01:00 - 15. november 2013

Poesien i å bli banket av sin far

Yahya Hassan (18) ville skrive like sant som Knausgård om livet sitt – og endte opp som hovedpersonen i dansk integreringsdebatt.

Hardtslående: Yahya Hassan tar oppgjør med sin voldelige far og en tafatt innvandrerkultur i diktsamlingen YAHYA HASSAN. Boken har skapt enorm politisk debatt i Danmark, men selv vil 18-åringen helst snakke om lyrikk. Foto: Ehrbhan Jacob/Pol foto/Stella Pictures

Yahya Hassan

Født 19. mai 1995.

Foreldrene er palestinske flyktninger fra Libanon.

Oppvokst i Århus og på diverse barnevernsinstitusjoner i Danmark.

Begynte i høst på Forfatterskolen i København.

Debuterte 25. oktober med Fdiktsamlingen YAHYA HASSAN

FRA ARKIVET: Den danske dikteren Yahya Hassan gikk bort 29. april 2020. Dette er det første intervjuet Morgenbladet gjorde med ham, rett etter debuten i 2013.

 

– Hvorfor valgte du å kalle diktsamlingen opp etter deg selv?

– Fordi det er meg dette dreier seg om, sier Yahya Hassan.

Det første manuskriptet hadde tittelen Ghettodigte. Isteden ble diktsamlingen hetende YAHYA HASSAN. Boken, som ble lansert 25. oktober og kommer på norsk til våren, er blitt en litterær sensasjon i Danmark.

Den 18 år gamle statsløse palestineren med dansk pass har mottatt både Bogforums debutantpris og dødstrusler for diktsamlingen sin – den mest omtalte danske poesidebuten siden 1970-tallet. Den er alt trykket i 42 000 eksemplarer, og oversettes nå til flere språk.

Anmeldelsene har vært strålende. «Det er en sterk og usedvanlig fullmoden debutdiktsamling fra en bare 18 år gammel forfatter jeg snart ikke orker å høre mer om, men mer enn gjerne vil høre mye mer fra,» skriver den kjente literaturkritikeren Niels Lyngsø.

For fremfor alt er Hassan blitt en brannfakkel i den allerede brennhete danske integreringsdebatten. Den siste måneden har navnet hans fått en slags dobbeltbetydning: Yahya Hassan er blitt synonymt med integreringsproblemer. 18-åringen namedroppes i nesten hver eneste av landets mange innvandringsdebatter, på grunn av Hassans oppgjør med det han beskriver som foreldregenerasjonens svik.

– Hva synes du om at dansk innvandringsdebatt nå handler om deg?

– Jeg er fullstendig likegyldig til om folk nevner navnet mitt i en tv-debatt, på Folketinget eller i en moské. Det som er viktig for meg, er at jeg som dikter står som ansvarlig for litteraturen, men ikke for leserens fortolkning av den, sier Hassan.

I diktsamlingen beskriver han en far som er from i moskeen, men slår barna og kona når han kommer hjem til blokkleiligheten i Århus-drabantbyen. Fetterne er kriminelle, alle sammen. Mennene i nabolaget er hyklere, kvinnene kuede. Integreringen er mislykket, miseren total. Selv vil Hassan lese bøker, men lar seg heller lokke med på et nytt innbruddsraid.
 

Karl Oves lærdom. Forfatterens eget litterære forbilde er en oppvekstskildring fra et byggefelt på det norske Sørlandet.

– Knausgård har gitt meg en opplevelse, et stykke litteratur jeg kan forholde meg til og som har gjort noe inni meg, sier Hassan.

Han snakker om likhetene mellom sin egen diktsamling og Min kamp, seksbindsverket der Karl Ove Knausgård bretter ut sitt eget og familiens liv til aller minste detalj.

– Vi er fra to forskjellige land, hans far har ett mønster, min far har et annet, Knausgård hadde ett nabolag, jeg hadde et annet. Men det Knausgård skriver om, er relasjonen til faren. Han skriver om barndommen, og om volden i oppveksten. Der er det noen paralleller, sier Hassan.

– Knausgård har inspirert meg til å komme i gang og gjøre det som måtte gjøres. Han har vist meg at når virkeligheten er på en bestemt måte, er det ikke så mye å gjøre med det. Og så er det ikke skamfullt.

18-åringen beskriver en «knausgårdsk» tilnærming til diktene sine, der han forsøker å komme tett på sannheten om sitt eget liv, koste hva det koste vil.

– Selvsagt er det skamfullt å ha en far som slår en, men hvis det er sånn i virkeligheten, hvorfor skal det ikke være sånn i litteraturen? Det er som om det bare er i den virkelige verden at ting skal få lov til å være som de er. Når vi er hjemme eller på gaten er det i orden med urettferdighet, men så snart urettferdigheten kommer ut av en høyttaler eller inn i en bokhandel, får folk et problem. For vi liker ikke å bli avslørt. Vi innbiller oss at alt er perfekt, og at ja, vi har problemer, men de er små. Sånn er dessverre ikke virkeligheten.

– Er det derfor du får så sterke reaksjoner?

– Folk er blitt avslørt, og de liker ikke å bli avslørt, særlig hvis de ikke har ressurser til å endre seg. Hvis folk vet at de er dumme, at de er noen hyklere, og at de vil fortsette å være dumme hyklere, er det pisse irriterende hvis det kommer noen og poengterer det.
 

Resignert sinne. Foreldrene kom til Danmark fra en flyktningleir i Libanon. Yahya Hassan er født i Danmark. I Århus-drabantbyen der han vokste opp, ble han kalt forfatter fordi han alltid leste bøker – riktignok Dan Brown og Stieg Larsson. Han begynte å rappe som 12-13-åring, på samme tid som han ble tatt av politiet for første gang. Han følte snart at rapen ble for påtatt, for «gangsteraktig» som uttrykk.

Fra han var 13 år gammel var han inn og ut av barnevernsinstitusjoner. Det var der Hassans skrivetalent ble oppdaget, da læreren trodde han hadde forfalsket en stil om Facebook. Han reagerte med å skrive en ny stil samme dag. Da begynte læreren å ta med klassikere til ham.

– Jeg leser en masse forskjellig litteratur, jeg skriver noen noveller, noe som ligner dikt, men som ikke er særlig bra. Med tiden blir dikt mitt uttrykk. Det går ikke an å si om det er mitt endelige mål eller bare en mellomlanding, men det er mitt uttrykk nå, sier Hassan.

YAHYA HASSAN er skrevet i versaler, uten tegnsetting.

– Hvorfor skriver du i caps lock?

– Jeg synes det ser for tamt ut med små bokstaver, og så er det kanskje et statement: Det er dette jeg har å si, og det er med store bokstaver.

Fordi du er sint?

– Nei, man skal ikke høre en sur tenåring som skriker hele tiden bare fordi jeg har skrevet en diktsamling med versaler. Det er selvsagt sinne i denne diktsamlingen, men mitt sinne er et resignert sinne. Når jeg skriver om min far, som har slått meg og mine søsken nesten hver dag, så er det ikke fordi jeg krever en unnskyldning fra ham.
 

Drittdikt i 300 eksemplarer. – Hva er det du vil si, og til hvem?

– Jeg kan åpenbart se at mange har en interesse av det jeg skriver. Samtidig er det mange som ikke har en interesse av at jeg skriver det. Det er derfor jeg har fått den tvetydige reaksjonen, sier Hassan.

– Hva mener du med at mottagelsen er tvetydig?

– Den er mer enn tvetydig, den er kanskje tretydig eller titydig.

– Var reaksjonen som forventet?

– Jeg har alltid visst at det er noen som vil klappe og noen som vil komme med mer voldsomme reaksjoner, sånn som dødstrusler, sier Hassan.

– Du må ikke tro at jeg først ble utsatt for dødstrusler etter utgivelsen. Hvis det tidligere var tyve mennesker i nabolaget mitt som hadde lyst til å drepe meg, slå meg eller innskrenke ytringsfriheten min, har vi nå avslørt alle som har antidemokratiske holdninger rundt omkring i forskjellige nabolag. Den eneste forskjellen er at det som før var et familiært og lokalt anliggende, nå er blitt en offentlig begivenhet alle mennesker kan forholde seg til.

– Hvorfor ville du fortelle historien din gjennom poesi?

Hassan svarer med et angrep:

– Jeg synes det er altfor mye dritt i dikt. Det er mange dikt som ser smarte ut, med linjefall, gjentagelser, fine formuleringer og bokstavrim, men hva sier de egentlig? Hvem kan forholde seg til dette? Hvem er diktene for? Det er altfor mange dikt som ikke sier noe om noe. Det er derfor diktsamlinger i Danmark ikke selger i mer enn 300 eksemplarer.
 

Litterært fadermord. «Jeg er fuckings sint på mine foreldres generasjon, som kom til Danmark på slutten av 1980-tallet,» sa Hassan i lanseringsintervjuet med den danske avisen Politiken i oktober.

Etterpå haglet dødstruslene fra islamister. Hassan har også møtt mye motbør fra unge danske muslimer, dem han ofte bare omtaler som «arabere». Samtidig har politikere fra ytre høyre tatt ham til inntekt for sitt eget syn.

18-åringen snakker som om alt oppstyret preller av på ham.

– Jeg har ikke noe problem om jeg så blir nevnt av den største nazist eller islamist i landet, bare de selv står til ansvar for det de sier. Dessverre er ikke folk i Danmark klokere enn at så snart de ser meg i en sammenheng, tror de at det er jeg som har presset meg inn i den. Det forholder seg motsatt. Det er jeg som blir presset inn. Det har folk vanskelig for å skjelne mellom.

– I Danmark kan det se ut som man forholder seg til diktene dine som om de ikke er litteratur, bare virkelighet?

– Det er fordi denne debatten er så tiltrengt. Dansker har prøvd å dekke over at problemet finnes. Arabere har prøvd å dekke over at problemet finnes. Da er det klart at når det kommer en kunstner og påpeker det, vil debatten overskygge kunstneren selv. Hvis du kommer i en luftballong, er ballongen mye større enn kurven du sitter i. Sånn er det med meg også. Jeg kommer med lyrikken, som er kurven min, men jeg har debatten over meg som ballongen. Du får først øye på ballongen, med mindre du er interessert i kurven.
 

Litteratur og virkelighet. I fjor sommer ble Hassan varetektsfengslet for et mislykket tyveri. Nå er han student ved den prestisjetunge Forfatterskolen i København, der han genierklæres av medelever og lærere.

– Skal vi lese diktene dine som virkelighet, eller skal vi lese dem som litteratur?

– Jeg har levert et stykke litteratur, sier Hassan.

– Om du velger å tørke gulvet eller rumpen med toalettpapiret du har kjøpt, er ikke toalettpapirets ansvar. Og hvordan du velger å lese boken min er opp til deg selv. Jeg har levert lyrikk. Hva du vil gjøre med det raker ikke meg.

– Er du selv opptatt av den politiske debatten?

– Nei, jeg er fullstendig likegyldig til politikk. Eller, selvsagt er jeg ikke likeglad, politikk er en viktig faktor. Men jeg vet ikke noe om det, så jeg interesserer meg ikke for det på den måten.

– Men politikerne bryr seg mye om deg?

– Ja ja, det skal de ha lov til.

 

Endringer: I en tidligere versjon av artikkelen står det at Hassans redaktør foreslo tittelen Ghettodigte. Dette er rettet til at det første manuskriptet hadde denne tittelen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse