Bøker

Minnets mysterier

Den litterære storheten ligger under overflaten i Kazuo Ishiguros nye fantasy-roman En kjempe begravd.

---

Anmeldelse

Kazuo Ishiguro

En kjempe begravd

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

352 sider

Cappelen Damm 2016

---

I sin første tale som president, i mars 1861, appellerte Abraham Lincoln til «de gode englene» i menneskenaturen i håp om å unngå borgerkrig mellom de amerikanske nord- og sør-statene. Minnets mystiske bånd, sa han, strekker seg fra fortidens slagmarker og soldatgraver til de levende hjerter som en bønn om samhold i unionen. Han tenkte da naturligvis på de krigene hvor folk i nord og sør hadde kjempet på samme side: uavhengighetskrigen, 1812-krigen.

Men hvilken effekt har de mystiske båndene mellom levende og døde hvis de bærer bud om ugjerninger og fiendskap naboer imellom? Kan det tenkes at ikke bare «de gode englene», men også menneskenaturens demoner livnærer seg på vår hukommelse?

Gjest i egen stue. På overflaten av japansk-engelske Kazuo Ishiguros nyeste roman, En kjempe begravd, finner vi barnerøvende uhyrer, riddere på kongelige oppdrag, fordekte munker, trollmenn, underjordiske ganger og andre velkjente motiver fra den populære fantasy-sjangeren. Men under ligger en litterær kjempe begravd, på hver side rumler noe fremmed under sjangerens opptråkkede stier. Eskapister som går til Ishiguro for et magisk ridder­eventyr fjernt fra livets realiteter, vil bli skuffet.

Den som med Harold Bloom ønsker å føle seg som en gjest i sin egen stue, derimot, som ikke søker avkobling, men vil komme tettere på livet ved hjelp av en litteratur som avdekker noe nytt i det vi trodde vi kjente, den som søker det nifse, eiendommelige som er det første kjennetegnet på det kanoniske, må lese En kjempe begravd. Langsomt, men intensivt, med så få avbrudd som mulig. Slik leses den best.

Kong Arthur. «Du måtte lete lenge etter de buktende landeveier eller fredfylte enger som England siden ble kjent for», heter det om det post-romerske Britannia handlingen er lagt til. Vi befinner oss antagelig på slutten av 500 eller tidlig 600-tallet. Landskapet består av golde heier, åser og gjengrodde veier etter romernes oppgivelse av øyprovinsen to århundrer tidligere. En og annen gravhaug stor nok til å gå for en kjempes: Innfødte «briter», som de kalles i oversettelsen («britoner» ville nok vært mer historisk riktig og skiller folkegruppen klarere fra dagens briter) har nemlig kriget med innvandrede saksere om dominansen over landområdet. Under ledelse av legenden Kong Arthur har britonene vunnet krigen og skapt fred mellom folkegruppene.

Legenden om Kong Arthur, kjent fra blant annet Thomas Malorys ridderromanse fra 1400-tallet, Le Morte d'Arthur, og Sigrid Undsets Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord, har vunnet stor utbredelse nettopp fordi perioden i praksis er forhistorisk. Det lille vi tror vi vet om det post-romerske Britannia, om masseinnvandring og stridigheter mellom keltiske og angelsaksiske hedninger og kristne, har vi fra fragmenter av diktning, brev og prekener. Det er derfor ikke så underlig at denne historiske perioden har bidratt kraftig til utviklingen av fantasy-sjangeren, fra dens spede begynnelse i høviske ridderromanser som Sir Gawain og den grønne ridder av en ukjent forfatter på slutten av 1300-tallet, frem til J. R. R. Tolkiens forholdsvis moderne klassikere.

Motivisk følger Ishiguros roman tradisjonen. Fantastiske elementer med bakgrunn i mytologi og folklore opptrer innenfor en mer eller mindre imaginær, men konsistent romanverden. Men de formale konvensjonene brytes, og vektingen av de ulike handlingsmomentene ligger fjernt fra underholdningslitteraturen. De ytre sett mest dramatiske hendelsene er over før man vet ordet av det. Til gjengjeld dveles det ved samhandlingen personene i mellom, og dialogene er lange, forklarende og kunstlet høviske, slik de ofte er i middelalderens epos og heltekvad.

Tapte minner. Axl og Beatrice er et gammelt ektepar som tar sine skrøpelige ben fatt for å finne sønnen sin. De husker ham knapt, men mener at han ikke kan bo så langt unna. En allegori om å bli gammel og dement? Nei, hele Britannia ligger i glemselens tåke, unge som gamle sliter med hukommelsen, og dermed også med å kjenne seg selv og fundamentet for ens følelse av brorskap eller kjærlighet til hverandre.

Dette siste er av avgjørende betydning for Axl og Beatrice; vel håper de at sønnen vil gi dem husly og pleie på deres gamle dager, men viktigere er den mer eller mindre ubevisste forventningen om at sønnen skal friske opp hukommelsen deres, slik at de, når tiden er inne for den siste reisen, vil kunne bevise at de deler kjærlighetsminner. Først da vil ferjemannen la dem foreta reisen sammen, sier folketroen, som forfatteren konkretiserer på en høyst minneverdig måte. Axl, bærer av romanens kalde og irreligiøse etos, later imidlertid til å ha en hemmelig overbevisning om at det er menneskets lodd å dø alene.

Koreografert roman. Romanen begynner som en stilsikker og tradisjonell tredjeperson­fortelling om det personlige minnets irrganger og ender som et flerstemmig og kompromissløst romaneksperiment om krig og kollektive traumer som effektivt motsetter seg entydigheten som hører allegorien til. Til tross for en renskåret minimalisme med hensyn til beskrivende detaljer, beriker teksten oss estetisk selv uten de dypere meningene vi nå måtte velge å tilskrive den.

Spesielt god er Ishiguro til å skape visuelt liv ved hjelp av enkle elementer som kroppsbevegelser og lys. En kjempe begravd er utpreget komponert og koreografert og bringer ofte tankene hen til scenen, kanskje særlig operaen, eller til filmatiske tablåer: Andrej Tarkovskij og Theo Angelopoulos slår meg å være Ishiguros sjelefrender i dette verket.

Krigsforbrytelse. På leting etter sønnen treffer Axl og Beatrice den saksiske krigeren Wistan og kong Arthurs trofaste ridder, britoneren sir Gawain, og de innblandes i jakten på en drage, Querig, hvis åndedrag sies å ha direkte med deres – og hele Britannias – hukommelsestap å gjøre. Bak aner vi konturene av en krigsforbrytelse, en førteknologisk Hiroshima-bombe, og en påfølgende dekkoperasjon i form av en trolldom, som jeg overlater til leseren å få klarhet i på egen hånd.

Her holder det å sitere Wistans lovnader om den saksiske hevntørsten som vil vekkes når dragen er drept og trolldommen brytes: Da «vil de vennskapelige båndene mellom oss være som de knutene ungpiker gjør med stenglene på små blomster […]. For dere briter vil det være som om en ildkule ruller mot dere. Dere vil flykte eller bukke under. Trakt for trakt vil dette bli et nytt land, et saksisk land […]»

Nyere arkeologi og genetikk tilsier at Wistan taler profetisk. Ishiguro har skrevet en roman, mørk som blodet fra et banesår, om djevelen på vår venstre skulder, og hvilken ond sirkel av angrep og gjengjeldelse minnets mystiske bånd har forårsaket opp gjennom historien, en sirkel som vi på ingen måte er kommet ut av i dag.

Mer fra Bøker