten løsninger i sikte, totalt avmektig. Og slik har mange unge det. De er «flooded», men forstår ikke hvorfor, for de har det jo egentlig så bra. Foreldrene er greie, de trives hjemme, skolen er ok, de ruser seg ikke, de har gode venner. Likevel snakker de om seg selv slik gamlinger på sykehjemmet gjør – å, jeg er så sliten, livet er meningsløst, jeg får ikke sove, får ikke fred. De gamle har god grunn til å klage, for de har en kropp som er utslitt etter et langt liv, og de har dessuten fremtiden bak seg, men de unge?

Hvorfor disse «langtrukne sukkene» i så mye ung velstand, spør Morgenbladets Lena Lindgren 15. august. Og hvorfor er det flest jenter som strever? Svaret på gåten, mener hun, i tillegg til krevende flinkhets- og penhets- og mestringskrav, er sosiale medier, et sted der ungdom «har slått permanent leir», og de som insisterer på at sosiale medier ikke endrer oss og har innvirkning på vår selvoppfatning og vår identitetsopplevelse, formidler «en holdning som ikke er særlig nysgjerrig på sin egen samtid». Jeg er enig. Her trengs mer forskning. Men noe vet vi allerede, og her har Lena Lindgren et stort poeng når hun viser til Michel Foucaults idé om panoptikon, dette å være konstant synlig, en idé som springer ut av myten om den greske kjempen Panoptes som hadde hundre øyne. Jeg grøsser ved tanken, for jeg er matet med utallige runder av Ringenes herre og det grusomme øyet i Mordor som ser alt. Jeg har ikke noe problem med å følge Lindgren når hun sammenligner Facebook, Twitter, Instagram, Snapchat, Tinder og Linkedin med en slags panoptikonsk arkitektur med innebygget overvåkning.

Når vi legger til skolekantinen, klasserommet, gymsalen og treningsstudioet, lurer jeg på – hvor kan de føle seg usett? Som psykolog vet jeg jo godt hvor viktig uforstyrrethet er for unge sinn, å få være i fred, usynlig, å ha frirom og det Anne-Cath. Vestly (fri og bevare, jeg er virkelig blitt gammel nå) kalte for «måpetid», et eldre begrep for å være avlogget, lenge før pålogging var oppfunnet. Jeg riktig digger det når Lena Lindgren sier at vi har smurt sosiale medier med «positive, interessante og noen vil kanskje si, frigjørende elementer» mens sannheten er at alle direkte og indirekte beskjeder fra internettet kan få en så stor plass hos mange unge – og voksne – at de delvis mister selvfølelsen i betydningen «hva vil jeg, hva er viktig for meg og hvordan vil jeg leve?».

  • I august lanserte Nova (Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) rapporten «Ungdata. Nasjonale resultater 2013».
  • Rapporten baserer seg på svar fra mer enn 63 000 ungdomsskoleelever – hver tredje ungdomsskoleelev i 2013. I tillegg presenteres svar fra nær 15 000 ungdommer i første trinn i videregående opplæring.
  • Resultatene vitner om en veltilpasset og hjemmekjær ungdomsgenerasjon. Samtidig oppgir hver tredje norske ungdom at de er «ganske mye» eller «veldig mye» plaget av tanker om at «alt er et slit» eller at de «bekymrer seg for mye for ting».

 

Men nok av dette og tilbake til temaet overveldelse, som jeg mener dette handler mest om. For cirka ett år siden, på en helt vanlig dag, gikk jeg inn på hjemmekontoret mitt for å gi meg i kast med dagens arbeid. Det var en fredag, alt var som vanlig, bortsett fra at jeg de siste ukene hadde følt meg noe mer sliten enn jeg burde. Da e-posten begynte å fylle skjermen, skjedde noe underlig. Det begynte å pipe i ørene, prikke i hodet og rundt munnen, tungen klebet seg til ganen, jeg ble svimmel, kvalm og rar. Hjerneslag, tenkte jeg. Fillern. Jeg akte meg ned trappen og gjorde som det står i førstehjelpsboken, låste opp døren, før jeg med stort besvær greide å ringe til min søster som er sykepleier. Hun kom, fikk meg ned på sofaen med pledd og pute, ringte doktormannen min og 113. Så begynte kroppen min å skake, riste og hoppe ufrivillig opp og ned mens tennene klapret i munnen. En helt ny opplevelse for meg, og ganske skremmende. Mannen min rakk frem før ambulansen, og da jeg så hans rolige ansikt i døråpningen, insisterte jeg på å annullere nødropet, uten å få noen støtte for det. Da ambulansen kom, ba jeg beskjemmet om unnskyldning for bryet, sa at det var sikkert ikke noe, at jeg aldri hadde ringt 113 før, men at jeg betalte skatt og så videre. Det var jo fint, knegget de to ambulansefolkene, nå overtar vi, og så gjør du bare det vi sier, ikke sant? Søster og mann ble sendt på kjøkkenet for å lage kaffe, og for å gjøre en lang historie kort: Det feilte meg angivelig ingenting, men det tok meg tre måneder å slå på pc-en igjen. Jeg var matt, utslått, nede, alt var et slit, ingenting føltes bra, livet var tungt. Jeg skjønte etter hvert at det hadde vært altfor mye av alt, lenge.

 

Nicholas Carr, som skriver om teknologi og kultur, sier i sin bok The Shallows: What the Internet Is Doing to Our Brains, at menneskehjernen elsker variasjon og forandring og alt som er nytt, og derfor er internettet et perfekt sted for oss å være. Men, og det er et stort men: Internettet er i ferd med å forandre hvordan vi tenker, arbeider og forholder oss til hverandre. Vi forstyrrer oss selv mye mer enn vi gjorde før, vi er mindre tålmodige når vi må konsentrere oss, og vi sliter mer med å lagre kunnskap i langtidsminnet. Vi risikerer å bli overfladiske, mindre kontemplative og mer ytre-styrte. Carr betrakter fortsatt seg selv som en storforbruker av digitale verktøy, men da han begynte å skrive på The Shallows, oppdaget han at konsentrasjonen glapp mange ganger i timen og at prosjektet ikke kom skikkelig i gang. Han måtte ta grep. Det var hardt i begynnelsen, og han beskriver både tilbakefall og episoder med «net-binging», men etter hvert begynte han å få kontrollen tilbake: «I started to feel generally calmer, more in control of my thoughts and less like a lab rat pressing a lever, and more like, well, a human being. My brain could breathe again.»

 

Når én av tre ungdommer i Novas undersøkelse rapporterer at livet er et slit, må vi ikke overse at to av tre ikke synes det, og det er virkelig godt nytt. Men vi mennesker er forskjellige fra vi er små barn, og vi må innse at noen er mer innadvendte eller har skjørere grenser enn andre og at de derfor lettere blir overveldet. Omgivelsenes krav om eksponering og oppfordring til utadvendthet kan kollidere hardt med personens behov for periodisk tilbaketrekning. Dette krysspresset kan føles uutholdelig og føre til overveldelse og emosjonelt kaos. Er presset utenfra massivt og konstant nok, vil noen hver, ikke bare de innadvendte eller sårbare, kunne få problemer med regulering av følelser, tanker og atferd, og regulering er et stikkord her. De aller fleste trenger å koble seg av med jevne mellomrom, hengi seg uforstyrret til seg selv og til sine nærmeste, men mange gjør ikke det, og dermed får ikke hjernen deres noen nedetid. De blir hva filosof Arne Johan Vetlesen kaller «det døgnåpne mennesket», og er man «døgnåpen», tenker jeg, vil det nødvendigvis måtte forstyrre kontakten med venner og familie – og kontakten med en selv.

 

Den melankolske livstrettheten som mange unge opplever, springer sannsynligvis oftere ut av en tilstand av langvarig og kronisk overstimulering enn av en diffus psykisk lidelse. Jeg skulle ønske vi kunne kutte ut overskrifter om selvmord, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser et øye­blikk – tilstander som dominerer hver gang vi snakker om jenters vanskeligheter – og skrive litt om den mindre støyende diagnosen: «helt normal overveldelsesreaksjon». Samtidig bør vi være like opptatt av dem som befinner seg på den motsatte enden av aksen – guttene som lider av «underveldelse» – slik Landesmans ørkesløse, unge menn gjør. Den store gruppen av gutter som hvert år faller ut av skolen, havner i en tilstand av emosjonell og kognitiv understimulering, noe som kan gi den samme følelsen av identitetsforvirring og meningstap som de unge, overstimulerte jentene opplever. For mye og for lite kan bli like galt.

 

Jeg sitter på terrassen med syttenåringen min i armkroken. Det er fortsatt litt sommer i september, fuglene hakker fornøyde på eplene i hagen, og vi driver med det vi liker aller best, snakker om livet. Temaet er «likes». Om man kan bli like hekta på «likes» som på dop, alkohol og nye klær. Jeg sier at jeg tror det, at det ikke kan utelukkes at man får en liten dopamindusj hver gang man får positiv respons på noe man har postet på Facebook eller andre sosiale medier. Og at det motsatte kan skje dersom man ikke får respons. At da kan man bli frustrert, føle seg rastløs, mislykket og ukonsentrert. Men så kommer kanskje en «like» eller to eller ti, og så tingler lykkefølelsen i noen sekunder. «Bilder er kanskje verst», sier syttenåringen. «Profilbilder og selfies, for de krever liksom respons, og venninner har plikt til å ‘like’, ellers er man nesten slem. Så derfor hagler det med ‘søta, søta, hjerte, hjerte, hjerte’ når noen har postet et nytt bilde. Hvis man er blitt sånn skikkelig hekta på respons, mamma, er det noe man kan gjøre?» Vi snakker litt om det. Er enige om at et hekt kan være vanskelig å bli kvitt fordi det setter seg i kroppen, i tankesystemet og i følelsesapparatet. Undrer oss om en avhektingsgruppe for «likes-avhengige» hadde vært bra. En slags AA-gruppe hos helsesøster på skolen? «Hei, jeg heter Charlotte, og jeg er hekta på ‘likes’.» Alle: «Hei Charlotte, velkommen i gruppa.» Vi ler, men latteren vår er alvorlig.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»