Annonse
00:00 - 12. august 2016

Roman eller memoarer?

Våre begreper om skjønnlitteraturens fantasi mot sakprosaens faktagranskning fanger ikke opp den litterære utviklingen, skriver Toril Moi.

Annonse

I vår leste jeg Wencke Mühleisens Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden. Denne fascinerende boken handler om hvordan forfatteren oppdager farens fortid som nazist i Østerrike og hvordan hun selv kom til å slutte seg til et seksuelt eksperimenterende kollektiv i samme land. Mühleisen skriver om seg selv, og bruker sitt eget navn i teksten. For meg var denne boken et klassisk eksempel på det en på engelsk kaller «a memoir.» I dag brukes ordet (i entall) om en form for fortelling som handler om forfatterens erfaringer og kunnskap, begrenset til en spesifikk periode av livet, eller til ett noenlunde veldefinert emne. I prinsippet skal alt som står i teksten være sant. Sjangeren kan fokusere helt på egne opplevelser, eller den kan strekke seg langt inn i det faglig-akademiske.

Slik blir «memoir»-sjangeren en del av det store og flytende feltet som ofte kalles «litterær ikke-fiksjon». Jeg har inntrykk av at begrepet oppsto i USA i kjølvannet av «den nye journalistikken» fra 1960- og 70-tallet, der Tom Wolfe, Joan Didion, og Truman Capote var ledende navn. Disse pionerene skrev personlig og litterært samtidig som de forpliktet seg på virkeligheten. De bante vei for alle slags nye «personlige» hybridformer som fritt blander essayet og reiseskildringen med selvbiografi og fagkunnskap.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
ved kjøp av abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Sadisme, manipulering og overskridelse håndteres nokså oppskriftsmessig i disse novellene.
– Dette er helt i tråd med regjeringens litteraturpolitikk, og ikke overraskende i det hele tatt.