00:00 - 08. mai 2020

«JEG ER IK GO NOK TIL GRUNDTVIG!»

Det gikk et rop gjennom Yahya Hassans poesi: «Jeg finnes! Tål meg!» Nå finnes han ikke mer, skriver Bernhard Ellefsen.

Den kriminelle og poeten: Yahya Hassan skrev om seg selv, laget satire av seg selv, malte seg selv. Her er Hassan utenfor inngangsdøren til morens leilighet i Århus i 2016. Arkivfoto: Christian Belgaux

Døden er ikke fasiten. Ei heller for Yahya Hassan, poeten som omtalte seg selv som «statsløs palestiner med dansk pass» og ikke ble eldre enn 24 år gammel. Dødsfallet var ikke overraskende, har danske medier skrevet i uken som har gått. Ja, det var faktisk «forutsigbart». For oss som har fulgt ham gjennom de snaue syv årene han var en offentlig person – siden den katapultaktige debutboken fra 2013, som bar hans eget navn som tittel og ble den mest solgte diktsamlingen i Danmark noensinne (120 000 eksemplarer) – gir påstanden en slags mening: Yahya Hassans liv så virkelig ut til å bevege seg langs en nedadgående spiral av vold, rusmisbruk, forfølgelsesvanvidd, psykiske sammenbrudd, fengselsopphold og tvangsinnleggelser.

Og likevel er påstanden grunnleggende sett meningsløs: Jo da, Hassans liv i offentligheten var fylt av mørke og vold, sinne og opprør. Men der var også glede og ømhet, medmenneskelighet og sterke uttrykk for fremtidshåp. Ikke minst er alt dette til stede i de to diktsamlingene han rakk å gi ut før han 29. april ble funnet død i sin egen leilighet i Århus. Denne døden var ikke fasiten. Alt som var Yahya Hassan, pekte ikke frem mot dette.

Annonse