Annonse

Annonse

00:00 - 08. september 2017

Når utopiene vrenges

Matias Faldbakken satte offentligheten på hodet på 00-tallet med sine bråkete litterære aksjoner. Nå er han igjen romanaktuell. Men denne gangen går det i lavmælt nostalgi og tullball. Eller?

Tilbake til litteraturen: - Jeg ville garantert ikke funnet på å skrive de tingene nå, i dette klimaet her, og jeg tror kanskje ikke jeg kunne fått det publisert heller, sier Matias Faldbakken om sine tidligere romaner.

Dagens litt-utvidet-romjuls-gave: Hver dag åpner vi en artikkel fra året som har gått, som vi mener er verdt å lese, enten på nytt eller for første gang. Olaf Haagensen har valgt sitt intervju med kunstneren og forfatteren Matias Faldbakken. Han utga sin første roman på nesten ti år denne høsten. Her snakker han om den nye boken The Hills og hvordan virkeligheten har innhentet og overgått de ekstreme, overskridende fiksjonene han skrev på 00-tallet.

– Alle romanene mine har på en eller annen måte vært bøtter som jeg har kastet masse ideer oppi, og påfunn som jeg ikke har hatt plass til eller som ikke funker andre steder, sier Matias Faldbakken.

Denne uken er han klar med sin fjerde bøtte, den har fått tittelen The Hills og er hans første siden 2008. Faldbakken har hele tiden hatt ambisjon om å skrive en ny roman, men det øvrige kunstnerskapet hans har tatt all oppmerksomheten. Litt senere denne måneden åpner han to soloutstillinger i Oslo.

– Hadde jeg gjort færre utstillinger, hadde jeg garantert skrevet mer eller tidligere.

De forrige bøttene/bøkene til Faldbakken, trilogien Skandinavisk misantropi, vekket betydelig oppstandelse i den litterære offentligheten på 00-tallet med sin sammenrøring av kunstteori, diverse politiske og seksuelle ekstremismer, rå humor, vold og ganske ræva norsk, etter de fleste kriterier. Vi skal komme behørig tilbake til de gamle bøkene, men la oss først riste litt på ferskbrygget The Hills og se hva som skvulper rundt i den.

Det første som må sies i den anledning, er vel at det skvulper betraktelig mindre nå enn det gjorde før. Romanen utspiller seg på The Hills, en restaurant i Oslo sentrum der tiden har stått mer eller mindre stille siden midten av 1800-tallet, og det er en av etablissementets kelnere som fører ordet, tilbaketrukket og med intens oppmerksomhet for stamgjestenes ønsker og de minste endringer i den daglige rutinen. Da en ung kvinne en dag dukker opp, «omgitt av en slags øredøvende samtidighet», begynner det å knirke i de ellers så velsmurte hengslene i kelnerens verden. Tingene står plutselig ikke like fjellstøtt på sine vante plasser, og gjestene sitter ikke bare på de faste plassene.

Og veldig mye mer handling er det ikke å gjenfortelle, egentlig.

 

Matias Faldbakken

  • Norsk kunstner og forfatter (født 1973).
  • På 00-tallet utga Faldbakken trilogien Skandinavisk misantropi, som består av romanene The Cocka Hola Company (2001), Macht und Rebel (2002) og Unfun (2008). Han har også utgitt korttekstsamlingen Snort stories (2005) og Kaldt produkt (2005), som er en omskrivning av Ibsens drama Et dukkehjem.
  • Denne uken utgir han sin fjerde roman, The Hills.

Ordspill og påhitt. – Restauranten jeg beskriver, er satt sammen av mange forskjellige restauranter, den er et slags Frankensteins monster, med en bit derfra og en bit derfra. Det er elementer jeg har likt veldig godt på restauranter jeg har vært. Jeg ville meisle frem The Hills, restauranten, nesten som en skulptur, for å fange de materielle elementene som holder et sånt sted på plass, sier Faldbakken og fortsetter:

– Jeg tenkte at det var en fin ramme for å flette ideer rundt det mest fjollete fine dining-opplegget sammen med visse historiske linjer fra det 20. århundret. Restauranten som en fordums møteplass for kreative, som en avantgarde-hub. En scene både for de borgerlige ritualene, samt antagonistene som igjen levde på innsiden av denne liturgien.

Fjolleriet er kanskje det mest påfallende i The Hills, for det utspiller seg på alle nivåer i romanen. Vår fortellende kelner snakker i ordspill og påhitt, mens den sparsomme handlingen strekkes og tøyes til vi får noe som ligner en minimalistisk forviklingskomedie.

– Det er mye throw away og tullball, som jeg liker, som jeg vil ha med, men som jeg ikke tror jeg kunne brukt på noen annen måte, sier Faldbakken. – Litt av motivasjonen er å ha det morsomt når jeg skriver.

I tillegg er det godt med sosial satire i romanens skildring av gjestene og miljøet inne på The Hills:

– Alt som er raffinert og spikket og finslipt, blir jo komisk på et eller annet tidspunkt. Bare ta det gastronomiske vokabularet: Hvis man lister opp hva mat heter, lest med de riktige brillene, er det jo komisk.

 

Döner-Europa. Høstens bøtte er imidlertid ikke bare fylt med komikk, det flyter også rundt noe annet i den. Innenfor de fire kunstbehengte veggene til The Hills, som romanen aldri beveger seg utenfor, svirrer det en lavmælt diskusjon om svunne verdier som flid og dugelighet, tradisjoner og en tapt orden der alt hadde sin plass. Det snakkes hele tiden med innestemme, bare av og til skjærer en litt mer høyrøstet nostalgi igjennom, som når vår kelnerforteller tar seg i å si: «Intet episk geni selger lenger trykkene sine på torget. Det er bare å glemme i dag. Nå er det döner og knust-mobilglass-reparatører overalt. Stakkars Europa.»

Kort sagt sirkulerer romanen, nennsomt og forsiktig, en del ord og begreper som i dagens politiske klima fort får en ekstra, mørkere aura rundt seg. Det er lett å tenke at det lille universet inne på The Hills peker nokså direkte mot det store samfunnet utenfor. Hva mener Faldbakken om det?

– Jeg har sikkert hatt det i bakhodet, men jeg har også prøvd å ikke være for eksplisitt og si at dette er et forstørrelsesglassbilde av den «store» situasjonen. Men det er jo klart at det påkaller en del sånne ting, ja.

 

Kunstner: - Hadde jeg gjort færre utstillinger, hadde jeg garantert skrevet mer, sier Matias Faldbakken. Her: Blackboard (BRUT / Mustang) fra 2016. Med tillatelse fra kunstneren og Galerie Eva Presenhuber, Zürich. Foto: Stefan Altenburger

 

22. juli 2011. Faldbakken var langt mer eksplisitt i romanene han utga på 00-tallet under samletittelen Skandinavisk misantropi. Her ble vi introdusert for en bråte med asosiale kunstneriske undergrunnsaktører som på ulike vis forsøkte å slite seg løs fra samfunnets klamme omfavnelse.

Faldbakken tok tak i det avantgardistiske imperativet om stadig nye grenseoverskridelser i kunstens tjeneste – og kjørte det ut i sine mest ekstreme endepunkter. Ingen og ingenting slapp unna latterliggjøring, og leseren ble etterlatt i et nihilistisk tomrom: Allerede i trilogiens andre bok ble nazisme og pedofili lansert som de eneste «kunstneriske praksisene» som muligens fortsatt hadde et snev av motstandskraft i et samfunn gjennomsyret av repressiv toleranse.

Romanene gjorde Faldbakken til et navn å regne med i litterær sammenheng, de ble oversatt til flere språk, inkludert tysk og fransk, og skaffet Faldbakken en plass på listen over de ti beste norske forfatterne under 35 år som ble publisert her i avisen i 2004.

Men alt dette begynner å bli lenge siden. Hva tenker Faldbakken om disse bøkene i dag?

– Jeg er glad for at jeg skrev dem, jeg hadde det også mye morsomt med dem. Og så ser jeg jo at det er en del ting i de bøkene som er blitt veldig datert, men det er også ting som har holdt seg godt, sier han og trekker frem internettfenomenet «trolling», altså å trekke folk inn i meningsløse, tidssløsende og provoserende diskusjoner:

– Bøkene var jo på et vis litterære trollinger. Skandinavisk misantropi-trilogien tar den impulsen veldig på alvor og utfører den, og samtidig beskriver bøkene ørten versjoner av en type trollsk oppførsel, sier Faldbakken og fortsetter:

– De sentimentene der, de kreftene der har utviklet seg og er sikkert blitt verre i visse kretsløp. Og også blitt viktigere som dypere politiske sentiment, slik man for eksempel så det i fjor under valget i USA, da den kreative produksjonen av nonsens og faenskap virkelig kom opp på et majestetisk nivå og fikk direkte politisk betydning. Jeg sitter og glor på disse tingene og føler at jeg på noen måter kjenner dem godt.

Hva er det du opplever som datert i bøkene, da?

– Å, det er tusen detaljer. Den siste ble ferdig i 2007, så alle ble skrevet før sosiale medier eksploderte, og det kan man nesten kjenne i bøkene.

Alle bøkene er også skrevet før 22. juli 2011.

– Ja, det er de også.

Er det en hendelse som påvirker hvordan du tenker om bøkene?

– Ja, i dagene etter 22. juli ble jeg nedringt av journalister, særlig fra Tyskland, fordi jeg, som de påsto, var den eneste forfatteren som hadde skrevet eksplisitt om disse tendensene her i Skandinavia. Altså de hjemmegrodde, aggressive, terroristiske mentalitetene. Jeg var den norske referansen de hadde.

Hvordan opplevde du det?

– Som interessant, og delvis litt uggent. Jeg hadde jo skrevet om disse tingene, men også spøkt mye med dem. Pakket inn de fortvilte posisjonene i humor, de svake, vandalistiske, voldelige posisjonene, spilt dem ut litterært og tullet mye med dem. Når noen tar dette ut i realiteten, kan man jo gå en liten runde og tenke på hva man tuller med og slenger rundt som symboler i en kunstnerisk eller litterær sfære. Bøkene mine beskrev konsekvent de mest radikale figurene som venstrehatende, pk-foraktende, ganske rasistiske, delvis misogyne, voldelige og så videre.

– Jeg har jo lekt mye med den venstreorienterte avantgardefantasien, drømmen om den spektakulære omveltningen av det bestående, men de gangene store stemningsskifter har skjedd i det siste, som 8. november i fjor (presidentvalget i USA, red.anm.), har det alltid vært i en slags vrengt versjon av de gamle utopiene. Og det er interessant, at det er en slags marerittversjon av de revolusjonære fantasiene som popper opp her og der.

– Etter 22. juli slo tanken meg at han faktisk kan han ha lest bøkene mine. Uten at det nødvendigvis betyr så mye. Og vice versa, da jeg leste manifestet hans, var det nesten så han fremsto som en rollefigur. Nivået av absurditet lå der en stund.

Absurditetsnivået var så høyt at Anders Behring Breivik lignet på en karakter som kunne ha opptrådd i en roman av Matias Faldbakken?

– Ja, pretty much.

 

Motivert kaféfoto: Her ser vi Matias Faldbakken på restauranten Lorry i Oslo, som ligner litt på serveringsstedet han skriver om i sin nye roman The Hills.

Ikke høyt i kurs. En annen tekst av Faldbakken som oppleves svært annerledes lest i dag – post Trump og nazimarsjen i Charlottesville – enn da den ble skrevet, er «Edward Nortons WaspVille», som finnes i korttekstsamlingen Snort stories (2005). Teksten er en fiktiv fortelling om hvordan den amerikanske skuespilleren Edward Norton prøver å få etablert en egen by for hvite, heteroseksuelle personer som sliter med å måtte representere mainstreamen. Byen skal være, heter det i fortellingen, «et sted man søker seg til når andre sentra blir overtatt av diversity (seksuell og etnisk heterogenitet)».

– Nesten alle bøkene har en rar rasetematikk, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive, men det er mye humor koblet opp til rasebegreper og stereotypier, helt i grenselandet av hva man kan tillate seg i offentligheten, og som på en eller annen måte funket da, tror jeg. Men jeg ville garantert ikke funnet på å skrive de tingene nå, i dette klimaet her, og jeg tror kanskje ikke jeg kunne fått det publisert heller. Hvis du ser på det internasjonale kulturfeltet nå, så får du ikke lenger top dollar for vestlig, hvit, midtstrøms middelklasseproblematikk, det er mye mer følsomt rundt rase, identitetspolitikk og queer-tematikk om dagen, sier Faldbakken og fortsetter:

– Jeg håper nesten bøkene ikke blir oversatt til engelsk, for de kommer ikke til å lese seg godt i dagens temperatur. Hvis det blir aktuelt, tror jeg nesten at jeg kommer til å motsette meg det.

– Men på tiden de ble skrevet, var stemningen en annen, og jeg tror at de kanskje hjalp til å løse opp i noen fastlåstheter, særlig for unge folk. I motsetning til nå, da det kanskje ville vært kontraproduktivt og slemt. Jeg vet ikke. 

De tyske journalistene som ringte etter 22. juli og ville ha kommentarer av deg, fikk de det?

– Nei, jeg avslo, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var en veldig sjokkerende periode. Alle var langt inne i tenkeboksen. Jeg hadde ikke noe smart å si.

Var det noen norske journalister som ringte?

– Det husker jeg ikke, men tror ikke det.

 

Kunstnerskap

Matias Faldbakken har blant annet stilt ut ved de prestisjetunge kunstmønstringene Documenta og Veneziabiennalen.

Arbeidene hans er inkludert i en rekke offentlige samlinger, deriblant Centre Pompidou i Paris, Moderna Museet i Stockholm og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo.

 

AKTUELLE UTSTILLINGER

Faldbakken åpner to soloutstillinger i september:

Effects of Good Government in the Pit på Astrup Fearnley Museet i Oslo (22. september til 28. januar 2018) og Boble på Standard (Oslo), som står fra 22. september til 21. oktober.

Å tenke høyt. Hvis nihilisme er et sentralt begrep for Faldbakkens bøker fra 00-tallet, er det fristende å si at The Hills jobber med nostalgi.

Hvis jeg sier at The Hills besynger en svunnen tid, hva sier du da?

– Det tror jeg helt sikkert, sier jeg da. Det er jo det den handler om.

Men min impuls til å lese noe stort inn i det lille, den stiller du deg … ambivalent til?

– Ja, litte grann, for jeg har prøvd ikke å slå opp de store overskriftene for meg selv, jeg har faktisk fokusert på det lille. Skrive ut dynamikkene der, og så se hva som skjer når jeg publiserer boken. Jeg har bare hatt noen få lesere til nå, og er veldig interessert i å se hvordan boken flyter, hvordan den leses. Om det bare blir en sånn metafor for bladibla, eller om man ser på det som et slags kammerspill.

Er det noe av attraksjonen ved kunst for deg, å kaste ut noe og se hva som skjer?

– Ja, ikke helt i blinde da, men man kan jo aldri vite hvordan ideer beveger seg før man tester dem. Det er selvfølgelig en del av attraksjonen, ja. Eller så hadde det ikke vært noen vits i å sette frem ting eller trykke dem. Og så har jeg heller aldri noen klare fasiter på hvor jeg skal hen med dette her, sånn meningsmessig. Jeg setter det ut og så får jeg feedback og tar den med meg igjen når jeg jobber videre.

– Jeg har valgt å være kunstner av en grunn, og det er at jeg kan bevege meg rundt i idémateriale uten å sitte og hamre i bordet og si at slik og sånn er det. Det er den friheten jeg har, og jeg har også en frihet til ikke å måtte komme med dagsaktuelle påstander.

– All kunstpraksis er en måte å tenke på, og å tenke litt høyt. Jeg tror nok nostalgien og det langlinjede og dugeligheten, og alt sånt, var noe jeg ville holde fast i, og sitte og kjenne på i en lengre periode, som er det som skjer når man setter seg ned og skriver en bok. Og boka er vel også et eksperiment i hvor lenge jeg orket å befinne meg inni en sånn osteklokke, en tidskapsel, som jeg-personen lever i. Jeg tror det er det jeg har gjort: Laget meg en ramme og så har jeg stått inni der et år eller to og sett meg rundt. Og så får vi se hva det betyr litterært, eventuelt ikke betyr.

«Hva om vi gir bort noen godsaker i romjula?» sa sjefen. «Alle skriver et personlig innsalg som vi sender ut. Så blir det personlig for leseren, og dere får alle spredt en sak, slik dere maser om hele året.»

Som sagt, så nesten gjort. Alle syntes det var kleint å selge sine egne saker, men etter en tre-fire purringer kom det inn noen. «Så får vi legge inn en sånn lenke til bestilling nederst, selv om ingen klikker på den når de allerede har fått gratis», sa sjefen.

Så her er den lenken, da, med førti prosent rabatt.

Annonse