Annonse

Annonse

12:13 - 09. august 2012

Motvillig grotesk

Som leser og seer plages Jan Roar Leikvoll av grufulle scener. Når de dukker opp i hans egne tekster, har han imidlertid lite å stille opp med.

Ut av klosteret: Etter 22. juli pekte VG-kritiker Sindre Hovdenakk på Jan Roar Leikvoll som én av forfatterne som kunne behandle tragedien litterært. Selv sier Leikvoll at bøkene hans beveger seg langsomt mot hans egen tid. Foto: Samlaget/Tove K. Breistein

Jan Roar Leikvoll (38)

  • Forfatter fra Frekhaug utenfor Bergen.
  • Har tidligere utgitt Eit vintereventyr (2008) og Filolinane (2010).
  • Har mottatt Sigmund Skard-stipendet, Nynorsk litteraturpris og Bjørnson-stipendet.
  • Aktuell med romanen Bovara.

– Debutromanen din utspilte seg i en slags konsentrasjonsleir, oppfølgeren Fiolinane sirklet rundt en familie som levde på en søppeldynge, og nå har du valgt et middelalderkloster som ramme. Hva er det ved slike lukkede univers som tiltrekker deg?

– Jeg tror det handler om det klaustrofobiske ved dem. Det begrensede universet i alle disse bøkene har noe angstfylt ved seg, som jeg har vært interessert i.

– Gir de trange rammene andre fortellertekniske eller psykologiske gevinster?

– Absolutt. Det blir mindre å forholde seg til, og dermed rom til å utforske det jeg er mest opptatt av: hvordan det er å være menneske. Når jeg skriver, ser jeg ofte for meg et menneske på en naken scene, med bare noen få kulisser som gir fylde. De gangene jeg har prøvd å plassere figurene mine i mer detaljerte verdener, føler jeg ofte at mennesket forsvinner.

– Alle de tre romanene dine skildrer også erotiske spenninger mellom menn, jakten på anerkjennelse eller oppmerksomhet menn imellom. Hva pirker du i her?  

– Det er det vanskelig å gi et konkret svar på, fortellingen kommer som regel ganske automatisk og er lite gjennomtenkt. Men jeg synes vel det er mer interessant å bygge opp en spenning mellom to menn – for eksempel en svakere og en sterkere mann – enn å beskrive det klassiske mann-kvinne-forholdet. I Bovara kom imidlertid også en ung kvinne inn i historien etter hvert, og det føltes som en lettelse.

– Bergens Tidende har skrevet at kompromissløsheten og pessimismen din gjør at du står «temmelig alene i norsk litteratur». Føler du det sånn selv?

– På et vis, men andre får bedømme om følelsen stemmer med virkeligheten. Det finnes jo kategorier av beslektede forfattere, men jeg har vanskelig for å komme på så mange andre i min kategori. Samtidig har jeg fått god respons, så jeg føler meg absolutt inkludert.

– Men de renskårne, mytiske universene du tegner opp er veldig anti-knausgård, kunne man si?

– Joda. Samtidig har de to første romanene til Knausgård betydd veldig mye for meg. Og selv leser jeg egentlig mer «virkelighetsnær» litteratur enn den typen som er ren diktning. Per Olov Enquist er for eksempel en av mine siste store leseropplevelser. Selv om bøkene hans er forskjellige fra mine, inspireres jeg av hvordan han får setningene til å dirre uten å bruke voldsomme virkemidler. Selv om historiene under ofte er katastrofale.

– Apropos: Du har selv en dragning mot det groteske. I Bovara får vi oralsex mellom eldre munker – «eg fekk den blemmete staken djupt i munnen» – og beskrivelser av sæd som smaker som kokt lever, eller epler og plommer. Hva gir det deg å skrive slike skildringer?

– Av og til humrer jeg mens jeg holder på med slike detaljerte passasjer, og tenker at dette blir for mye, for drøyt. Men samtidig vil jeg ikke stenge for fantasien hvis det er i den retningen den går i. Og selv om ting kan være motbydelige, er de jo også sanne. Jeg tenker at slik må det ha vært en gang i tiden.

– Så du driver egentlig med en form for realisme?

– Dypest sett: ja. Passasjer som denne er ikke skrevet for å spekulere eller bevisst sjokkere.

– Jeg har fått rapporter om skolelever som har lest bøkene dine, og som etterpå spør om litteraturen må være så rå. Hva ville du svart dem?

– Jeg ville vel sagt at ting kan virke hardt når du ser én av bøkene isolert. Men jeg har jo en tanke om å skrive mange romaner, og da vil du nok se at jeg utvikler meg etter hvert. Det kan virke som store ord, men jeg merker på det jeg skriver nå, at språket og jeg selv har utviklet meg. Samtidig har disse tre første bøkene føltes nødvendige å skrive.

– Du spyler ut grufset først, for å rense rørene?

– Det vil vel ungdommer ha forståelse for.  

– I sjangre som spill og film har vi en kontinuerlig debatt om bruken av sterke virkemidler, og hva de gjør med oss, men i litteraturfeltet snakker man aldri om sånt. Hva tenker du om det?

– Det er ikke så lett å svare på. Personlig blir jeg raskt uvel av bøker eller filmer der grusomme virkemidler brukes på en enkel måte for å selge. Samtidig er det jeg lever og det jeg skriver to fundamentalt forskjellige ting. Og jeg er veldig opptatt av ikke å stenge for teksten slik den melder seg. I tillegg er jo bøker også litt mindre tilgjengelig i samfunnet enn spill og film. 

– Du nevnte Enquist, er det andre inspirasjonskilder du skjeler til?

– Jeg har lest Cormac McCarthy, etter at mange sa at de så likhetstrekk mellom bøkene våre. Både The Road og No Country for Old Men var store leseropplevelser, men jeg synes nok likevel vi driver med forskjellige ting. Litterært har Kafka vært viktigere, i tillegg til filmskapere som Bergaman eller Kieslowski, og i det siste film fra sovjettiden.

– I Bovara heter figurene «Frrok» og «Gjin» og vandrer rundt i murtårn plassert ved bratte juv. Vil du innrømme fantasy-sjangeren noen innflytelse?

– Jeg har ikke lest en fantasy-roman i mitt liv. Generelt sett er jeg litt delt overfor slike prosjekter: På den ene siden har jeg sansen for å dikte opp alternative verdener, på den andre siden kan nettopp det fylle meg med en kvalmende fornemmelse, slik Knausgård også har skrevet om. Burde jeg ikke skrive tettere opp mot virkeligheten?

– Etter 22. juli utfordret VGs Sindre Hovdenakk norske forfattere til å behandle tragedien litterært, og pekte på deg som en av kandidatene. Hvordan er det å få sånne hansker kastet mot seg?

– Jeg er langt på vei enig med ham, og som menneske kan jeg ønske nettopp det: å gå inn i min tid. Samtidig kunne jeg aldri skrevet noe bestillingsverk som forfatter, og jeg tenker jo at skikkelsene i Bovara også er tidløse, dypest sett. Men hvis manuset jeg holder på med nå blir til en bok, kan jeg røpe at den i hvert fall blir plassert i min egen tid.

– Vi treffer deg på Skype i Hviterussland, på en av dine mange reiser til Øst-Europa. Hva er det du finner der?

– Det gir meg en slags ro, og er et fantastisk sted å skrive. Det er noe med himmelen her, strukturene og de store fabrikkområdene, som alltid har fascinert meg. Samtidig er det som å reise ut av verden: Når jeg klapper sammen laptop-en etterpå, føler jeg virkelig at jeg forsvinner. Det er nok noe jeg alltid har ønsket, å forsvinne. For en stund.

 

Les anmeldelse av Bovara i Morgenbladet neste uke.

Annonse