Annonse

Annonse

00:00 - 12. august 2016

Roman eller memoarer?

Våre begreper om skjønnlitteraturens fantasi mot sakprosaens faktagranskning fanger ikke opp den litterære utviklingen, skriver Toril Moi.

I vår leste jeg Wenche Mühleisens Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden. Denne fascinerende boken handler om hvordan forfatteren oppdager farens fortid som nazist i Østerrike og hvordan hun selv kom til å slutte seg til et seksuelt eksperimenterende kollektiv i samme land. Mühleisen skriver om seg selv, og bruker sitt eget navn i teksten. For meg var denne boken et klassisk eksempel på det en på engelsk kaller «a memoir.» I dag brukes ordet (i entall) om en form for fortelling som handler om forfatterens erfaringer og kunnskap, begrenset til en spesifikk periode av livet, eller til ett noenlunde veldefinert emne. I prinsippet skal alt som står i teksten være sant. Sjangeren kan fokusere helt på egne opplevelser, eller den kan strekke seg langt inn i det faglig-akademiske.

Slik blir «memoir»-sjangeren en del av det store og flytende feltet som ofte kalles «litterær ikke-fiksjon». Jeg har inntrykk av at begrepet oppsto i USA i kjølvannet av «den nye journalistikken» fra 1960- og 70-tallet, der Tom Wolfe, Joan Didion, og Truman Capote var ledende navn. Disse pionerene skrev personlig og litterært samtidig som de forpliktet seg på virkeligheten. De bante vei for alle slags nye «personlige» hybridformer som fritt blander essayet og reiseskildringen med selvbiografi og fagkunnskap.

 

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
-50%
Unngå feriehjerne
Hold hodet kaldt med Morgenbladet i sommer
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse