15:59 - 13. mars 2020

Økonomi-krisen kan fort bli større enn virus-krisen. Da blir det verre å være politiker, skriver Aslak Bonde.

Økonomi-krisen kan fort bli større enn virus-krisen. Da blir det verre å være politiker, skriver Aslak Bonde.

Spent stemning da New York-børsen (NYSE) åpnet fredag 13. mars. Foto: Johannes Eisele / AFP / NTB scanpix

Regjeringens forslag til tiltak mot den økonomiske krisen kommer ikke til å bli vedtatt uendret av Stortinget i neste uke. En samlet opposisjon kommer allerede innen det ekstraordinære stortingsmøtet på mandag til å presse frem forbedrede ordninger – spesielt for lønnstakere og for dem som må være hjemme for å passe på barn. En god del av tiltakene må av formelle grunner vedtas to ganger i Stortinget. Når den siste avstemningen kommer på torsdag, kan det også hende at regjeringen vil varsle nye lettelser for bedrifter og arbeidstagere.

Utviklingen går nå så raskt – både med spredningen av virussmitte og med det som kan bli en verdensomfattende økonomisk krise – at diskusjonen om virkemidlenes treffsikkerhet, og om dimensjoneringen av dem, nesten blir uinteressant. Det er rett og slett umulig å vite akkurat hva som er riktig å gjøre fordi verden aldri har vært i en tilsvarende krise før. Tidligere har det også vært forferdelige krakk og epidemier, men verden er så mye mer sammenvevet nå.

Et eksempel er stengning av skoler og barnehager. Sverige og Tyskland har foreløpig ikke gitt sentralt pålegg om nedstengning. I Sverige vises det eksplisitt til at det svenske folkehelseinstituttet mener tiltaket gjør mer skade enn gavn. Mye tyder på at barn i veldig liten grad blir smittet og da kan man få liten effekt av et tiltak som fører til at mange mennesker i omsorgs- og helseyrker tvinges til å passe egne barn istedet for å hjelpe dem som virkelig trenger det.

Det norske Folkehelseinstituttet har gitt uttrykk for tilsvarende vurderinger, men legger samtidig vekt på at kunnskapen er altfor mangelfull til at man kan si noe sikkert om effekten av ulike tiltak. Norske myndigheter driver, enkelt sagt, en føre-var politikk basert på et kunnskapsgrunnlag som man i alle andre sammenhenger ville ha sett på som altfor tynt. Likevel må man gjøre det fordi de mulige konsekvensene av korona-viruset er så store.

Dette poenget er det viktig å minne om i alle de diskusjonene som nå løper om regjeringens og helsemyndighetenes håndtering av krisen. Først i ettertid vil vi kunne vurdere om de var for trege og gjorde for lite, eller om de var paniske og populistiske. Det siste i den betydningen at mange regjeringer i europeiske land denne uken kanskje har gitt etter for sterkt formulerte krav i mediene om å vise mer handlekraft.

Slik er det med de økonomiske tiltakene også. Denne fredagen var det helt avgjørende for Norges Bank og regjeringen å berolige. De såkalte markedsaktørene skulle se tiltak som ga dem grunn til å tro at de fleste bedriftene vil unngå konkurs i nærmeste fremtid. Arbeidstagere og selvstendig næringsdrivende skulle føle seg sikre på at de kan betale regningene i fremtiden selv om inntektsgrunnlaget forsvant over natten.

Regjeringen og sentralbanken lyktes med å berolige markedet – i den forstand at børsverdiene gikk litt opp igjen. Om arbeidstagere, selvstendig næringsdrivende og kommunene ble beroliget, er vanskeligere å si. Der kunne det nesten virke som om regjeringen la opp til at opposisjonen på Stortinget skulle presse frem bedre ordninger. De kommer til uken.

Da vil vi også få de første stortingsdebattene om det økonomiske alvoret ved viruskrisen. Tonen da kommer ganske sikkert til å være at tiltakene mot korona-smitte må koste det de koster. Nå er det bare å sette alle kluter til. Noen milliarder fra eller til er lite, dersom det kan bidra til at vi unngår smittetopper som gjør at kapasiteten på sykehusene blir sprengt.

Det er helt riktig, men risikoen er nå økende for at det blir snakk om veldig mange milliarder. Så mange at det kan bli stilt spørsmål om økonomiens bærekraft. Hvis hele USA og Europa skal stenges ned i lang tid, kan vi komme i en situasjon der det rett og slett ikke er mulig å unngå såkalt unødige konkurser. I det begrepet ligger det at bedriftene under normale omstendigheter er lønnsomme og at de kommer til å bli lønnsomme når viruskrisen er over, men at de likevel går konkurs fordi de går tom for penger.

I en slik situasjon vil også oljefondet være i en mye verre krise enn det var for tolv år siden. Da handlet vi høns i regnvær. Mens finanskrisen tvang mange investorer til å selge aksjene sine mens de var på et bunnivå, kjøpte det norske oljefondet. Vi sto ikke i gjeld til noen og kunne bare vente på at de billige aksjene igjen steg i verdi. Det gjorde de.

Denne gangen kan vi håpe på det samme, men risikoen er mye større for at mange av oljefondets aksjer blir nullet. At de rett og slett forsvinner i en internasjonal konkursbølge.

Kommer vi til det stadiet, ender politikerne opp i et kjempedilemma: Da må de si rett ut at nå lemper vi på alle smitteverntiltak for å få de økonomiske hjulene til å gå rundt igjen. I klartekst betyr det: Nå lar vi noen flere dø av korona fordi vi må redde verdensøkonomien.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse