00:00 - 05. oktober 2018

En nesten glemt superhelt i norsk kulturliv

Du verden så sulten og inspirert man blir av å lese tekstene til forfatteren, formidleren, jazzmennesket og den sørgmodige livsnyteren Olav Angell (1932–2018).

Appetitt på livet: Olav Angell var en vaskekte hipster med en betydelig appetitt på livet, på god mat og drikke, i et ønske om bevegelse og ekstase. Her i San Francisco i 1974, fotografert av dikterkollega Jan Erik Vold.

1968 var litt av et år. I denne store brytningstiden i kulturen og samfunnet, var osloboeren Olav Angell involvert i et par bokutgivelser. Ikke bare hadde han sin jazzete science fiction-fabelroman Den elektriske blomsten ute på Gyldendal det året (hans andre utgivelse etter debuten med diktsamlingen Burlesk i det vel så sagnomsuste året 1966), som oversetter fikk han også ut William S. Burroughs Naken Lunsj, Marshall McLuhans Mennesket og media, og Allen Ginsbergs Hyl og andre dikt i 1968. Det er ikke verst. Snakk om å hive seg selv rett inn i tidsånden og kulturens episenter i revolusjonsåret! En vaskeekte hipster. 

Men Olav Angell var allerede en gammel sjel da, for femti år siden. Han hadde med sitt fødselsår i 1932 rukket å bli en forholdsvis voksen mann da han debuterte. Og på underlig vis klarte han å opprettholde denne dobbeltheten i sitt arbeid og sitt liv, hele veien: mellom ivrig modernisme og bittersøt nostalgi, mellom glupsk livsglede og resignert bedrøvelse. 

Nå er den store forfatteren og formidleren borte, men han rakk å bli 86 år gammel. For å si det med den sprelske favorittlåten med hans store helt, bebop-saksofonisten Charlie Parker: «Now’s the time.» Olav Angell fikk utrettet mer enn de fleste av oss kan drømme om i livet og litteraturen, og var godt forsynt. Mandag formiddag bisettes han på Vestre gravlund i Oslo.

Bevegelse og ekstase. Det er vanskelig med en kort gjennomgang av den omfattende aktiviteten Angell rakk å legge bak seg. Nærmere 70 oversatte boktitler, mange av dem helt sentrale verk i litteraturhistorien. Ti egne prosautgivelser. Fem diktsamlinger. Redaktøransvar for en rekke antologier, litteraturtidsskrifter og jazzmagasiner. Opprettelse av en stor poesifestival. Tidlig organisasjonsliv innen jazzen. Arbeid for NRK. Og, hele tiden, en betydelig appetitt på livet, på god mat og drikke, i et ønske om bevegelse og ekstase. 

Formidlingsarbeidet hans og oversettelsene er én ting, og det kunne kanskje vært et livsverk nok i seg selv. Angell fortalte meg under et intervju at han hadde vært innom sitt forlag Gyldendal på slutten av sekstitallet og snakket med Sigmund Hoftun, som da blant annet sto i fremste rekke for utviklingen av pocketboken og den brå opplysningsrevolusjonen den medførte i Norge. «Hvilke type bøker vil du oversette?», hadde Hoftun spurt. Angell kom opp med en liste på ti relevante favorittbøker, og fikk beskjed om å sette i gang med alle sammen. Angells største bragd som oversetter ble naturlig nok flere tiår senere fullbyrdelsen av James Joyces Ulysses.

Eplespising som litteratur. Hans eget forfatterskap er likevel det største ved Olav Angell. Du verden så sulten og inspirert man kan bli av å lese tekstene hans. De er knadd med en skarp nysgjerrighet og en overflod av sanseinntrykk.

Det begynte for alvor med utgivelsen av ultrahippe Dig. Fem stadier i 1970, en bok som rommer store deler av hans kommende forfatterskap i én intens buljongterning. Det er minnestykker om å være et lite barn midt i Oslo by. Det er små, uforglemmelige portretter av hans «venner» i jazzen, og burleske fremstillinger av den brått moderne verden etter krigsårene, samt fantasirike, mer dirrende litterære kraftfelt. 

Han skulle komme tilbake til dette i elegante erindringsbøker som fabelaktige Snapshots. Glimt fra livets karusell i 1994, og ikke minst hans oslotrilogi Oslo i skumring, Oslo ved midnatt og Oslo i demring, påbegynt i 1991 og avsluttet i 2003. Gatene ved St. Hanshaugen og nedre Ullevål rundt krigen våkner til live igjen, man hører det saftige knaset i en ung gutt som spiser et eple, man hører knopper som brister når dette guttesinnet senere møter jazz, kvinner, en ny verden og et stadig indre mørke. Episoder gjenskapes flere ganger i forfatterskapet, slik en jazzmusiker improviserer over standardmateriale. Disse bøkene burde for lengst vært nyutgitt.

Olav Angell fikk utrettet mer enn de fleste av oss kan drømme om, og var godt forsynt.

Velhengt. Ja, for Angell må dessverre kunne kalles en nesten glemt superhelt i norsk kulturliv. De senere år av livet levde han i relativ obskuritet, elsket av sine gjenværende venner, men også noe forbigått av tiden, og med lite å se av hans forfatterskap i bokhandelen. 

Etter at han ble feiret med det fantastiske og frodige festskriftet Angell 2002 og en jazzsuite skrevet i sin ære ved 70-årsdagen det samme året, var det som om luften gikk litt ut av produksjonen hans, men også av resepsjonen og forvaltningen av hans livsverk. Mason & Dixon av Thomas Pynchon var den siste kraftanstrengelsen av en oversettelse han klarte å kryste ut av kroppen sin, også i 2002. 

Men han sluttet aldri å lese og lytte til sin elskede jazzmusikk, og en velhengt biff og noe dypt rødt i glasset kunne fortsatt få det til å funkle i hans eksepsjonelt store, triste og fjordmørke øyene, de to han hadde sett så mye gripende med i sitt lange liv. 

Ut av det blå kom det likevel en postsending med en meget angellsk prosatekst til litteraturtidsskriftet Vinduet, i slutten av min redaktørtid der i 2012. Han fortalte senere at han hadde jobbet meget hardt med stoffet, og hadde sittet flere netter bøyd over skrivemaskinen på kjøkkenet, noen ganger til han sovnet der inne. Selvfølgelig ønsket han å utrette mer. 

Selvfølgelig ønsket han å utrette mer.

Da jeg og en ung, litteraturelskende venn fra Vinduet fulgte ham hjem etter en tidlig og velsmakende middag på et fransk brasseri ikke langt fra leiligheten hans på Majorstua en dag etter hans 81-årsdag, en opplevelse som selvfølgelig både var velhengt og dyprød, ytret han et sterkt ønske om å gå opp alle trappene til leiligheten på egen hånd. Han trengte ikke vår hjelp. Noen linjer fra hans fabelaktige diktsamling Tiden en korketrekker som forvandler kjærligheten til konkylier fra 1982, kom kanskje opp til overflaten igjen:

«I dag er isen usikker / i dag skal jeg gå på is»

For ordens skyld skottet vi ærbødig inn etter ham likevel, og så ham streve litt med postkassen. Han hadde tidligere fortalt oss at turene opp og ned til postkassen hovedsakelig var den trimmen han fikk. Da han omsider fikk låst den opp raste et veritabelt lass av tidsskrifter og litteraturmagasiner ut med et smell i gulvet: The Paris Review, Granta, The New Yorker, og et par med forlokkende, tykke og gule USA-konvolutter. Han levde kanskje som enslig, men helt alene var han likevel ikke.

Audun Vinger er musikkskribent i Dagens Næringsliv og redaktør i Jazznytt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse