Annonse
09:55 - 17. oktober 2014

Dikterhøvdingen og den brune gift

Tore Rems overbevisende og viktige bok er en stor utfordring for alle som har formidlet tvetydigheter om Knut Hamsuns nazisme.

I ulvens hule: Knut Hamsun med følge i trappen opp til Hitlers Berghof, 26. juni 1943. Fra venstre: adjutant Rudolph Schmundt (muligens ), Otto Dietrich, Hamsun, Egil Holmboe og Ernst Züchner. ⇥Foto fra boken: Ullstein bild, Walter Frentz.
Annonse

ANMELDELSE

Diskusjonen om Knut Hamsuns nazisme og dennes eventuelle konsekvenser for diktningen hans har pågått i over åtti år. Frontene har vært skarpe og ideologisk paradoksale: Til dem som allerede i samtiden ville frikjenne romanene hører blant andre kommunisten Nordahl Grieg – som i 1936 hevdet at «det dypeste av hans diktning er ubesmittet» – og kulturradikaleren Sigurd Hoel, som karakteriserte Hamsuns politiske engasjement under krigen som «en liten skjønnhetsflekk, en stor dikters lune». Kulturkonservative Alf Larsen var tidlig ute på motsatt flanke da han i sin anmeldelse av Ringen sluttet (1936) skrev at «Hamsun er nazismen på forhånd».

Disse to linjene fortsetter inn i vår tid, med stadig nye og i varierende grad nyanserte argumenter for eller imot. Viktigst blant «apologetene» i Grieg/Hoel-tradisjonen er Atle Kittang, som med sin Hamsun-studie Luft, vind og ingenting (1984) bød på en av de sterkeste forfatterskapslesningene, samtidig som han hevdet at romanene gikk i motsatt retning av forfatterens politikk: Ideologien i dem er der utelukkende for å bli underminert av det litterære språket. I senere artikler later dessuten Kittang til å ha villet bortforklare de ikke-litterære uttrykkene for Hamsuns nazisme.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.