04:00 - 09. april 2010

Roths ville dødsmesse

I sin beste roman legger Philip Roth ut på en litterær reise i hat, sorg og savn.

I angrepsform: Sabbaths teater er mørk, ustyrlig og uforutsigbar. Foto: Bob Peterson/The LIFE Images Collection/Getty Images

Da Philip Roth i 1969 ga ut romanen Portnoys besværlige liv, ble han umiddelbart en litterær superstjerne. Boken, som er en ung, jødisk manns monolog om sine seksuelle fortvilelser og erobringer, var skandaløst obskøn og reaksjonene ble krasse: Fra det jødiske miljøet kom oppfordringer om middelalderske straffemetoder mot den unge frafalne. Roths forsvarere blant litteraturkritikerne vendte ham også ryggen, spesielt den jødisk-amerikanske åndshøvdingen Irving Howe. Kritikken satte spor i Roths forfatterskap: De neste femten årene brukte han på å skrive seg ut av opplevelsen i romaner som The Ghost Writer, Zuckerman Unbound og The Anatomy Lesson.

 

Pikant. I 1995, etter en postmoderne periode i forfatterskapet der flere romaner hadde karakteren Philip Roth som hovedperson, gikk Roth tilbake til angrepsformen fra Portnoy. Sabbaths teater, romanen om den fallerte, sekstifire år gamle dukketeatermannen Mickey Sabbath, er en mørk, ustyrlig og uforutsigbar historie som innledes av en tragedie av proporsjoner vi sakte, men sikkert får overblikk over. Allerede i første setning avkrever Drenka, Mickeys slovenske elskerinne gjennom tretten år, ham et løfte om monogami: «Bann på at du slutter å pule andre, ellers er det slutt.» Forholdet mellom Drenka og Mickey, begge gift på hver sin kant, har vært av det mest pikante slaget, og ultimatumet strider mot all den antagonistiske moralen de sammen har bygget opp. Grunnen viser seg å være at Drenka har kreft, og et halvt år senere er hun død.

Annonse