Denne lederartikkelen vil være den siste du leser i Morgenbladet på en stund. Fra og med neste utgave går redaksjonen bort fra lederen som fast element i avisen. Hvorfor? Burde ikke nettopp en meningsbærende avis som Morgenbladet holde seg med dette velkjente formatet?
Vi har gått mange runder i spørsmålet om lederartikkelens eksistensberettigelse. Det føles radikalt, og til dels ubekvemt, å fjerne noe som alltid har vært der. Når vi likevel går til det skrittet, bunner det i en grunnleggende oppfatning av at lederen, som sjanger, har utspilt sin rolle. Den er en etterlevning fra partiavisenes tid og den gang den offentlige debatten ble definert av noen få.
Morgenbladet var i sin tid den første avisen i Norge som tok i bruk den usignerte lederen. Det skjedde under redaktør Adolf Bredo Stabell som styrte fra 1831 til 1857, og i en fase da avisen lenge markerte seg som skarp og liberal opposisjonsavis. Senere, da redaktør Nils Vogt styrte avisen, omtalte han gjerne lederen som «avisens sjel». Så fikk da også hans dramatiske lederartikkel «Hvad brast?» 2. februar 1905 akutt betydning i kampen mot unionen. For alle leserne av Morgenbladet som kunne Olav Trygvassons saga den gang – og de var det mange av – visste at svaret i sagalitteraturen var: «Norge av din hånd, herre konge!» Slik satte Vogt ord på det politiske stemningsskiftet som var på gang.
Det er lenge siden lederartikkelen spilte en så avgjørende rolle. Morgenbladet er ikke en partiavis, og det rimer ikke lenger at vi skal fremstå med én, monolittisk holdning. I nyere tid har lederen i Morgenbladet vært halvsignert, med en gjenkjennelig, humanistisk grunntone. Nokså konsekvent liberal, på den akademiske frihetens og det frie ordets side. Denne linjen ligger fast. Utfordringen for lederskribentene i denne avisen har ikke vært å uttrykke en klar og tydelig mening, men å markere en posisjon og en holdning som er stor nok til å romme uenighet, tvil og ofte motstridende meninger i det fellesskapet som Morgenbladet er.
For andre aviser, som for eksempel Klassekampen, Nationen eller Dagens Næringsliv, utgjør lederartikkelen fremdeles en viktig identitetsmarkør. Den etablerer et fellesskap mellom avisen og dens lesere, slik at de kan finne sammen i begeistring eller forakt for EU, sentralisering, konkurranseutsetting eller statlige virksomheter.
I Morgenbladet ønsker vi ikke at redaksjonen skal tale med én stemme. Vi tror på dialektikk som metode i den journalistiske tilnærmingen til viktige samfunnsspørsmål. Idealet vårt er fri meningsbrytning – også internt. Enda mindre vil vi at det skal være forutsigbart hva som står i våre spalter, enten det skyldes politisk tilhørighet eller at dette vi-et som lederartikkelen gjerne representerer, står i veien for klare meningsytringer. Kanskje er det derfor norske lederspalter er så fulle av intetsigende poenger. Av typen – og her gjengir vi fritt fra hukommelsen – «vår tids klimautfordringer kan bare løses gjennom at de store utslippsaktørene tar ansvar». Eller «det Midtøsten trenger nå, er en politisk løsning», mens «Pakistan trenger ro». Hvor mange kommentarer i denne sjangeren er skrevet over lesten «vi ser med uro på en situasjon eller et problem, og nå må noen ta ansvar og rydde opp»? I et offentlig meningsrom som heldigvis er blitt demokratisert gjennom årene, er det ikke gitt at leserne lenger ser til avisene for slike selvfølgeligheter. Lederen har, med sin plassering i avisen og tradisjonen den bærer med seg, en opphøyd posisjon. Da bør spalteplassen forvaltes med omhu, og særlig i en tid da selve tanken om at de tradisjonelle mediene skal ha en elevert posisjon, utfordres. I store spørsmål og i saker der vi tror at det betyr noe for leserne hva Morgenbladet mener, vil vi fortsatt bruke lederformatet.
Morgenbladets skribenter, våre journalister og redaktører skal fremdeles skrive skarpe analyser, men de skal være signert med fullt navn, og de skal være i et format som tillater mer fullendte resonnementer enn det knappe lederformatet tillater. Fremover ønsker vi å by leserne våre på mer hardtslående og overraskende journalistikk. Vi rydder også plass i avisen til mer kulturkritikk og flere litteraturanmeldelser. Det er dette som skal definere den meningsbærende avisen Morgenbladet. Vår styrke ligger ikke i ett meningsfellesskap, men i selve uenighetsfellesskapet, som vi deler med våre skribenter og våre lesere.
Sun Heidi Sæbø
konstituert ansvarlig redaktør