Annonse

Annonse

00:00 - 27. januar 2017

Satte en høy standard

Ståle Wikshåland var en lydhør kritiker og en drivende kraft i norsk musikkvitenskap.

Døde brått: Ståle Wikshåland. Foto: John Hughes

Det kom som et sjokk. Ståle Wikshåland døde brått og uventet onsdag i forrige uke. Han ble 63 år. Hos Ståle ble båndet fra manndom til alderdom brutalt revet over. Han var en nær kollega og venn.

Som professor i musikkvitenskap var Ståle en drivende kraft. Han sto for en estetisk-historisk tilnærming til klassisk musikk som var sjelden i norsk sammenheng. Som veileder og foreleser har han preget flere generasjoner av musikkvitere i Norge og Norden. Ståles anmeldelser av konserter, opera, cd-er og DVD-er i Dagbladet var noe alle som ville være orientert på dette feltet, måtte forholde seg til. Han var en referanse også der.

 

Ståle Wikshåland var født i Stavanger i 1953. Han studerte musikkvitenskap i Oslo fra 1971, tok magistergraden i filosofi på en avhandling om Th. W. Adorno, og ble doktor i musikkvitenskap i 1995 på en avhandling om barokkomponisten Claudio Monteverdi. Herfra stammer Ståles interesse for opera, som bare ble sterkere med årene. I den tiden han redigerte Ballade – tidsskrift for Ny Musikk (1978–86), løftet han stoffet der til internasjonale høyder. Han ble ansatt ved Institutt for Musikkvitenskap i Oslo i 1983 på et prosjekt om Arnold Schönberg og modernismen. Ståle var instituttleder på Musikkvitenskap i en fagpolitisk krevende periode på 1990-tallet. Han var i alle år en sterk stemme i styrearbeidet på instituttet, vidsynt og dreven innen universitets- og forskningspolitikk.

 

Ståle var med på å opprette Estetisk seminar i 1988, et tverrfaglig forum med rikt internasjonalt nettverk. Blant annet inviterte de Jacques Derrida, Jean Starobinski, Horace Engdahl, Louis Marin, Gianni Vattimo og musikkforskerne Charles Rosen, Ellen Rosand og Leo Treitler til Norge. Estetisk seminar er fortsatt et vesentlig forum for diskusjon og refleksjon over kunstartene.

Ståle var med på å grunnlegge prosjektet Norsk Musikkarv på 2000-tallet, i et godt orkestrert samarbeid med høyere musikkinstitusjoner, for å gjøre norske komponister bedre tilgjengelige for musikalsk fremføring og forskning. De siste årene skapte han et vellykket samarbeid mellom Musikkvitenskap og Den Norske Opera & Ballett, med internasjonale seminarer rettet mot produksjon og fremføring. Operainteressen var bærende i hans siste år som musikkforsker og kritiker.

I hele sitt virke satte Ståle en høy standard. Hans bok Fortolkningens århundre, en fyldig samling musikkvitenskapelige og musikkfilosofiske essays, er blant de bidragene fra hans hånd som vil bli stående, sammen med en rekke vitenskapelige artikler og den store Monteverdi-avhandlingen. Før han brått gikk bort, var han i ferd med å få den publisert på et internasjonalt språk.

 

Ståle vek ikke tilbake for akademisk konkurranse. Men det var en type konkurranse som er én av nervene i enhver seriøs diskusjon, og som det greske agon er den beste betegnelsen for. Det blir krevende å fylle det faglige tomrommet han etterlater seg. Enda mer krevende blir det å forsvare den estetisk-historiske tenkemåten, i et universitetspolitisk klima som i stadig større grad preges av glemsel – både av historiske røtter, filosofiske premisser og tolkningsteoretiske resonnementer som var helt sentrale gjennom flere tiårs positivismekritikk innen humaniora og samfunnsfag, men som i dag synes å forsvinne i nevrovitenskapenes måleregimer og IT-baserte neo-positivisme. Motstykket til disse måleregimene sees nå i universitetenes tellekantsystemer og kvantifiserte rapporteringer av egen virksomhet.

Dette var tendenser som Ståle i stigende grad så seg lei på og arbeidet for å motvirke på egne fagområder. I stedet snakket han om kvalitativ innsikt som ikke kommer utenom et medskapende, fortolkende språk.

 

Som alle gode kritikere likte Ståle å reagere spontant på en fremførelse. Kritikken virket fruktbart inn på hans vitenskapelige tekster; språket fløt lett og var mettet av treffende formuleringer. Et bonmot var aldri noe Ståle vek unna for. Han utviklet en karakteristisk skrivestil, tett på erfaringen og godt tilpasset stadig mindre formater og knappere dead-lines i avisen. Med årene felte han mildere dommer. Begeistringen fikk et friere utløp, uten at dette gikk ut over presisjon og faglig tyngde. Det er å håpe at Dagbladet vil videreføre den kritikktradisjonen Ståle har bidratt så sterkt til gjennom mer enn 35 år.

 

At lykken er en lengsel som aldri kan oppfylles fullt ut, var Ståle fortrolig med. Men han hadde mange og sterke glimt av lykke, ikke minst innen musikk. Han kjente smerten, både den psykiske og den fysiske, men han greide å sublimere den i rammende karakteriseringer av Monteverdi, Schubert, Mahler.

Ståle var en samtalens mann. Han var en god lytter, selv om han ofte tok ordet og snakket lenge. Han kunne oppvise lange argumentasjonskjeder, men også formulere seg lynskarpt. Han var raus i sine samtaler med kolleger og stipendiater og med venner. Den akademiske tilbakeholdenhet, denne merkelige redselen for sterkt og klart å fronte en god idé, var ham fremmed. Ståles stemme, en mild men bestemt baryton, lyder fremdeles i våre ører.

Annonse

Mer fra Bøker