Annonse
04:00 - 08. januar 2010

Språksprengerne

Etter syv år legges forlaget H Press nå ned. Deres siste utgivelse, en kassett med fire bøker av den franske poeten Claude Royet-Journoud, er fruktene av et stort arbeid.

Uavhengig: Jørn H. Sværen har utgitt bøker som ifølge Kulturrådets definisjon ikke er bøker, men som likevel har fått stor betydning. Nå legger han ned forlaget H Press. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Det hele begynte med et gult visittkort påtrykt logoen til forlaget H Press. Det var i mørke lokaler ved Akerselva og bortgjemte kneiper bak Karl Johan. Det var før røykeloven. Det var før alt skjedde. Det var den kokende starten på 2000-tallet, og H Press’ visittkort gikk fra hånd til hånd. Ennå kunne ikke forlaget vise til noen publikasjoner. Jyplingen som nettopp hadde grunnlagt det – Jørn H. Sværen – så ut omtrent som han gjør i dag: svartkledd og med hanekam. Og snart kom også bøkene. Etter releasepartyet for H Press’ tre første bøker – begynnelsen på poetikkserien Imperativ, der norske forfattere ble invitert til å svare på spørsmålet: «Hvorfor skrive hva hvordan?» – gikk turen fra (nå nedlagte) Spasibar til Lorry, hvor Oslos litterære avantgarde tyllet i seg halvfin whiskey.

Allerede den gang var det uttalt fra redaktør Sværens side at H Press ville legges ned i 2010. Og nå har altså forlagets aller siste utgivelse kommet: en kassett med fire diktbøker av den franske poeten Claude Royet-Journoud, som til sammen utgjør en tetralogi. Og forlaget har holdt sitt gravøl på Blå i Oslo.

Undergrunnsmyte. I den forbindelse har vi sett nærmere på historien til H Press. I dagspressen har epiteten «undergrunnsforlag» blitt flittig brukt opp gjennom årene. Men hvorfor dette undergrunnsstempelet? Kan det være fordi H Press’ utgivelser alltid har befunnet seg litt i utkanten av de vedtatte sjangerne? I tillegg til Serie Imperativ, samt flere oversettelser, står forlaget bak en liten rekke diktminiatyrer (svært korte diktbøker), samt bokobjektet Serie A, en eske inneholdende seks ark à 30x90 cm, med arbeider av like mange skandinaviske forfattere. Men det finnes kanskje flere årsaker. Er anledningen i bunn og grunn økonomisk? Enmannsforlag som H Press har en distribusjon og produksjon som baserer seg på idealisme, og en PR-modell der de som er interesserte, er nødt til å holde seg selv og sine bekjente orientert. I Dagbladet 22/12/05 påstås det sågar at H Press utgir sine bøker «nærmest i all hemmelighet». Gitt forlagets rykte som et sært undergrunnsfenomen skulle man tro at anmelderne ikke ville ta i bøkene deres med ildtang. Men det viser seg at de stort sett har fått både lange, mange og langt på vei positive omtaler, og den betydningen bøkene har fått som sekundærlitteratur, er gedigen. Selv Kulturrådet har vært vennlig innstilt: Bibliotekene kjøpte inn Sværens oversettelse av Emmanuel Hocquard, samt hele Serie Imperativ (bortsett fra Tone Hødnebøes Skamfulle Pompeii, fordi boken ikke teller fullt 48 sider og derfor ikke regnes som en «bok» ifølge Kulturrådets definisjon), og både Serie A og miniatyrene mottok produksjonsstøtte. Dette taler jo egentlig bare til Kulturrådets fordel, siden det har vært med på å gjøre H Press’ utgivelser mulig. Men «undergrunnsforlaget» H Press ser ut til å være en myte. Forlaget er ikke så marginalisert som mange vil ha det til.

Anerkjent poet. Claude Royet-Journoud er født og bosatt i Frankrike. Han har i flere tiår virket som poet, og dessuten jobbet med viktige tidsskrift som Siècle à mains og det legendariske L’In-plano, som utkom med ett nummer per dag (et fotokopiert og foldet A4-ark) i perioden fra 15. januar til 6. mai 1986. Den såkalte tetralogien, som nå kommer på norsk, består av diktbøkene Omveltningen, Begrepet hindring, Objektene inneholder det uendelige og De udelelige naturer. Den har blitt til over 25 år, og regnes som Royet-Journouds hovedverk. H Press utgir de fire bøkene samlet i én kassett, som også inneholder to svært forskjellige kommentartekster i hefteformat. Den ene er skrevet av Gunnar Berge, som er medoversetter sammen med Jørn H. Sværen. Den andre er ført i pennen av den svenske redaktøren og oversetteren Jonas (J) Magnusson.

Selv om han nyter dyp anerkjennelse hos mange, både i og utenfor hjemlandet, har Royet-Journoud blitt lite oversatt til skandinavisk. På norsk har han til nå bare vært tilgjengelig i utdrag, så norske lesere har stort sett måttet se til de få danske og svenske utgivelsene som foreligger. Men nå skal det bli andre boller. H Press gjør opp for den magre historien om Royet-Journoud på norsk når de utgir hele tetralogien under ett, noe som aldri har blitt gjort før, ikke engang i Frankrike. Den er altså litt av en kulminasjon, denne utgivelsen, både for H Press og for Royet-Journoud.

Kriminalfortelling. Oversetterne Sværen og Berge har ikke tatt seg mange friheter i forhold til originalen. Snarere har de hatt som bevisst strategi å prøve å viske ut sine egne spor fra språket, i en streben etter «noe nøytralt», som Sværen påpekte under en presentasjon av oversettelsen under Audiatur-festivalen i Bergen i høst (hvor Royet-Journoud var en av de inviterte forfatterne). Denne oversettermetoden svarer til den språklige nøytraliteten som poeten selv er på jakt etter i diktene sine. I Frankrike regnes han som en av de viktigste eksponentene for såkalt «negativ modernisme» (et begrep som ble myntet av Emmanuel Hocquard). Grammatikkens hierarkier og poesiens meningsdannelse anses å ha spilt falitt, og reaksjonen kommer i form av antilyriske strategier, hvor diktspråket forsøksvis ribbes for metaforikk og språklige bilder. Man vil bort fra ideen om «poetisk dybde» og vektleggingen av assonans (klanglighet) som poetisk virkemiddel. Det man sitter igjen med, er bokstaveligheten, ordene i seg selv og i sin mest nakne betydning.

Denne betoningen av det bokstavelige gir seg hos Royet-Journoud blant annet utslag i direkte metapoetiske passasjer. Ironisk nok, kan man tenke. For eksempel er det fristende å tolke åpningspassasjene i Omveltningen (titulert hhv. «Vitne til en annulering» og «Nøytral») som dikt hvor språket besverger sitt eget fravær, med diktsider som:

bildet når ikke lenger hit

stemmen gjenoppretter bevegelsen

munnlyder

ukjent for fortellingen

det som ble sagt tegnet en sirkel

den som

bare for å snakke

Men enhver tolkning kan ikke bli mer enn en fristelse, eller rent ut sagt en felle i teksten. Betydningen finnes ikke i dypet, men på overflaten. Kanskje ligger det en fortelling under diktene, men den er i så fall bokstavelig talt underordnet ordene selv. I et intervju som ble trykket i Vagants nummer om fransk samtidspoesi (2/96) sier Royet-Journoud: «Denne fortellingen har karakterer, handling. Jeg ønsker at bøkene mine leses slik en leser kriminalromaner. Det finnes spor, det er en forbrytelse, det er lik ingen finner, og så videre.» Jonas (J) Magnusson beskriver forfatterens arbeidspross som et «metodiskt subtraktionsarbete», hvor løsrevne utsagn klippes fra eksterne kilder. Tekniske og filosofiske tekster skrevet av andre, såvel som Royet-Journouds personlige notatbøker, ligger til grunn for diktene. Men begrepene og bevegelsene som iverksettes i tetralogien, presenteres bare som bruddstykker, på en slik måte at språkets bruddflater blir synlige. På noen av sidene står det ett eneste ord, gjerne et slikt ord som er naturlig fullt av mening, som «sårbarhet», satt opp som en ren konstatering, uten plass i noen lengre, sammenhengende tankerekke. Dermed blir diktene også forsøksvis frie for vurderinger. Det som påkalles, påkalles ikke som noe «godt» eller «dårlig». Den enkelte blir nødt til selv å ta stilling.

Prosjektet kan forstås som et forsøk på å åpne opp språket og er eksplosivt radikalt, selv om det utføres med andakt. Disse antilyriske og utolkelige diktene vil sikkert kunne vekke anstøt hos mange som etterlyser forståelighet i poesien. Men Royet-Journouds språksprengende prosjekt viser seg snarere å være uhyre inkluderende. Man må bare motstå fristelsen til å prøve å tolke for mye. Da kan diktene vekke til refleksjon og fordypelse, med sine fordringsløse påkallelser av saker, ting som visserlig finnes («stedet for en ild»), men også slikt som bare er drøm, eller ikke kan finnes («det som aldri vil finne sted»).

Utvider formatet. I dag er det svært få forlag som tar den økonomiske risikoen det er å utfordre Kulturrådets kriterier for hva som faller innenfor innkjøpsordningen. For at en skjønnlitterær bok skal kjøpes inn, må den være minst 48 sider lang og falle inn under en av sjangrene dikt, prosa eller essayistikk. Man kunne jo spørre seg hvor stor estetisk påvirkning innkjøpsordningen har for norsk litteratur i dag, og om man ikke risikerer å miste den litteraturen som tenker helt nytt og tøyer grensene for format og sjanger… og ikke minst lengde? Under sin eksistenstid har H Press hele tiden utfordret konvensjonene for hvordan et forlag kan og bør fungere. Redaktørarbeidet har på en viktig måte formet premissene for hva slags bøker som har blitt gitt ut, og under årenes løp har forlaget dannet en stram og, ja, kvalitetsbevisst katalog, med ganske få og gjennomgående utsøkte utgivelser. Bøkene deres har vunnet priser for fremragende bokdesign, og virksomheten har banet vei for fremtidens litterære aktører og aktivister, ved å vise at det finnes alternative måter å drive forlag på.

Noe som er litt underlig med den blomstrende floraen av småforlag og tidsskrifter på 2000-tallet, er tendensen til at det går mer og mer mot enMANNsforetak. Stort sett har småforlagene et lite problematiserende selvbilde når det gjelder kjønnsspørsmål, ironisk nok i enda mindre grad enn de store forlagene. Det er bare å håpe at de uavhengige utgiverne som utvilsomt vil dukke opp i kommende tiår, kan være med på å skape forandring også på denne fronten.

Uansett: Det gule visittkortet som Jørn H. Sværen trykket i min hånd den gangen for mange år siden på Spasibar, har lenge ligget i skrivebordsskuffen. Men nå er det for sent for alle som i hemmelighet ønsket å bli utgitt på H Press, og jeg har bestemt meg for å selge visittkortet på eBay.

bok@morgenbladet.no

aktuell bok

Claude Royet- Journoud

Tetralogien

Oversatt av Jørn H. Sværen og Gunnar Berge. H Press. 2009

Annonse