Annonse
04:00 - 20. mai 2005

Melankoliens objekt

Vi trenger en kritikk av melankolien, en kritikk som ikke selv forfaller til melankoli.

Melankoli: Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen. Foto: Scanpix
Annonse

I fjor publiserte filosofen Espen Hammer en bok med den lite oppløftende tittelen Det indre mørke – Et essay om melankoli. Dette er den tredje boken på norsk om temaet. Først kom Kjersti Bales Om melankoli (1997), og deretter fulgte Frode Helland opp med mursteinen Melankoliens spill – en studie i Henrik Ibsens siste dramaer (2000). Men lenge før dette åpnet redaktørene av den nystartede serien Pax Palimpsest, Kristin Gjesdal og Mari Lending, tungt og nitrist i 1994 ved å utgi Robert Burtons Melankoliens anatomi, Benjamins Det tyske sørgespillets opprinnelse og endelig Julia Kristevas Svart sol – depresjon og melankoli. Bales og Hellands bøker er omarbeidede doktorgrader – og bærer preg av det. Benjamin- og Kristeva-oversettelsene er heller ingen sengelektyre. Derfor har Espen Hammer og Universitetsforlaget tenkt riktig: Det trengtes en bok til om melankoli på norsk i et overkommelig format som kan leses av et bredere publikum. Hammer har uten tvil funnet sin nisje i det norske melankolimarkedet.

Dag Solstad skrev en gang at Einar Øklands Vestlands-nostalgi kunne sammenlignes med lutefiskens lengsel mot havet. Kanskje man kunne anlegge et lignende perspektiv på Jan Erik Volds Bislett-nostalgi – eksilnordmannens melankolske idyllisering av hjembyens fordums glans. Bislett blir en allegori på lengselen etter samhold og solidaritet. Før sto menneskene sammen, men – hulk! – nå er felleskapet borte. Ved å verne den stygge grå bygningen, kan vi bevare et minne om det som var, men som – akk! – ugjenkallelig har gått tapt. Slike eksempler viser at det trengs en kritikk av melankolien, en kritikk som – for all del – ikke selv forfaller til melankoli.

Bale, Helland og Benjamin. I Baudelaires dikt om svanen – “Le cygne” – rimer allegori på melankoli. Haakon Dahlen har oversatt en av strofene slik: “Paris blir annleis! Men ingen ting kan bevege/ mitt tunge sinn! Stillas, palass, nytt bygg mot sky,/ ja, gamle strøk blir allegorisk, biletlege,/ og alle kjære minne tyngjande som bly.” I flukt med idéhistorikeren Jean Starobinski leser Kjersti Bale diktet som en tydeliggjøring av konvensjoner og stereotypier om melankolien, og nevner i denne sammenheng fremmedheten overfor den ytre tidsoppfatning, fragmenteringsfantasmet, tørrheten og kulden, nostalgien, fangenskapet og refleksjonen. Men Baudelaire skapte også noe nytt ved å sette sammen konvensjonene på en ny måte. Gjennom Aristoeles, Ficino, Kristeva og “Benjamins sørgespillsbok som midte og omdreiningspunkt” fremstiller Bale “konfigurasjoner av elementer som samler seg om en sentral figur – melankolien” “for å avdekke et historisk erkjennelsespotensial”. Hun er altså interessert i melankolien som en topos ut fra et historisk perspektiv. Bale kretser mye rundt dialektikken mellom meningstomhet og skapelse av ny mening, “dialektikken mellom meningsløshet og uendelig meningsfylde”, hvorledes en verden som er tømt for mening kan få et nytt maskelignende innhold. Gjennom erfaringen av “nullpunktet” kan melankolikeren også oppleve et omslagspunkt der døde gjenstander får nytt allegorisk liv.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.