17:22 - 21. mai 2020

Samfunnet har latt mange av de gamle møte døden alene, skriver Aslak Bonde, som selv mistet moren til covid-19

Samfunnet har latt mange av de gamle møte døden alene, skriver Aslak Bonde, som selv mistet moren til covid-19.

Vemod: «Mor ble nesten 96, og det er ikke så vanskelig å se forbi de siste vonde ukene og å tenke på alt det fine hun har gitt meg», skriver Aslak Bonde. Siden 2003 har Bonde vært fast politisk analytiker i Morgenbladet.

Nå, noen uker etter at mor døde av covid-19, tenker jeg at det verste ikke var at hun døde alene. Det som virkelig er vondt å tenke på, er at vi ikke kunne følge henne på veien mot døden – i de ukene etter 12. mars da hun må ha følt seg sviktet av dem hun var mest glad i.

Siste gang vi så henne bevisst, den torsdagen i mars da alt ble stengt, var hun akkurat såpass dement at hun ikke forsto hvorfor vi plutselig sluttet å besøke henne, men hun var mer enn klar nok til å skjelne daglige besøk fra ukentlige eller månedlige. Etter noen uker kom koronasmitten til avdelingen ved sykehjemmet i Oslo der hun bodde. Da ble alle de kjente og kjære pleierne satt i karantene. Vi får aldri vite hvordan hun reagerte på at det kom nye og ukjente folk, men det var helt sikkert uforståelig og skapte ny uro. Sannsynligvis ble også det oppfattet som et svik.

Hvor bevisst hun var da hun senere ble overført fra sykehjemmet til Oslo kommunes egen covid-19-enhet, vet vi ikke. Men vi vet fra tidligere at transport i sykebil gjorde henne veldig urolig, og at det var en stor hjelp at vi kunne sitte sammen med henne. Denne gangen var hun for første gang i sitt sykehjemsliv alene, i en bil det tok fem timer å få bestilt og som kom ved elleve-tiden om kvelden – midt på natten for henne.

Da vi til slutt fikk besøke henne – én time daglig – var hun terminal og så svekket og neddopet at vi ikke tror hun fikk med seg at vi endelig var tilbake.

Historien om mor er min og familiens. Noen av spørsmålene jeg har stilt meg selv i ettertid, er imidlertid av offentlig interesse. Hvorfor var det slik at nesten ingen i offentligheten satte spørsmålstegn ved det absolutte besøksforbudet ved sykehjemmene, før det var gått seks uker? På alle landets sykehjem er det rundt 30 000 langtidsbeboere. Gjennomsnittlig botid er bare to år. Det betyr at det i løpet av to måneder er veldig mange som faller bort – enten de er koronasmittet eller ei. Samfunnet har latt mange av disse gamle møte døden alene – for mange var det for sent da de pårørende slapp inn helt i sluttfasen.

Det burde ha vært akkurat like viktig i samfunnsdebatten å stille spørsmålet om hvordan folk dør, som å spørre om hvem som blir covid-19-ofre. Koronadødsfallene på sykehjemmene kunne man ikke ha gjort noe med, men det hadde vært mulig å improvisere frem smittefrie besøksarenaer slik at både smittede og usmittede fikk beholde en viss kontakt med sine nære. Det skjedde ikke før nå i mai. Selv restaurantene og pubene ble åpnet før de aller fleste sykehjem klarte å få på plass sterkt begrensede besøksordninger. Vinmonopolet brukte noen dager på å skaffe ekstra folk som spriter hendene våre og ordner køen. Å få inn ekstrahjelp for å trille gamle ut til pårørende i smittetrygge omgivelser ser ut til å ha vært praktisk talt umulig.

Gul pose: «Når man henter tingene til en koronasmittet, må de hentes ut av gule poser – gult for smittefare. Alt ble spesielt på slutten.»

Mitt inntrykk som pårørende er at det ikke skjedde noe fordi bemanningen på sykehjemmene er for knapp og fordi ledelsen på ulike nivåer er for passiv. Akkurat på mors sykehjem slet de i tillegg med en gammeldags og uhensiktsmessig bygning.

Som politisk journalist og analytiker mener jeg det er grunnlag for å hevde at noen av mine spesifikke observasjoner er av generell gyldighet. I løpet av de tre årene og fire månedene mor var sykehjemsbeboer, har jeg mange ganger reflektert over et enormt gap: på den ene siden den store interessen for eldreomsorg i valgkampene, på den andre det manglende politiske engasjementet for hverdagen på sykehjemmene.

I brorparten av de 18 valgkampene jeg har dekket, har eldreomsorg stått helt øverst på listen over hva velgerne er mest opptatt av. Konsekvensen er at det har vært uendelig mange og intense debatter om penger, antall sykehjemsplasser og enkeltrom, men det har vært lite diskusjon om hvordan de eldre har det i hverdagen.

Det kommer noen forslag her og der om kokker på kjøkkenet, vin til maten og ulike aktivitetstiltak, men de vanskelige debattene om hvordan man skal fordele knappe ressurser, om hvordan man skal håndtere utagerende beboere, og om bruken av tvang, er ikke politikerne i nærheten av. De snakker stadig om at de vil ha en verdig eldreomsorg, men forsøker aldri å fylle ordet «verdighet» med reelt innhold.

Jeg tror det skyldes at de utmerket godt vet at mange av dilemmaene er uløselige. Derfor holder de seg unna. Politikere lukter avmakt på lang avstand og sørger for å delegere skyld og ansvar i god tid før den når dem. De lar kommunenes byråkrater og sjefene på sykehjemmene ta støyten. Det fører også til at byråkratene og sykehjemsledelsen i liten grad følges opp. Sammenlign for eksempel med skolen: Det er himmelvid forskjell mellom både politikernes og offentlighetens interesse for rektorens arbeid kontra sykehjemsbestyrerens.

Jeg har min daglige gange i Stortinget og har nevnt noen av mine avmaktshistorier for de ansvarlige politikerne. De har ristet på hodet, så har vi snakket om andre ting.

Den første historien jeg fortalte dem, er nesten tre år gammel. På den tiden var regjeringen veldig opptatt av «Hva er viktigst for deg?»-kampanjen. Den besto i at alle pleierne på sykehjemmet fikk på seg en button der det sto «Hva er viktigst for deg?». Ikke bare det, de siste seks årene har det vært arrangert nasjonale «Hva er viktigst for deg?»-dager.

Mor var ganske fersk på sykehjemmet på den tiden og fortalte pleierne at det viktigste for henne i sitt nye hjem var å få være i fred for den demente damen som hele tiden skrek i gangen. Det var et ønske hun ikke kunne få innfridd. Mors sykehjem var av eldre årgang, med lange korridorer og få avsondrede enheter. Sykehjemsledelsen fortalte oss at mor bare måtte leve med skrikingen. Da vi klaget, oppdaget vi at det hadde vært en lang klageprosess om det samme et halvt år i forveien, men ingenting hadde skjedd. Tilsynsorganene og sykehjemsetaten i Oslo kommune var enige om at det ikke var mulig å beskytte en hel avdeling mot den demente damen som med jevne og korte mellomrom snakket over seg med en høy og skingrende stemme.

På et sykehjem er det ofte umulig å balansere de ulike beboernes rettigheter og krav mot hverandre. I det siste året var mor på en skjermet avdeling der de aller fleste er absolutt demente. Hun var i liten grad dement, men hun hadde begynte å vandre og nektet å snu når personalet kom for å hente henne.

Stilig dame: «Moren min levde et rikt liv og var en stilig dame. Uomtvistelig i ungdommen, men også langt inn i det siste året på sykehjemmet.» Foto: Privat

Dermed ble hun låst inne sammen med beboere som av og til la seg i sengen hennes, tok rullatoren og klærne hennes og som til tider var ubehagelig nærgående. Da vi spurte om mors rett til å bli skjermet, fikk vi til svar at det ikke var mulig. Sykehjemmet var bygget slik at det ikke er mulig å beskytte beboerne mot hverandre med mindre man låser dem inne på rommet sitt, og det var selvfølgelig uaktuelt. Mor fikk et tvangsvedtak på at hun måtte være sammen med andre som krenket henne, og det var ikke mulig å bruke enda mer inngripende tvang overfor dem.

Vi pårørende forsto dilemmaet og godtok det. Det er ganske åpenbart for meg at både de generelle menneskerettighetene og helseomsorgslovens formål om at man skal «vise respekt for den enkeltes integritet og verdighet» ble brutt. Vi godtok likevel forklaringen om at det ikke fantes praktiske muligheter for å få ivaretatt mors integritet. Avmaktsfølelsen var permanent på hjemmet, nå hadde den også tatt oss.

Strengt tatt skjedde det allerede to år i forveien. Vi gjorde nemlig et tappert forsøk på å kjempe mors sak en gang i hennes første sykehjemsår. Det var da vi kom tilbake etter en søndagsmiddag, og oppdaget at alle bildene på rommet hennes var satt i kasser. Det viste seg at rommet hennes skulle pusses opp dagen etter, men de hadde glemt å informere oss. Da vi klaget, fikk vi raskt en beklagelse for den manglende varslingen, men sykehjemmet var ikke enig i at mor burde ha vært spurt om hun faktisk ønsket å pusse opp rommet. Oppussingen skjedde i henhold til en plan laget av Oslo kommunes egen etat for sykehjemsbygg.

Den gangen pekte vi nettopp på helseomsorgsloven som skulle ivareta mors integritet, og hevdet at den enkeltes rett til å bestemme over sitt eget rom måtte være viktigere enn kommunens oppussingsplan. Det fikk vi ikke medhold i – hverken i kommunen eller hos fylkesmannen. Pasient- og brukerombudet var enig med oss i sak, men kunne ikke gjøre noe. Det kunne heller ikke bydelens tilsynsutvalg som nøyde seg med å konkludere skriftlig med at sykehjemmet måtte «bedre sin fornuftskompetanse».

Etter det sluttet vi å klage. Mor likte ikke at vi var vanskelige, dessuten visste ikke vi i hvilken grad «masete» pårørende virket inn på de ansattes behandling av mor. Jeg klaget heller ikke utad. Et pårørende-problem er at du aldri kan vite om din nære er representativ. Kanskje var det moren min som var i overkant vanskelig?

Uansett grunn: Mange pårørende gjør som vi gjorde. De slutter å engasjere seg i annet enn å følge opp sin kjære på best mulig måte i hverdagen. På mors hjem er det plass til 90 beboere. Etter det halvårige pårørendemøtet for et år siden fikk vi en e-post der de stilte spørsmål om hvorfor vi ikke kom på møtene. Det var bare fem som hadde møtt opp. Jeg for min del sluttet å møte etter at en pårørendeundersøkelse med mange negative funn var blitt presentert uten at det ble stilt ett spørsmål til oss om mulige årsaker til utviklingen. Andre kan ha hatt andre grunner. Rollen som pårørende på sykehjem er for de aller fleste kortvarig. Mange er også selv gamle når de får ektefelle eller 90 år gamle foreldre på sykehjem

Konsekvensen av at pårørende ikke engasjerer seg, er ekstra ille når politikerne også holder seg unna den vanskelige delen av sykehjemsstyringen. Det blir rett og slett altfor få på utsiden som puster sektoren i nakken. Dermed er vi tilbake til starten av historien. Jeg tror det manglende presset fra utsiden, som vi også så i unntakstilstanden rundt covid-19, fører til at store deler av eldreomsorgen har for dårlig ledelse og organisering.

Siste rydding: «Nå har møblene og tingene hennes stått en måned slik at de helt sikkert er smittefrie. Denne helgen skal det siste ryddes.»

Det er også grunnen til at jeg til slutt tar med en bitteliten historie fra mors sykehjem: I slutten av mars, midt i den mest paniske koronahåndteringen, var sykehjemmet så uheldig at fasttelefonsystemet brøt sammen. Det tok nesten en uke å få det reparert. Vi pårørende fikk da beskjed om at ledelsen hadde sendt et spørsmål til Oslos sykehjemsetat om å få gå til innkjøp av noen ekstra mobiltelefoner. Vi fikk vite at forespørselen ble karakterisert som «en hastesak». Det tar fem minutter å sykle fra sykehjemmet til nærmeste Clas Ohlson-butikk der man kan kjøpe superbillige telefoner, men det falt enten ikke ledelsen inn, eller det ville ha skapt for mye trøbbel i de byråkratiske systemene. Begge deler er like ille.

Det kan virke urettferdig å plage et lokalt sykehjem med en slik bagatell når det har jobbet dag og natt med tidenes vanskeligste krisehåndtering. De aller fleste av de som jobber ute i felten, gjør også så godt de kan. Det er som oftest systemet og ledelsen på langt høyere nivåer som begrenser dem. Men ikke alltid. Opererer man på avmaktens arena, blir man passiv. Jeg snakker av egen erfaring.

Da jeg hentet alle mors saker uken etter at hun var død, var det ubeskrivelig godt å tenke at det var siste besøk. Jeg var ikke lenger en avmektig pårørende, jeg var sønn til en mor som fikk leve et godt og rikt liv i de aller fleste av sine nesten 96 år.

Sykehjemsetaten i Oslo kommune og ledelsen ved det omtalte sykehjemmet ble forelagt Aslak Bondes artikkel onsdag formiddag. Før avisen gikk i trykken samme ettermiddag, sendte de følgende svar: «Sykehjemsetaten har fått altfor kort frist til å gi et tilsvar til en så omfattende artikkel. Vi takker derfor nei til muligheten for tilsvar.»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse