Annonse

Annonse

00:00 - 21. oktober 2016

I skyggen av menn i brunst

Vil man gå i klinsj med virkelighetslitteraturen, bør man undersøke hvordan Knausdal-komplekset gjør seg gjeldende i samtidslitteraturen, ikke snoke i forfatteres privatliv, skriver Olaf Haagensen.

Aktuelle bøker

Av Linnéa Myhre:

Hver gang du forlater meg (2016)

Kjære (2014)

Evig søndag (2012)

La oss aller først, med debatten om hvorvidt det seksuelle overgrepet i Vigdis Hjorths roman Arv og miljø er selvopplevd eller ei friskt i minne, spole noen år tilbake i den offentlige samtalen om den såkalte virkelighetslitteraturen. Nærmere bestemt til juni 2010, da Karl Ove Knausgård utga bind fem av Min kamp. Der beskrives et nachspiel hos forfatterkollegaen Tomas Espedal i Bergen, som endte med at Knausgård tok med seg en kvinne inn på soverommet og «rev av henne klærne, bare dro de to stykkene i jakken til side uten å bry meg om knappene». Og videre: «jeg løsnet knappen i buksene mine og lot dem falle, veltet meg oppå henne, helt gal av begjær».

Senere blir Knausgård beskyldt for å ha voldtatt kvinnen, noe han nekter for. I en telefonsamtale får han også kvinnen til å innrømme at det ikke dreier seg om voldtekt: «Det var ikke voldtekt. Du skal si det ikke var voldtekt», sier Knausgård, og kvinnen svarer: «Det var ikke det.» Episoden utløste noen avisartikler av den sensasjonelle typen – Dagbladet hentet for eksempel inn en advokat som kunne fortelle at hvis det dreide seg om et overgrep, var det fortsatt noen måneder til foreldelsesfristen utløp – men der stoppet det også.

Da nachspielverten Espedal høsten 2013 utga boken Bergeners, viet han noen avsnitt til episoden, og ga den anonyme kvinnen et navn, Maud, og en bakgrunnshistorie: Hun er billedkunstner, får vi vite, og Espedal har selv hatt et forhold til henne. Første gang han traff Maud, tenkte han på djevelen, og han beskriver henne på følgende måte: «Hun hadde kraftig, rød leppestift over munnen, røde støvletter, hun hadde kledd seg ut som en prostituert.» Muligens et passende kostyme for en som «knullet, systematisk virket det som, menn som var kjente eller betydningsfulle i byen». Espedal gir også sitt besyv med i voldtektsdiskusjonen: «Og det var ingen voldtekt, da ville vi andre hørt det, vi ville hørt Maud rope». Case closed.

Poenget her er ikke om det fant sted en voldtekt eller ikke den natten i år 2000, det har jeg ingen forutsetninger for å mene noe om. Poenget er at det kan se ut til at det er noen overgrepsanklager vi er mer komfortable med å la litteraturen ordne opp i på egen hånd enn andre – uten journalistisk innblanding.

 

Den kunstneriske hensynsløsheten til en Knausgård eller en Espedal – eller en Lars Norén eller en Stig Larsson, hvis vi ser til Sverige – har fått stå omgitt av en aura av mot og nybrott, heller enn mistanke. Lærdommen vi bør trekke fra debatten rundt Hjorths roman er ikke at de siste årene med virkelighetslitteratur har gitt oss et stort restlager med bøker som trenger å bli faktasjekket, men at den nye virkelighetslitteraturen, og vår omgang med den, ofte føyer seg inn i noen svært gamle mønstre.

De selvbiografiske forfatterskapene til Espedal og særlig Knausgård – der hovedpersonene kjemper med Kunsten og de store følelsene, fremfor alt Kjærligheten og Inspirasjonen, i enorme sublimeringer bare stagget av kanoniske og/eller mannlige sparringspartnere – har satt en standard for hva virkelighetslitteratur er, hva den skal dreie seg om og hvordan den skal se ut. For en kritikk og litteraturjournalistikk som vil gå i klinsj med virkelighetslitteraturen, vil det være mer fruktbart å undersøke hvordan Knausdal-komplekset gjør seg gjeldende i samtidslitteraturen – hva som foregår i skyggen av de store menn, og hvordan – enn for eksempel å snoke i seremoniprogrammene fra gamle begravelser.

En mye lest, men lite diskutert forfatter i dette landskapet er Linnéa Myhre, som denne høsten er aktuell med kjærlighetsromanen Hver gang du forlater meg. Fra før har Myhre utgitt romanen Kjære (2014), en samling brev henvendt til venner og familie på den ene siden og taco-produsenten Santa Maria og Oslo-restauranten Südøst på den andre, og den selvbiografiske dagbokromanen Evig søndag, som hun debuterte med i 2012.

 

Sulten i Myhres forfatterskap, og den mentale grensetilstanden som følger med den, har ingen romantiske konnotasjoner.

«Jeg har aldri kunnet fordra minusgrader, men likevel trålet jeg Oslos smågater på kryss og tvers i sprengkulden og ventet på at dagen skulle ta slutt.», heter det på første side av Evig søndag. Ved utgivelsen hadde Myhre allerede lenge vært kjent i offentligheten, mye takket være bloggen Alt du vet er feil, der hun hadde skrevet åpent til 70 000 ukentlige lesere om sine psykiske lidelser og spiseforstyrrelser.

Åpningen gatelangs i Oslo kan et øyeblikk gi fornemmelsen av at Myhre skal bygge ut henvisningen til Norges mest kjente roman om mat, eller mangelen på sådan, nemlig Knut Hamsuns Sult. Men den mistanken punkteres allerede i neste setning: «Jeg sendte sms til vennene mine om at jeg hadde fått et nervøst sammenbrudd, men dette gjorde jeg som regel hver eneste søndag, så det var ikke lenger noen som så ut til å reagere på det.»

Sulten i Myhres forfatterskap, og den mentale grensetilstanden som følger med den, har ingen romantiske konnotasjoner. Den er ikke også en sult etter ord eller berømmelse, den er bare kaloriangivelsene på en pakke lomper eller fiskegrateng, uten noen form for psykisk gevinst. Med sulten følger det ingen plutselige utsyn skarpe nok til å skjære gjennom den kulturelle veven som holder henne så avmagret at hun står i fare for å få hjertestans. Tvert imot: «Jeg hater meg selv, jeg hater kroppen min, jeg hater fettet på bena, jeg hater fettet i ansiktet, og mest av alt hater jeg at jeg er nødt til å hate alt dette.» Sultens innsikt er en sikt inn mot hennes egen utilstrekkelighet og selvfornedrelse.

 

Lest opp mot Knausdal-komplekset faller Linnéa Myhre fullstendig igjennom, for hun er ingen forfatter som måler styrke med Litteraturen i en streben etter kunstnerisk transcendens. Hvis overskridelse er det vesentlige i Knausdal-komplekset, er det overlevelse det handler om hos Myhre. Forfatterskapet hennes utfolder seg i det uavklarte rommet mellom kjendiskultur og kunst, og lar seg best sette pris på innenfor de koordinatene det selv peker ut.

Til tross for at Myhre har gjort en betydelig innsats for å bryte ned tabuer rundt spiseforstyrrelser, er forfatterskapet hennes kulturelt konformt. I romanenes referanseunivers dukker det knapt opp et litterært verk, men derimot reality-tv, YouTube-videoer, poplåter og ikke minst diverse sosiale medier. Myhre tar ikke avstand fra den kulturen som er med å formidle kroppsidealene hennes egen sykdom henter næring fra, men forsøker heller å jobbe innenfor den. I Myhres forfatterskap er det ingen stjerner på himmelhvelvingen som kan blinke ut andre, mulige verdener. Orienteringspunktene hennes er lyset i kjøleskapet og skinnet fra laptopskjermen.

Betegnende nok er det kjendispsykiater og forfatter av åndfulle kulturartikler i Aftenposten, Finn Skårderud, en viktig karakter i de to første romanene, som etter hvert blir redningen for Myhre. Knausgård trenger selveste Adolf Hitler for liksom virkelig å lodde dybden i sitt indre mørke. Myhre klarer seg med den levende inkarnasjonen av norsk mellomkultur.

Ikke dermed sagt at forfatterskapet til Myhre er uten risiko, for det er bokstavelig talt livet som står på spill i disse bøkene. Frontene i overlevelseskampen er imidlertid langt mer uoversiktlige enn i Knausdal-komplekset der én mann kjemper alene mot resten av verden. Myhres person og forfatterskap er innvevd i en fortærende kjendiskultur, som hun både utnytter og blir utnyttet av. Myhre kan for eksempel på én og samme tid være både hele Norges anorektiker og lettkledd forsidepike på magasinet MANN. Eller hun kan være rød løper-kjæreste med musikeren Sondre Lerche samtidig som hennes nye roman handler om det langtrukne bruddet mellom en ung kvinne med spiseforstyrrelser og musikerkjæresten hennes.

Det hele har en slags bilkræsjkvalitet: Man klarer ikke helt å se bort, og man håper alle involverte kommer sånn noenlunde uskadd fra det.

 

I romanene nedvurderer Myhre konsekvent seg selv som forfatter og tenkende menneske.

I romanene nedvurderer Myhre konsekvent seg selv som forfatter og tenkende menneske. «Akkurat nå sitter jeg på Lorry og prøver å være forfatter.», skriver hun for eksempel i et av brevene til Finn (Skårderud) i Kjære, før hun bare noen sider senere forteller at en av grunnene til at hun ikke leser bøker om psykologi er at hun «knapt hadde forstått halvparten av det som sto der». Samtidig oppleves de ytterst få litterære peilepunktene Myhre gir leserne sine svært gjennomtenkte.

I tillegg til den nevnte Hamsun-avvisningen forteller Myhre på begynnelsen av Evig søndag at hun leser andre bind av Knausgårds Min kamp: «Jeg synes han er dyktig, selv om bøkene hans er kjedelige og tar lang tid å lese.» Helt på slutten av romanen, etter at vi har lest rundt 150 sider med dag-til-dag-opptegnelser om Myhres kamp mot sin egen kropp, kommer det to litteraturreferanser på rappen. Først henviser Myhre til den amerikanske forfatteren Don DeLillos roman White Noise (1985), som handler om en Hitler-forsker som ikke behersker tysk og som kan leses som en satire over vår kulturs sosialpornografiske interesse for all things Hitler. Deretter lar Myhre oss vite at hun leser Bret Easton Ellis’ Lunar Park (2005), en roman der Ellis selv er hovedpersonen og blir hjemsøkt av sin fars spøkelse.

Når man leser Myhres roman opp mot Knausdal-komplekset – der Knausgårds utforskning av sitt eget farsskadde jeg via Hitler står som et stormannsgalt høydepunkt – blir dette et nokså sofistikert fuck you til virkelighetslitteraturens fremste mann.

 

I debatten om den såkalte virkelighetslitteraturens etikk kan det virke som om vi har sett oss blinde på den første delen av begrepet (virkelighet, i betydningen forholdet mellom litterære universer og saksforhold i verden) og glemt at litteraturen er – og alltid har vært – en arena der det formes menneskesyn og verdensbilder, samfunnsfortellinger og politiske standpunkter. Litteraturen er med andre ord, i likhet med kunsten mer generelt, et av de stedene hvor den virkeligheten vi lever innenfor, skapes. En av kritikkens oppgaver er å gå etter i sømmene den virkeligheten litteraturen produserer, etisk og politisk, så vel som estetisk.

Det mest interessante i vår omgang med virkelighetslitteraturen er hvilke virkeligheter vi anerkjenner og gir oppmerksomhet. Er det de virkelighetene som allerede passer inn i skjemaene våre? Eller er det de rotete og stygge virkelighetene, de som utspiller seg innenfor uvante koordinater og bryter med hevdvunne kulturelle hierarkier? Virkeligheter av den typen som for eksempel kommer til uttrykk i Linneá Myhres forfatterskap.

Eller sagt på en annen måte: At Knausgård og Espedal får ordne opp i de eksplisitt selvbiografiske bøkene sine, sånn to karer imellom, mens Vigdis Hjorth oppfordres til å stå skolerett i Norges største avis og redegjøre for hvilke deler av overgrepshistorien i romanen hennes om tidsskriftredaktøren Bergljot som er selvopplevd – der har vi et stykke virkelighet, og et stykke etikk, verdt å diskutere.

Annonse