Tre om Tokarczuk

Som samtidsforfatter er Tokarczuk blant de dristigste og mest mangfoldige. Siden debutromanen tidlig på 1990-tallet, hvor to elskere i 1800-tallets Frankrike er på søken etter «Bokens hemmelighet» (meningen med livet), har hun gang på gang vist en enorm spennvidde i både teknikk og tema. Løperne forteller om et liv i bevegelse i form av reiseskildringer fra vår verden av moderne, ultraseptiske flyplasser. Kjør din plog over de dødes ben skildrer en eldre, eksentrisk kvinne som blir innblandet i en rekke drap på et avsidesliggende sted i Polen. Den historiske romanen Jakobsböckerna utspiller seg i grenselandet mellom dagens Polen og Ukraina på 1700-tallet: Den unge, vakre og karismatiske jøden Jakub Lejbowicz Frank forkynner ideer som etter hvert splitter den jødiske fellesskapet. Er han kjetter eller frelser? Datidens Polen blir et speil for de spørsmålene som i dag former vår del av Europa. Tokarczuk utforsker yttergrensene, det oversette og har et perspektiv på verden som overskrider det rent menneskelige. Den subtile måten hun balanserer det rasjonelle og det intuitive, det intellektuelle og det emosjonelle, på gjør henne tilgjengelig for mange typer lesere.

Olga Tokarczuk er en vanskelig forfatter å oversette. De lange setningene hennes forgrener seg og vokser, tar omveier og avstikkere, samtidig som de hele tiden beholder en stabil, tydelig kjerne. Da jeg jobbet med to av hennes kortere tekster i fjor, slo det meg at måten hun skriver på kan ha en sammenheng med noe hun har sagt om å reise. For Tokarczuk er det å være i bevegelse en måte å nærme seg sannheten på, men bevegelsen kan like gjerne være vertikal. Mange av bøkene hennes har reisen som utgangspunkt, men like ofte velger hun seg ut et lite og ubetydelig sted, gjerne i periferien, grensetraktene, et Polen de fleste har glemt eller aldri hørt om. De romanene som har gjort størst inntrykk på meg – Gammeltida och andra tidar og Daghus, natthus i svensk oversettelse – er de som handler om disse ikke-stedene, der Tokarczuk beveger seg bakover, innover, nedover, og nærmer seg en sannhet som ligger et sted mellom mange individuelle sannheter: subjektive og objektive, allment godtatte, ubehagelige og fortrengte.

Den polske avisen Gazeta Wyborcza skriver 15. oktober 2015: «Lynsjemobb på internett mot Olga Tokarczuk: Drep forfatteren.» I Polen slår man hardt ned på visse uttalelser, eksempelvis om abort, kjønn eller homofiles rettigheter. Det har til og med blitt straffbart å si noe kritisk om den polske deltagelsen i jødeforfølgelsene under andre verdenskrig. Derfor har Olga Tokarczuk alltid vært en frisk pust. Anledningen for den nevnte lynsjemobben var at Tokarczuk uttalte: «Vi har diktet opp Polens historie som et tolerant, åpent land, et land som aldri har gjort noe galt i forhold til minoritetene sine. I virkeligheten har vi gjort forferdelige ting som kolonisatorer, en majoritet som undertrykte sine minoriteter, som eiere av slaver eller mordere av jøder.» Uttalelsen fikk tusenvis av kommentarer. Etter at advokaten hennes hadde gransket dem, konkluderte han at hundrevis brøt loven om trusler og hatefulle ytringer. Tokarczuk sa selv at «jeg har aldri opplevd et slikt massehat». Ikke nok med at Tokarczuk skriver gode bøker, hun føyer seg også inn i tradisjonen for halsbrekkende modige forfattere som taler makta midt imot og må tåle konsekvensene av det. Det står det stor respekt av.