Bøker

En obsternasig avis

– Morgenbladet kostet i hundre år det samme som en ku, forteller Erik Rudeng. Han har gitt seg i kast med å skrive historien om denne avisen til 200 årsjubileet i 2019.

– Hadde det ikke vært for den forbannede Adresseavisen kunne vi kalt oss Norges eldste, nålevende avis, kunne vi ikke?

– Adresseavisen var ikke dagsavis de første tiårene, så som dagsavis fra 1819 var Morgenbladet eldst.

Men vi er jo blitt ukeavis for lengst! Vi må finne noe annet å skryte av. Dette vil uansett neppe bli et svært kritisk intervju siden Erik Rudeng er i gang med å skrive Morgenbladets historie til avisens 200 årsjubileum og intervjueren går ham til hånde i det prosjektet. Rudeng har vært forlagsmann, museumsdirektør, direktør i Fritt Ord og er forfatter av flere biografier. Siden i fjor høst har han gravd seg ned i Morgenbladets 200 år lange historie, et prosjekt som skal ende med bokpublisering høsten 2019.

Klarer han å finne noe sammenfattende om denne omskiftelige avisen som passer for hele dens historie?

Et kontrapunkt.

– Den var uten tvil Norges viktigste avis på 1800-tallet, og den har fortsatt å være av betydning. Wilhelm Munthe ved Universitetsbiblioteket skrev i 1930 at «Morgenbladet alene blir benyttet som kilde av historikere like mye som de andre hovedstadsavisene til sammen». Men så kan man altså ikke påstå det samme når det gjelder avisens viktighet gjennom 1900-tallet. Det jeg har kommet til er at Morgenbladet da utgjør et slags kontrapunkt til den dominerende offentligheten. Morgenbladet utgjør ofte det ytterpunktet som gjør helhetsbildet fullstendig.

– Den var i opposisjon uansett?

– Ja, omkring første verdenskrig og i mellomkrigstiden var den i opposisjon til regjeringspartiet Venstre, og senere alltid imot Arbeiderpartiet. Men som uberegnelig konservativ helt frem til 1990-årene, var den ofte også i opposisjon til det moderne Høyre. Den var i opposisjon til arbeiderpressen, men siden Morgenbladet til dels henvendte seg til et smalere og mer konservativt publikum, var den også et kontrapunkt i forhold til Aftenposten.

– Morgenbladet støttet amerikanernes krigføring i Vietnam?

– Avisen mente kritikken mot USA var ensidig. Den anså det for hyklersk når norske myndigheter og organisasjoner ikke i samme grad kritiserte Sovjetunionens brudd på folkeretten og menneskerettighetene.

Mine dør i Morgenbladet.

Forrige uke stod følgende annonse her i avisen: «Prosjektet Morgenbladets historie 1819-2019 utlyser fem stipendier på 30 000 kroner til masterstudenter som vil utforske dimensjoner ved Morgenbladet i perioden 1920–2000. Hva gjør at du etterlyser «utforskning av dimensjoner» ved avisen i akkurat det tidsrommet?

– Tiden etter 1920 er minst utforsket, så den perioden ønsker jeg belyst. Det jeg håper er at studenter fra ulike fag kan bidra med undersøkelser som ikke minst sammenligner Morgenbladet med andre medier, politisk og kulturelt.

Det er noen sentenser om Morgenbladet som lever som munnhell, og vi må tro at Erik Rudeng i boken vil forklare sammenhengen fyndordene falt i. «Det sies at folk holder Aftenposten pga. dødsannonsene. Jeg forstår ikke det. Mine dør i Morgenbladet». Dette er noe Dagbladets Fredrik Stabel la i munnen på Dusteforbundets Balthazar von Dedenlöwe.

Et annet er Wergelands: «Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?». Når det gjelder forståelsen av Morgenbladets turbulente liv rent økonomisk sett, har Rudeng imidlertid tatt utgangspunkt i et annet hyppig sitert utsagn:

Journalisten, kritikeren og forfatteren Odd Eidem skrev at «Morgenbladet er det eneste som overbeviser meg om at det er et liv etter døden».

En veldig nimbus.

– Eidem siktet til alle de gangene, helt tilbake til 1930-årene, da pengene var brukt opp og avisen måtte belånes og refinansieres. Særlig etter andre verdenskrig har dette vært et gjentatt mønster. Det har hele tiden kommet inn nye penger og nye aktører.

– Noen vil  absolutt bære havre til en døende hest?

– Ja, og hvordan skal man forklare det? Jeg tror det har å gjøre med at det var en veldig nimbus rundt Morgenbladet.

– Nimbus er et nydelig ord, men jeg er ikke helt sikker på hva det betyr.

– At det stod en glans av Morgenbladet. Mange på den borgerlige siden så Morgenbladet i et heroisk lys på grunn av avisens innbitte motstand mot moderniseringen av norsk politikk- og kulturliv i 1870 og -80 årene.

– Avisen kunne nyte godt av nimbusen fra så langt tilbake når den flere generasjoner senere lette etter kapital?

– Ja, og faktisk var det dem som også la vekt på avisens klassiske liberale opposisjonsfase under redaktør Stabells ledelse i 1830 og -40 årene. Det hører ellers med til bildet at avisens historisk største ekspansjon skjedde gjennom en lang periode med i dag ukjente, men markante kvinnelige eiere.

Avisen kostet forøvrig det samme gjennom hele det første århundret. Et årsabonnement på Morgenbladet kostet det samme som en ku.

– Hva kostet en ku?

– Seks spesiedaler. Fordi den var kostbar, var det mange som delte abonnement, syv åtte personer kunne gå sammen, og etterhvert ble det dannet leseselskaper og klubber i byene hvor borgerne leste sin avis.

– Hvem søkte seg til Morgenbladet for å jobbe som journalister?

– I tråd med hva Eidem sa om «livet etter døden» så er det noe ved Morgenbladet som har hatt en sterk dragning på flere typer av mennesker, til tross for at avisen har tilbudt lave lønninger, umoderne kontorer og små reisebudsjetter. Jeg vil ikke si det har vært en uryddig gjeng til enhver tid, men la meg si at det har vært fargerike og intense personer som har knyttet sin skjebne til avisen. Med få ansatte og dårlig økonomi var det mulig å få på trykk det man var opptatt av og interessert i. Unge folk fikk utfolde seg.

Bilder og brev etterlyses.

– Da Truls Lie takket for seg som eier og redaktør i 2003, var du direktør i Fritt Ord, stiftelsen som gikk inn som en av tre eiere av Morgenbladet. Skal du dermed skrive om, og vurdere, din egen rolle i den historien, en periode jeg kan bevitne at er preget av vekst, fryd og gammen?

– Nei, jeg regner meg som inhabil når det gjelder den tiden og vi dekker inn denne perioden ved at andre enn jeg intervjuer aktørene, sier Erik Rudeng.

Dermed er høy og lav i og rundt Morgenbladet i perioden 2003-2019 advart: De vil bli kunne bli innkalt til avhør.

– Få gjerne med at arkivsituasjonen for Morgenbladet er nokså ujevn, og jeg ville være uhyre takknemlig for bidrag fra leserne når det gjelder bilder, brev eller annet materiale som knytter seg til avisen på en eller annen måte.

Mer fra Bøker