07:46 - 20. april 2020

Omkamp om arbeidsinnvandring?

Koronakrisen kan lære oss å elske fri flyt av arbeidskraft, eller å selvberge oss uten arbeidsinnvandrerne.

En hjelpende hånd. Norge har omlag 100 000 arbeidsinnvandrere fra EU som ikke bor fast i landet. Her plukker sesongarbeidere fra Polen jordbær på Jæren i 1991. Er det en jobb som nordmenn like gjerne kunne gjort idag? Foto: Steinar Myhr / Samfoto / NTB scanpix

I dag åpner de første barnehagene, i ukene som følger, skal også skolene gradvis åpnes, og alle er enige om at det er en god ting. Men hva med de stengte grensene?

Er målet at alt skal bli som før også for dem?

– Slik vi nå opererer, trekker vi teppet vekk under det som skal være grunnleggende for EUs indre marked, sier Karen Helene Ulltveit-Moe.

Hun er samfunnsøkonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, med internasjonal politikk som spesialfelt, og tenker for tiden på EUs ordning for fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Teppet som hun snakker om, kan forsvinne på et tidspunkt som er uheldig for Norge:

– Da arbeidsinnvandringen økte sterkt, gikk norsk økonomi fantastisk, innvandringen ble en sikkerhetsventil som slapp ut dampen, sier hun.

– Nå, med det grønne skiftet, er det godt mulig at det ikke vil være samme etterspørsel etter arbeidskraft, men til gjengjeld vil det være enda mer interessant for nordmenn å kunne reise til andre land og få jobb, sier hun.

Men ikke alle ser det slik. Maria Walberg er samfunnsøkonom i LO, og mener koronakrisen viser at Norge har gjort seg altfor avhengig av utenlandsk korttidsarbeidskraft i mange næringer.

– Dette kan være en anledning til å organisere disse næringene på nytt, og basere driften i større grad på innenlandsk arbeidskraft – og dertil hørende arbeidsvilkår, sier Walberg.

Én milliard i måneden? De siste årene e norsk økonomi blitt vant med mye arbeidsinnvandring. Kornatiltakene rammer i første omgang de om lag 100 000 arbeidsinnvandrerne fra ulike EU-land som ikke er fast bosatt i Norge.

Hva taper vi egentlig på at disse uteblir fra jordbæråkre og byggeplasser? To samfunnsøkonomiske analyser som ble publisert i påsken, illustrerer at det kan være vanskelig å fastslå:

Den ene analysen er gjort av en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe, ledet av Steinar Holden ved Universitetet i Oslo. Den andre er et privat initiativ fra en gruppe økonomer ved Statistisk sentralbyrå (SSB), der Erling Holmøy er den mest kjente. I sin rapport anslår Holden og co. at dersom 20 000 korttidsinnvandrere uteblir, vil det koste Norge én milliard kroner per måned i tapt produksjon.

Holmøy og kollegene mener imidlertid at mye av dette produksjonstapet vil havne i arbeidstagerens hjemland, i form av tapte lønnsinntekter. Velferdstapet for Norges del begrenser seg til tapet av skatteinntekter og profitt for bedriftene.

Hvem har rett? Steinar Holden vedgår at hans gruppes analyse muligens overvurderer tapet for norsk økonomi.

– Vår beskrivelse av dette som produksjonstap er riktig. Men vi kunne gjerne lagt til at det samfunnsøkonomiske tapet for Norge er mindre, siden arbeidsinnvandrerne bærer en stor del av tapet, sier han.

Et sosial gode. Likevel: Ingen av disse beregningene fanger opp hele kostnaden ved stengte grensene, sier Karen Helene Ulltveit-Moe.

– De plukker jo opp hva som skjer med arbeidstilbudet, de direkte konsekvensene. Men så er det en del andre sider som slike modellberegninger er dårlige på, forklarer hun.

– Det har kommet godt frem at i landbruket sliter de med å finne lokal, kompetent arbeidskraft som kan erstatte arbeidsinnvandrere. Det er godt mulig det er kompetanse som kan opparbeides på lang sikt, men på kort sikt har kompetansen forsvunnet.

Nasjonalstatene har tatt skjeen i egen hånd.

Karen Helene Ulltveit-Moe

Fri bevegelse av arbeidsplass er både et økonomisk og sosialt gode, sier professoren:

– Jeg var selv student i Tyskland før det indre marked var en realitet, og husker veldig godt hvordan verden var når du ikke hadde fri bevegelse på tvers av de europeiske grensene. Det er et gode, det handler både om best mulig bruk av arbeidskraft, og om individuell frihet.

Hele folket i arbeid? De siste ukene er grensereglene for EUs borgere blitt noe lettet. Likevel frykter norske bønder fortsatt at de ikke får inn avlingene sine til høsten hvis dagens situasjon vedvarer.

Maria Walberg mener avhengigheten har gjort oss sårbare.

– Deler av norsk arbeidsmarked har gjort seg avhengig av å hente inn utenlandske arbeidstagere på korttidsopphold. Andelen er størst i jordbruket i høysesong, men også i bygg og anlegg, arbeidskraftutleie og deler av industrien er den svært høy. Denne tendensen er bare blitt forsterket den siste tiden.

En stor del av jobbveksten det siste året har gått til slike utenlandske arbeidstagere, forteller Walberg. Hun mener koronakrisen er en anledning til å forsøke å få flere av oss som bor i Norge, i arbeid.

– Det er ikke et sunnhetstegn for et samfunn, en økonomi eller en næring at man gjør seg helt avhengig av å hente inn utenlandske arbeidstagere. Vi mister viktig kompetanse, og situasjonen vi er i nå, viser også hvor sårbar dette gjør oss. Vi har ikke mangel på arbeidskraft i Norge, tvert imot har sysselsettingsgraden gått ned over tid. Dette kan være en anledning til å hente flere tilbake til arbeid, sier Walberg.

Glimt av et grelt Europa. Europa rundt går nå diskusjonen om hvordan arbeidsmarkedet skal organiseres i koronatiden. I Storbritannia ble ledige briter først bedt om å melde seg til arbeid i jordbruket, men landet har nå endt med å hendte rumenske landarbeidere med fly.

– Under finanskrisen så var jo EU – og med det også EØS – mye mer i førersetet når det gjaldt hvilke tiltak som skulle rulles ut. Det har ikke vært tilfellet her, sier Karen Helene Ulltveit-Moe.

– Det er nasjonalstatene som har tatt skjeen i egen hånd.

Samtidig er flere land – også Norge – plutselig blitt mer opptatt av å være selvforsynt med viktige varer.

– Det er virkelig skremmende, sier Ulltveit-Moe.

– Vi er tilbake til dette med å kjøpe norsk, som vi hadde på 1930-tallet. Ja, det er et behov for selvberging, men det skumle er at det vil bli brukt som et vikarierende argument på alle mulige områder. Spørsmålet burde heller være hvordan sikre internasjonale forsyningskjeder bedre.

Særlig behovet for internasjonalt helsesamarbeid er blitt tydelig i koronakrisen, mener samfunnsøkonomiprofessoren.

– Oppmerksomheten rundt selvforsyning er vel et resultat av at vi oppdager at disse internasjonale forsyningkjedene ikke er til å stole på. Som når Polen holder tilbake håndsprit fordi deres egen befolkning trenger det?

– Det har vært et av de grelle eksemplene på at EU ikke har fungert etter hensikten. Spesielt i begynnelsen av krisen var det en vesentlig mangel på europeisk solidaritet.

Hun sier EU må forsøke å sikre forsyningkjedene i Europa bedre når krisen en dag er over.

– Men det er en forskjell på EU og EØS, det har vi jo også sett. Vi har valgt å stå utenfor det europeiske prosjektet, og vi kan ikke forvente at EØS-landene vil bli likebehandlet, sier Karen Helene Ulltveit-Moe.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse